Dårlig samvittighet for å ha barnet mitt i barnehagen

[AnonymBruker]

Og så leste jeg dette og knakke nesten helt sammen...

http://www.dagbladet.no/2014/12/13/kultur/meninger/debatt/kronikk/fattigdom/36703082/

Huff.

Anonymous poster hash: aa47d...fb1

[AnonymBruker]

Det er jo tydelig at dette handler om mer enn at foreldrene jobba. Hun beskriver foreldrene som fremmede, og en slik manglende tilknytning handler om mer enn barnehag. Noen foreldre er uten tvil for lite til stede, men det gjelder ikke alle som har barna i barnehage.

Anonymous poster hash: a1220...ae5

[Ciara]

Jeg knekker ikke sammen i det hele tatt. En trist historie av en anonym, skrevet for å pirke i den dårlige foreldresamvittigheten.

Jeg gikk i barnehage selv og hadde det utmerket. Har også et veldig godt forhold til foreldrene mine. Mine egne barn trives i barnehagen.

Og så er det jo slik da, at de fleste av oss faktisk MÅ jobbe. Ingen vits å gi seg selv dårlig samvittighet når man har begrensede valgmuligheter. Og når det, som sagt, ikke er negativt i det hele tatt for barn å være i barnehage.

[Gjest Olivia Benson]

Kjenner meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Jeg gikk i barnehage og har et flott forhold til foreldrene mine. Datteren vår begynte nå i høst og vi har foreløpig bare gode erfaringer.

Tror nok det må ligge noe mer bak dette enn bare det at hun gikk i barnehagen.

[AnonymBruker]

Dette høres mer ut som dårlige foreldre, og de hadde nok vært like dårlige, og gjort enda mer skade, om de hadde vært hjemme med barnet.

Anonymous poster hash: f8731...f46

[Jade]

Dette høres ikke normalt ut, så jeg tenker ikke at "vanlige" arbeidende foreldre bør ta dette til seg. Faktisk så hadde sikkert denne personen godt av å være i barnehagen og bli "sett" hvis det var så "kjølig" hjemme.

[AnonymBruker]

Den teksten er fjollete syteri. Har ikke snev av dårlig samvittighet for at jeg sender frøkna mi i barnehagen.

Anonymous poster hash: b5843...bfd

[Kassiopeia]

Dette høres jo bare ut som dårlige foreldre spør du meg. Jeg gikk i barnehage med fulltidsplass fra jeg var 1,5 år, moren min har alltid jobber mye for å forsørge meg og mine to søsken som alenemor, og vi bodde i tre år på et sted langt unna familie i tre år da hun tok utdannelse som sykepleier i voksen alder. Vi lærte tidlig å bli selvstendig, var mye alene som barn når mamma studerte og har blitt passet mye av besteforeldrene våre. Men vi har aldri lidd noen nød av den grunn, tvert i mot har jeg et veldig knyttet forhold til både moren min og besteforeldrene mine. Jeg har bestandig hatt familie som har stilt opp, som har gitt meg kjærlighet og omsorg. Det går ikke lang tid før både mamma og besteforeldrene ringer meg for å snakke om hverdagen min, nå i voksen alder også.

At man ikke har et knyttet forhold til foreldrene sine i oppveksten eller voksen alder har da ingenting med at man ble sendt i barnehage. Det handler om foreldrenes omsorgsevne.

[peppermyntete]

Dette tror jeg er de få enkelttilfellene! Foreldrene mine skilte seg når jeg var 3-4 år gammel, og måtte selvfølgelig jobbe 100% begge to for å ha råd til å leve. De prøvde dagmamma men det likte jeg overhodet ikke så da var barnehage eneste alternativ. Jeg var der fulle dager, og når jeg begynte på barneskolen gikk jeg også på SFO. Jeg husker dette som en flott tid! Trivdes med begge ordninger og led aldri noen nød! Foreldrene mine brukte all ledig tid sin uke sammen med meg og jeg har et kjempebra forhold til dem begge i dag!

[AnonymBruker]

Tenk på hvor kort tid man går i barnehage, og hvor mange år man må gå på skole f.eks. Ja, de fleste av oss kjenner vel på samvittigheten innimellom når hverdagene er hektiske og ungene blir levert i barnehagen, men når ungene begynner på skolen må de tross alt være der "hele dagen." Det vil jo ikke si at man ikke ser barna sine for det! Som de andre over her nevner høres det mer ut som disse foreldrene hadde et problem, enn at barnehagen var problemet.

Anonymous poster hash: f9f9f...973

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke i barnehage, og har et ikke-eksisterende forhold til mine foreldre.

Min mann gikk i bhg, han har et svært godt forhold til sine.

Bhg eller ikke har ikke noen stor innvirkning tror jeg, det er hvordan man ellers er som forelder ungene husker.

Anonymous poster hash: 942e6...3c0

[Gjest Gurgemeie]

Barnehagen er det stedet hvor barn kan få en fin start i livet, i samarbeid med foreldrene. Jeg hadde noen av mine lykkeligste stunder i barnehagen, og lærte veldig mye.

Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til foreldrene mine, til tross for at de jobbet 100 % i hver sine jobber. Sommerferiene var nesten utelukkende tidsbruk med dem og venner, gjennom hele barneskolen også.

Artikkelen beskriver en person som må ha foreldre som muligens ikke har "sett" henne, heller ikke tatt henne med på ting og tang. Mine foreldre tok oss med på turer, bowling, skøyter på vinteren, sommeraktiviteter osv. Grunnen til at de kunne det, var fordi de jobbet og tjente penger. Så det handler veldig mye om hva foreldrene bruker av tid og penger på barna sine når de ikke er i barnehagen eller skolen.

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg i det hele tatt, TS de aller fleste stortrives i barnehagen, og lærer seg å få venner, rett og galt, deling osv. Dette er ting barn ikke kan lære seg om de kun er med foreldrene, fordi foreldrene er alt for subjektive ift opplæring av diverse ting (som jeg nevnte; vennskap, deling med andre barn, tålmodighet osv).

Endret 20. februar 2015 av Gurgemeie

[Gjest Runforit]

Har ikke noe med barnehagen å gjøre. Det har med hva foreldrene gjorde med barnet resten av dagen og i helgene.

Jeg elsket barnehagen. Etter barnhagen fikk jeg kos og oppmerksomhet, samme i helgene.