Oppmerksomhet til barn/stebarn og felles barn

[AnonymBruker]

Vi er fem i familien. Det eldste barnet på 9 er mannens sønn og vi har to felles barn på 3 år og 7 mnd. Eldstemann bor her 40%, 60% hos sin mor. Før har jeg ikke tenkt noe over det for barnet må jo få tid med sin far, men etter at treåringen begynte å reagere på 9-åringens oppførsel ble jeg mer betenkt. På grunn av eget barn er jeg kanskje ikke så objektiv heller. Greia er at i de siste månedene har 9-åringen skyvd treåringen unna pappaen. Eldste har alltid vært klengete på faren, og siden mellomste har vært såpass liten har det ikke gjort noe. Men nå er han såpass gammel at han forstår at storebroren skyver han unna.

I dag for eksempel, faren lå på sofaen og koste med mellomste, da kom eldste å la seg mellom faren og broren. Far skulle et ærend innom jobben og det var meningen at treåringen skulle være med. Eldste er ofte med og nå var det treåringen sin tur. Eldste sprang til bilen og nektet å gå ut, far hadde ikke tid til å vente så det ble til at de kjørte. Og treåringen begynte å gråte for at han ikke fikk bli med. Kun 2 seter i bilen.

Både jeg og far har forklart barna at vi er like glade i dem og at vi ikke gjør forskjell. 9-åringen får ofte alenetid med faren. Likevel blir det feil å gi 9-åringen all oppmerksomhet når han et her, og de andre barna når han ikke er her. Mellomste har alltid vært en pappagutt, i det siste har han tydd mere til meg. Faren overser han ikke altså, men når 9-åringen kommer og presser seg i mellom dem blir det til at gutten ikke gidder å få farens oppmerksomhet. Far har forklart eldste at han ikke kan få all oppmerksomhet lenger. Det virker ikke som det går inn.

Det ble mye og rotete, er så oppgitt over situasjonen. Har ingen ting i mot storebroren, han er en flink storebror, jeg er glad i han og behandler han som de andre barna, men han krever veldig mye oppmerksomhet fra faren. Noe som igjen går utover lillebroren. Det har ikke vært så ille før. Den siste tiden det har eskalert.

Hvordan var det med dere da dere fikk nye barn? Var det sjalusi inn i bildet? Hvordan ble det håndtert?

Anonymous poster hash: bf468...c5b

[Rotemor]

Niåringen trenger MER bekreftelse.

3-åringer er generelt fantastisk sjarmerende og får mye oppmerksomhet.

Den kommer også lett til de, fordi de er så søte:)

Niåringer trenger noe annet. Det kan virke som om positivt fokus på ham vil hjelpe; altså mer konkret og målrettet enn den han får nå.

Du, som mor til de andre barna, kan kanskje vise at du setter pris på at han er stor, kan mye, kan snakke og le med deg på en annen måte.

Lyv litt! Si at det er hyggelig at de små har lagt seg, så dere kan se på....Idol (?)sammen. For det får ikke småunger osv...

[Rotemor]

En annen ting jeg så nå; du må ikke sette treåringers ønske like høyt som niåringens. Alle dere andre er ėn familie, han er en del av 2 familier.

Ang. Butikkturer så får DU vike.. Treåringen kan kjøre når storebror ikke er der ettersom han sliter som han gjør. det hjelper at du er på "parti" med den av barna som trenger det. Det er ikke dine barn nå for tiden. De mangler ingenting 40 eller 60% av livet sitt.

Det skinner godt igjennom at du er svært subjektiv når det kommer til eget barn, dessverre. Men du ønsker vel råd ettersom du spør

Endret 18. februar 2015 av Rotemor

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mye av det som Rotemor skriver (gi niåringen mer oppmerksomhet, fokuser på alt han får lov til osv), men vil gi TS rett på ett felt: det er ikke greit at niåringen dytter vekk treåringen eller løper ut og tar hans plass i bilen.

