Krangler foran barnet vårt :(

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt en heftig temperament men nå som jeg har fått barn så har det faktisk blitt enda verre. Jeg kjefter aldri på barnet mitt som er 1.5 år, men jeg kjefter på samboeren min foran barnet mitt. jeg har så dårlig samvittighet. Nå har jeg bestemt meg for at nok er nok og at jeg virkelig skal skjerpe meg! Jeg kjefter ikke hele dagen lang men jeg kjefter hver dag. Det er mye frustrasjon fortiden. Jeg elsker samboeren min og vil virkelig ikke at vi skal gå fra hverandre.

Noen som har tips til hvordan jeg kan beherske meg og ikke bli så sint? F

Anonymous poster hash: a4ad4...65b

[AnonymBruker]

Tenk over hvor skadelig det faktisk er for barnet ditt, det i seg selv er vel motivasjon nok til å endre vaner. Og snakk med samboeren din når barnet ikke er tilstede om det som plager deg. Kan dere ikke snakke sammen uten at det blir krangling og kjefting så ringer du familievernkontoret for å få parsamtale.

Anonymous poster hash: bd08c...30a

[Britt Banditt]

Tenk over hvor skadelig det faktisk er for barnet ditt, det i seg selv er vel motivasjon nok til å endre vaner. Og snakk med samboeren din når barnet ikke er tilstede om det som plager deg. Kan dere ikke snakke sammen uten at det blir krangling og kjefting så ringer du familievernkontoret for å få parsamtale.

Anonymous poster hash: bd08c...30a

Både dette, og at det er nærmest uunngåelig at samboeren din snart kommer til å gå fra deg hvis du fortsetter sånn. Tenk på hva du kan miste. Hvis du ikke klarer å rette opp i dette selv så bør du snakke med fastlegen din så han kan sende deg videre og du kan få hjelp til å mestre sinnet ditt.

[AnonymBruker]

Jeg også sitter med en klump i magen. Enda.

Vi kranglet hele 1. juledag fremfor vårt barn på to år.

Har så dårlig samvittighet. Barnet så at jeg gråt og hun spurte om mamma var lei seg.

Jeg har bestemt at dette aldri!!! skal skje igjen.

Ansiktsuttrykket til barnet mitt den dagen sitter fortsatt fast. Stakkars.

Har dessverre ingen tips, men dette burde så absolutt ikke skje hver dag..

Anonymous poster hash: 840e7...ace

[Tvist]

Slapp av. Ja, man bør unngå å krangle foran barnet, men innimellom er det uungåelig, det bør bare ikke skje hver dag. Barnet blir ikke traumatisert fordi foreldrene krangler innimellom.

[Gjest Runforit]

Hvorfor er du så sint? Kanskje du burde oppsøke psykolog? Vil tro det er andre underliggende ting som trigger deg til å bli så sint.

[AnonymBruker]

Sinne er ikke lett å hansket med. Det er helt forferdelig faktisk, også utrolig energikrevende. Du har jo selvinsikt da, du liker det jo ikke. Er du veldig bråsint også, sånn at du ikke klarer å kontrollere det når du kommer? Jeg er enig med runforit over, det ligger mer til grunn bak et sinne.

Barn har ikke vondt av at foreldrene krangler, men absolutt ikke hver dag. Jeg føler med deg, jeg kjemper også med et forferdelig temperament og vet akkurat hvor slitsomt det er.

Anonymous poster hash: 597ef...6eb

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, og vi har to små (en på 2,5 og en på 6 mnd)

Vi går nå i terapi hos familievernkontoret, for jeg orker virkelig ikke tanken på å bli så sinna foran barna mine igjen. Men som en over her sier, det er vanvittig vanskelig og tøft å hanskes med. Det krever voldsomt mye jobbing og innsats fra meg for å klare å få til en varig forandring...

Anonymous poster hash: dd88f...68d

[AnonymBruker]

Det er noe som heter sinnemestringskurs, kanskje det hadde vært noe for deg?

