Når klaging er sutring

[Berit]

Hører og leser veldig mye om folkk som klager og er så lei. Da tenker jeg på livet generelt, og jeg tenker på tjenester de har sagt ja til å gjøre, men likevel sukker og og sutrer for det de gjør.

Særlig det med å gi uttrykk for å klage og fortelle hvor mye de gjør for andre, synes jeg bare er dumt av folk å gjøre. Jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre det selv. Er overhode ikke noe bedre, tvert imot. Sier f.eks ja til tjenester og er egentlig lei og oppgitt. Men jeg mener, det er meg selv jeg er oppgitt over når jeg er lei. Kunne ikke funnet på å klage over det til andre. Det er jo min egen skyld, mitt eget valg å ha sagt ja.

Dessuten kan det høres ut som de vil ha medlideghet og skryt for at de er så flinke. ? Men forstår egentlig ikke det heller. Det er vel mye mer tiltrekkende og positivt å vise glede.

Jeg hater sure miner.

Kanskje sannheten er at jeg også vil vise sure mier, men viser det sjelden.

Så kan man spørre seg om det er bedre å ta på en blid maske? Ja, jeg tror det. Skulle ønske folk tok på seg mer en blid maske. Enig?

[mereo]

Tror det finnes de som ikke vet hvor grensa går, når det har blitt for mye.

Man har lov til å klage og sutre, men gjør man det for mye gidder ikke folk å være rundt en.

[AnonymBruker]

Hører og leser veldig mye om folkk som klager og er så lei. Da tenker jeg på livet generelt, og jeg tenker på tjenester de har sagt ja til å gjøre, men likevel sukker og og sutrer for det de gjør.

Særlig det med å gi uttrykk for å klage og fortelle hvor mye de gjør for andre, synes jeg bare er dumt av folk å gjøre. Jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre det selv. Er overhode ikke noe bedre, tvert imot. Sier f.eks ja til tjenester og er egentlig lei og oppgitt. Men jeg mener, det er meg selv jeg er oppgitt over når jeg er lei. Kunne ikke funnet på å klage over det til andre. Det er jo min egen skyld, mitt eget valg å ha sagt ja.

Dessuten kan det høres ut som de vil ha medlideghet og skryt for at de er så flinke. ? Men forstår egentlig ikke det heller. Det er vel mye mer tiltrekkende og positivt å vise glede.

Jeg hater sure miner.

Kanskje sannheten er at jeg også vil vise sure mier, men viser det sjelden.

Så kan man spørre seg om det er bedre å ta på en blid maske? Ja, jeg tror det. Skulle ønske folk tok på seg mer en blid maske. Enig?

Du hater sure miner sier du, og hadde det ikke vært fin om alle hadde vært blide og fornøyde alltid?

Jeg kan ikke skryte på meg å være det. Jeg er stort sett "alltid" blid og glad, positiv og ser heller løsninger på et problem enn utfordringer, men jeg blir sliten jeg også.

Sliten av forventninger og krav.

Tenk deg at du først har brukt 3 timer på å overtale noen til å reise på sykehuset, for så å måtte bli der i 11 timer sammen med dem, og i løpet av denne tiden får du hverken smake vått eller tørt.

Hele tiden mens du er der sier "pasienten", Jeg er frisk nå! Nå vil jeg hjem". "Pasienten" kan ikke reise seg selv, sette seg selv, gå selv, og du har allerede holdt på å løfte "pasienten" i 3 dager.

Du vet at du må fortsette å gjøre det samme hvis "pasienten" ikke blir lagt inn på sykehuset.

Da må du løpe fram og tilbake for å løfte personen opp og ned av stolen, sengen, støtte (les:bære) hver gang hun skal på do, eller vil lage seg mat.

Ville du ikke blitt sliten i en sånn situasjon? Ville du ikke sagt "nei du skal ikke hjem, for jeg klarer ikke løfte deg lenger".

Ville du da klistret på deg en glad maske, og ikke fått utløp for frustrasjon til dine nærmeste?

Jeg er stort sett alltid blid og fornøyd, men noen maske orker jeg ikke bruke.

Er jeg sliten og lei, er det dette jeg vil formidle til de rundt meg, ikke et falskt smil og "alt er bare bra takk".

Anonymous poster hash: cd3a9...23c

[AnonymBruker]

Du hater sure miner sier du, og hadde det ikke vært fin om alle hadde vært blide og fornøyde alltid?

Jeg kan ikke skryte på meg å være det. Jeg er stort sett "alltid" blid og glad, positiv og ser heller løsninger på et problem enn utfordringer, men jeg blir sliten jeg også.

Sliten av forventninger og krav.

Tenk deg at du først har brukt 3 timer på å overtale noen til å reise på sykehuset, for så å måtte bli der i 11 timer sammen med dem, og i løpet av denne tiden får du hverken smake vått eller tørt.

Hele tiden mens du er der sier "pasienten", Jeg er frisk nå! Nå vil jeg hjem". "Pasienten" kan ikke reise seg selv, sette seg selv, gå selv, og du har allerede holdt på å løfte "pasienten" i 3 dager.

Du vet at du må fortsette å gjøre det samme hvis "pasienten" ikke blir lagt inn på sykehuset.

Da må du løpe fram og tilbake for å løfte personen opp og ned av stolen, sengen, støtte (les:bære) hver gang hun skal på do, eller vil lage seg mat.

Ville du ikke blitt sliten i en sånn situasjon? Ville du ikke sagt "nei du skal ikke hjem, for jeg klarer ikke løfte deg lenger".

Ville du da klistret på deg en glad maske, og ikke fått utløp for frustrasjon til dine nærmeste?

