Tør ikke bli gravid

[AnonymBruker]

Jeg har verdens skjønneste samboer som sterkt ønsker seg genetisk egne barn. Vi snakker godt sammen og han vet det jeg skriver om her, men trenger bare å vite at det ikke er bare meg som har det sånn. Jeg har slitt mye psykisk med depresjon og spiseforstyrrelser, tar fortsatt også antidepressiva nå som man ikke kan bruke ved graviditet. En av grunnene, langt fra den eneste, til spiseforstyrrelsen var/er en voldtekt.

Jeg var helt sikker på at jeg ikke ville bli gravid og mor i det hele tatt lenge, men etter at jeg traff samboer ser jeg etterhvert at jeg og vi sammen kunne bli en fin familie med et barn eller to. Jeg har masse kjærlighet å gi, tror ikke jeg kan bli mor i overimorgen, men ila et par år kommer det til å "passe" ift alt annet vi driver med. Og jeg kan glede meg over sånne tanker. Men straks jeg får tenkt det kommer tanker om hvor forjævlig det må være å kjenne forandringene på kroppen, jeg tenker på at det må være pyton å ha noen andre inni seg, jeg frykter at kroppen vil forfalle totalt og at jeg kommer til å ende opp med en kropp jeg vil hate for alt i verden. Jeg føler meg knapt nok sexy nå, og det skal minimalt med økt mengde vann i kroppen, eller noen fridager i jula uten trening e.l. før jeg føler meg som en elefant. Jeg elsker trening og vurderer å starte som egen bedrift som PT i tillegg til min andre jobb. Jeg skjønner at man sikkert endrer prioriterer sitt eget barn over egne interesser, men vet ikke om jeg kan gi avkall på treningstimene mine. Jeg kan tilpasse, ja, men uten trening er jeg mannevond. Ja, noen av dere sier sikkert at strekkmerker får alle, d kommer du ikke til å bry deg om, jeg klarte det fint, du går sikkert ned igjen, du har godt grunnlag med trening osv, men det fins ingen garanti.jeg er selvfølgelig redd for selve fødselen også - alt ved den. Ikke smertene, men Komplikasjoner.

I tillegg til de tankene lurer jeg på om noen kjenner seg igjen i tanken om å ikke ville føre dårlige gener videre. Jeg har slitt, og sliter periodevis fortsatt noe, med veldig senket stemningsleie og perioder der jeg ikke orker å prioritere venner, sosiale ting. Orker ikke å være bra kjæreste, klarer ikke tanken på sex. Har mer enn nok med meg selv, liksom. Samboer skjønner meg, og støtter meg. Det kan være alt fra to dager til fem måneder. Lurer på hvordan et barn som muligens får psyk sykdom i genene, og tillegg vokser opp med en mor som kanskje tidvis ikke klarer å være der som hun burde, kan klare seg? Føler jeg deler ut crappy kort til et stakkars lite søtt barn..

Er det noen som har vært i liknende situasjon, slitt med det samme og løst det på ett vis, eller sliter med det nå? Er surrogatmor noe å tenke på (gitt at jeg aksepterer at man kan bruke et av mine egg)?

Jeg og samboer, som jo virkelig er tidenes kupp som holder ut med meg (flere år nå), prater veldig godt sammen om alt dette. Og han bedyrer at det er meg han vil ha, barn eller ikke. Han virker ikke veldig keen på å adoptere, en tanke jeg har bedt ham om å tenke på. Men får man adoptere når hovedgrunnen er at man ikke takler tanken på å gå gravid og ikke vil føre sine psykiske problemer videre? Kan man ha fosterbarn?

Takknemlig for alle konstruktive svar og tanker. Syns det er litt greiere å skrive her-har snakket litt med venninner, med lettere eller vanskeligere fødsler/graviditeter og single uten barn, men er ingen som har det som meg. Og det er jo mange ting å bare lese på med

Håper på gode ord

Anonymous poster hash: fe7f5...1bc

[AnonymBruker]

Jeg har verdens skjønneste samboer som sterkt ønsker seg genetisk egne barn. Vi snakker godt sammen og han vet det jeg skriver om her, men trenger bare å vite at det ikke er bare meg som har det sånn. Jeg har slitt mye psykisk med depresjon og spiseforstyrrelser, tar fortsatt også antidepressiva nå som man ikke kan bruke ved graviditet. En av grunnene, langt fra den eneste, til spiseforstyrrelsen var/er en voldtekt.