Vi har flere barn, og har fra tid til annen hatt det sånn at et av barna forsøker å dytte bort et annet, gå imellom, ta en annens plass osv, og det er min bestemte mening at det ikke er i orden. Stebarn eller ikke stebarn, liten eller stor: hvis et barn sitter på fanget til pappa (eller mamma), er det uakseptabelt å dytte vedkommende vekk og kreve hans/hennes plass. Det har de pent måttet lære seg, alle sammen.

Men det står jo ikke til hinder for å gi niåringen mye oppmerksomhet på andre måter. Det synes jeg høres ut som en god ide. Men jeg synes ikke en niåring (eller treåring, hvis det hadde vært omvendt) skal vennes til at det er greit å overkjøre søsken og gjøre som man vil bestandig.

Anonymous poster hash: 0181c...fc5

[AnonymBruker]

Takk, Rotemor, setter pris på alle råd vi kan få. En fryktelig vanskelig situasjon. Forstår bare ikke hvorfor 9-åringen har blitt verre nå, det var ikke sånn da 3-åringen var yngre. Da var det stor stas å ha en lillebror. 9-åringen er ikke så krevende til vanlig, men med en gang mellomste ønsker kos av faren er 9-åringen rask til å skyve han unna. 9-åringen er oftere med på småturer enn mellomste, men siden mellomste ikke fikk være med sist gang var det hans tur denne gangen.

Hvis faren har lillesøteren på fanget bryr han seg nesten ikke, annet enn at han setter seg ved siden og prater med henne noen ganger.

Skjønner det med mer oppmerksomhet, men faren har sagt at han syns det blir feil for de andre og da spesielt 3-åringen som forstår litt mer. Han vil heller ikke gjøre forskjell selv om far og eldste oftere har alenetid bare de to.

Anonymous poster hash: bf468...c5b

[Rotemor]

Nei, barn skal selvsagt ikke dytte uansett.

Små barn kan ofte være irriterende for store barn også... Det har jeg sett en del. Det kan jo være fordi de selv begynner å ha en del kunnskaper, og selv kommer til kort ovenfor de eldre/voksne..?

Samtidig så ser de på de mindre som litt dumme og oppmerksomhetskrevende..?

Jeg vet ikke, jeg assa.. Jeg tenker litt "høyt" og drodler i vei..

Veien å gå tror jeg uansett er positiv forsterkning av 9-åringens verdi i familien.

[Rotemor]

Kan det forresten være at han savner deg?

Altså at du var der for han før, men med hendene fulle av barn, så tyr han enda mer til faren, fordi tilhørigheten er sterkest der.

Kan du ha forandret deg som gjør han mer usikker?

[AnonymBruker]

Tror nok at sjalusi kan være en problematikk for "deltidsbarn". Min samboers datter (13år) skulle sitte litt alene i bilen med vår felles datter(7 år). Hun fortalte at "lillesøster" hadde gjort henne vondt. Dette var veldig ulikt vår datter, men datteren vår fikk jo kjeft, for stedatter gråt da vi kom tilbake til bilen. Samboer fortalte ved en senere anledning at det dette ikke stemte.

Anonymous poster hash: 63f7e...eac

[Rotemor]

Uff, ja.

Det er nesten umulig for barn å sette ord på slike følelser. De forstår det jo ikke selv... De føler seg gjerne slemme og det er jo en grusom følelse.

[Biloba]

Han trenger mer trygghet og bekreftelse. Det må far sørge for, dere kan nok ikke lenger å gå ut fra at 9-åringen får nok farskontakt ved å bare være med på lasset i 40% ordning. Han blir større, og trenger en farsfigur mer. Det beste tror jeg er å komme behovet i forkjøpet. Planlegg far og sønn-aktiviteter, og pass på at det skjer tidlig i hvert samvær. Får han nok selv, er det lettere å godta lillebror. Trenger gutten kanskje 50/50, eller er det mulig å avtale med mor at far og sønn jevnlig får en ettermiddag sammen på hennes tid?

Endret 19. februar 2015 av Biloba