Jeg er stort sett alltid blid og fornøyd, men noen maske orker jeg ikke bruke.

Er jeg sliten og lei, er det dette jeg vil formidle til de rundt meg, ikke et falskt smil og "alt er bare bra takk".

Anonymous poster hash: cd3a9...23c

Det er jo forskjell på situasjoner og det du beskriver her er jo en forholdsvis alvorlig helsetilstand. Jeg vil ikke si at det er sutring når man prøver å løse situasjonen, og det er lov å uttrykke frustrasjon mens man gjør det. Forskjellen på klaging og sutring er at sutrerne ikke gjør noe for å forbedre situasjonen. Og i en slik situasjon vil ofte løsningen være at vedkommende bor på et sykehjem. En pasient som må ha pleie 24/7 kan man jo ikke forlate i det hele tatt, og det må man jo nødvendigvis når h*n bor hjemme hos seg selv da man gjerne har egne barn og familie og ta seg av også.

Anonymous poster hash: 9281f...cec

[Berit]

Tror det finnes de som ikke vet hvor grensa går, når det har blitt for mye.

Man har lov til å klage og sutre, men gjør man det for mye gidder ikke folk å være rundt en.

Ja, det er jo å vite når grensa er nådd.

Det er så sant det du skriver.

Du hater sure miner sier du, og hadde det ikke vært fin om alle hadde vært blide og fornøyde alltid?

Jeg kan ikke skryte på meg å være det. Jeg er stort sett "alltid" blid og glad, positiv og ser heller løsninger på et problem enn utfordringer, men jeg blir sliten jeg også.

Sliten av forventninger og krav.

Tenk deg at du først har brukt 3 timer på å overtale noen til å reise på sykehuset, for så å måtte bli der i 11 timer sammen med dem, og i løpet av denne tiden får du hverken smake vått eller tørt.

Hele tiden mens du er der sier "pasienten", Jeg er frisk nå! Nå vil jeg hjem". "Pasienten" kan ikke reise seg selv, sette seg selv, gå selv, og du har allerede holdt på å løfte "pasienten" i 3 dager.

Du vet at du må fortsette å gjøre det samme hvis "pasienten" ikke blir lagt inn på sykehuset.

Da må du løpe fram og tilbake for å løfte personen opp og ned av stolen, sengen, støtte (les:bære) hver gang hun skal på do, eller vil lage seg mat.

Ville du ikke blitt sliten i en sånn situasjon? Ville du ikke sagt "nei du skal ikke hjem, for jeg klarer ikke løfte deg lenger".

Ville du da klistret på deg en glad maske, og ikke fått utløp for frustrasjon til dine nærmeste?

Jeg er stort sett alltid blid og fornøyd, men noen maske orker jeg ikke bruke.

Er jeg sliten og lei, er det dette jeg vil formidle til de rundt meg, ikke et falskt smil og "alt er bare bra takk".

Anonymous poster hash: cd3a9...23c

Ja, jeg mener det hadde vært fint om alle hadde vært glade hele tiden, men slik er det ikke. Og jo, du har rett, man har lov til å være sliten og vise det når man er det. Men det er ulike måter å vise det å være sliten på. Og det å kjenne en grense, som mereo skriver.

Jeg tror du misforsto, eller at jeg ikke uttrykte meg ikke tydelig nok, for jeg mente ikke at det ikke var lov å føle seg sliten og at det var dumt, det var sutring og sure miner jeg snakket om. Men forstår at en slik situasjon du beskriver er virkelig tungt og man da har behov for forståelse hvor tungt det virkelig er.

For en slitsom situasjon du er i. Føler med deg. Ta vare på deg selv også. Vel så viktig. Dermed har du overskudd til andre også. Det har du ikke ved å slite deg for mye ut.

Flere ganger tror jeg at man oppnår mer forståelse for folk som sier at ting er sliten, at de er trette, men viser også at de vil snakke/fokusere på noe annet når de kan. De som sutrer og klager til stadighet, oppnår egentlig at folk bare blir oppgitte og ikke orker å være sammen med dem.

Og det med å kliste på seg en maske er helt feil, det har du rett i. Men kanskje alt av sure miner bør man holde for seg selv også.

Det er jo forskjell på situasjoner og det du beskriver her er jo en forholdsvis alvorlig helsetilstand. Jeg vil ikke si at det er sutring når man prøver å løse situasjonen, og det er lov å uttrykke frustrasjon mens man gjør det. Forskjellen på klaging og sutring er at sutrerne ikke gjør noe for å forbedre situasjonen. Og i en slik situasjon vil ofte løsningen være at vedkommende bor på et sykehjem. En pasient som må ha pleie 24/7 kan man jo ikke forlate i det hele tatt, og det må man jo nødvendigvis når h*n bor hjemme hos seg selv da man gjerne har egne barn og familie og ta seg av også.

Anonymous poster hash: 9281f...cec

[Cordelia]

Å klistre på seg en maske? Ikke på vilkår. Altså jeg er stort sett blid mot folk (kanskje mer godt er og noen ganger kommer nok masken), og oppfører meg sivilisert. Men har jeg en dårlig dag, så lar jeg meg selv føle på den dårlige dagen, og erkjenner frustrasjoner. Av egen erfaring vet jeg at noe annet er direkte usunt for psyken min. Har forsøkt litt på dette positivitetsteorien bare av ren nysgjerrighet, det ble " major crash and burn". Jeg har temperament og trenger å få vekk litt steam iblant. Stort sett begrenser det seg til et grinete fjes på vei hjem.

Altså de få som konstant sutrer og griner er jo en ting, men da er det som regel mer bak.

Endret 21. februar 2015 av Cordelia