Jeg var helt sikker på at jeg ikke ville bli gravid og mor i det hele tatt lenge, men etter at jeg traff samboer ser jeg etterhvert at jeg og vi sammen kunne bli en fin familie med et barn eller to. Jeg har masse kjærlighet å gi, tror ikke jeg kan bli mor i overimorgen, men ila et par år kommer det til å "passe" ift alt annet vi driver med. Og jeg kan glede meg over sånne tanker. Men straks jeg får tenkt det kommer tanker om hvor forjævlig det må være å kjenne forandringene på kroppen, jeg tenker på at det må være pyton å ha noen andre inni seg, jeg frykter at kroppen vil forfalle totalt og at jeg kommer til å ende opp med en kropp jeg vil hate for alt i verden. Jeg føler meg knapt nok sexy nå, og det skal minimalt med økt mengde vann i kroppen, eller noen fridager i jula uten trening e.l. før jeg føler meg som en elefant. Jeg elsker trening og vurderer å starte som egen bedrift som PT i tillegg til min andre jobb. Jeg skjønner at man sikkert endrer prioriterer sitt eget barn over egne interesser, men vet ikke om jeg kan gi avkall på treningstimene mine. Jeg kan tilpasse, ja, men uten trening er jeg mannevond. Ja, noen av dere sier sikkert at strekkmerker får alle, d kommer du ikke til å bry deg om, jeg klarte det fint, du går sikkert ned igjen, du har godt grunnlag med trening osv, men det fins ingen garanti.jeg er selvfølgelig redd for selve fødselen også - alt ved den. Ikke smertene, men Komplikasjoner.

I tillegg til de tankene lurer jeg på om noen kjenner seg igjen i tanken om å ikke ville føre dårlige gener videre. Jeg har slitt, og sliter periodevis fortsatt noe, med veldig senket stemningsleie og perioder der jeg ikke orker å prioritere venner, sosiale ting. Orker ikke å være bra kjæreste, klarer ikke tanken på sex. Har mer enn nok med meg selv, liksom. Samboer skjønner meg, og støtter meg. Det kan være alt fra to dager til fem måneder. Lurer på hvordan et barn som muligens får psyk sykdom i genene, og tillegg vokser opp med en mor som kanskje tidvis ikke klarer å være der som hun burde, kan klare seg? Føler jeg deler ut crappy kort til et stakkars lite søtt barn..

Er det noen som har vært i liknende situasjon, slitt med det samme og løst det på ett vis, eller sliter med det nå? Er surrogatmor noe å tenke på (gitt at jeg aksepterer at man kan bruke et av mine egg)?

Jeg og samboer, som jo virkelig er tidenes kupp som holder ut med meg (flere år nå ), prater veldig godt sammen om alt dette. Og han bedyrer at det er meg han vil ha, barn eller ikke. Han virker ikke veldig keen på å adoptere, en tanke jeg har bedt ham om å tenke på. Men får man adoptere når hovedgrunnen er at man ikke takler tanken på å gå gravid og ikke vil føre sine psykiske problemer videre? Kan man ha fosterbarn?

Takknemlig for alle konstruktive svar og tanker. Syns det er litt greiere å skrive her-har snakket litt med venninner, med lettere eller vanskeligere fødsler/graviditeter og single uten barn, men er ingen som har det som meg. Og det er jo mange ting å bare lese på med

Håper på gode ord

Anonymous poster hash: fe7f5...1bc

Kanskje du burde snakke med psykolog/psykiater.

Anonymous poster hash: a9858...5a6

[Tvist]

Spisseforstyrrelsen er jo noe du har fått på bakgrunn av en opplevelse, så det er ikke arvelig.

Men du bør snakke med noen profesjonelle om det du er redd for, så får du orden på tankene før de kommer.

[AnonymBruker]

Genetikk er bare en liten del av årsaksforklaringen på psykisk sykdom, stod periodevis er dårlig kan virke inn, men dersom fin kjære samboer er frisk og stabil, er det også en utrolig viktig faktor. Mange går på ssri under svangerskapet. Det er en avveining. Best med ssri eller depresjon hos mor under svangerskapet? Men når det er sagt, skal det ikke være nødvendig å gå på ssri resten av livet. Får du samtaleterapi i tillegg til medisinene?

Jeg skjønner at du er bekymret, men hvis du har det bra nå, og samboeren din har sagt han tror du kommer til å bli en god mor, synes jeg du skal prøve å legge bekymringene til side og kjenne etter om du har lyst til å bli mor.

Hvis dere ikke er i 30-årene, ville jeg også slappet av og ventet litt

Anonymous poster hash: 63132...c75