Anonymous poster hash: c36cd...00b

[AnonymBruker]

Kom deg til psykolog og finn ut av hvorfor du har dette sinnet. Sammen med psykologen kan du lære metoder for å kunne mestre sinnet.

Anonymous poster hash: 12cbf...082

[AnonymBruker]

Er kanskje ett tullete råd.....men jeg ble mye mere sindig når jeg passet på å holde blodsukkeret mitt stabilt og kuttet ut sigaretter og kaffe. Jeg er en skikkelig hissigpropp, men nå klarer jeg faktisk å bite det i meg om det ikke er passende å få "utbrudd" og jeg blir også mye sjeldnere sint.

Anonymous poster hash: 059e6...04f

[Gjest Vevila]

Hvis du blir sint; gå ut av rommet og skriv ned det som plager deg på en lapp. Når barnet har lagt seg kan du ta fram lappene og se om det er noen du fortsatt trenger å lufte. Ellers er nok noe sinnemestring veien å gå om du ikke klarer å kontrollere det på andre måter.

[Hulderen]

Jeg hadde ikke funnet meg i å bli kjeftet på hver dag, uavhengig av hvem som hørte det. Da hadde du vært en ex for lenge siden! En ex som jeg ville prøvd å holde barnet vårt unna.

[AnonymBruker]

Hvis du blir sint; gå ut av rommet og skriv ned det som plager deg på en lapp. Når barnet har lagt seg kan du ta fram lappene og se om det er noen du fortsatt trenger å lufte. Ellers er nok noe sinnemestring veien å gå om du ikke klarer å kontrollere det på andre måter.

dette var et bra tips!!

Da jeg var yngre hendte det at jeg også buset ut med ting jeg var sint på til mannen (kunne være han som startet det men jeg hoppet på og ble sint) mens eldste barnet vårt var der. Da ble det hissig krangling og hun ble redd.

Nå vet jeg gjennom jobben min hvor skadelig det faktisk kan være for et barn å oppleve krangling i hjemmet. De er for små til å forstå logikken i det som sies og de blir veldig redde og engstelige ved høye stemmer og roping og av å se foreldrene sinte på hverandre. Det er fryktelig skremmende for et lite barn.

Vil anbefale deg å lese denne rapporten fra Folkehelseinstituttet om hvor skadelig det kan være for barn å oppleve krangling. Rapporten handler om konflikt, skilsmisse og samlivsbrudd men som de skriver der er det ikke nødvendigvis det at foreldrene skilles som skader barna, men all kranglingen og ufreden som følger med..

http://www.fhi.no/dokumenter/d930b9d404.pdf

Når du har lest den, og vet hva det kan bety for et lite barn så bør du neste gang du blir rasende på mannen stagge deg selv ved å tenke "la dette passere for nå, for barnets skyld. Jeg elsker ham/henne/dem (barna) og vil ikke påføre dem vondt. Jeg tar dette med mannen senere". Prøv hva du kan for å skåne dem. Og da er det en god ide å fjerne seg fra situasjonen, gå inn i et annet rom og skrive av seg de mest hissige tankene slik at du kan ta dette med mannen senere, når barna ikke er der. min erfaring er at da blir konflikten også mye mindre enn den kunne ha blitt for da har man roet seg litt til det tas opp igjen.

Jeg klarer dette fint nå. Mannen var ekstremt urimelig og urettferdig mot meg nylig, mens minste barnet var der. Da sa jeg at han var urimelig (men uten å bli rasende) og han slengte en liten kommentar tilbake. Da gikk jeg på badet og tok en dusj, for jeg ble rødglødende sint. Etterpå hadde datteren vår gått til en venninne og jeg var fremdeles temmelig hissig (kort tid etter) for det var hinsides urimelig av ham det han hadde sagt. Han reagerte- som forventet- med å bli rasende, for han har et skikkelig temperament. Men vi fikk rast fra oss og skreket akkurat hva vi mente til hverandre (det var litt deilig for min del da jeg ofte holder slikt inne for å ikke lage ufred) og det endte med at han stakk på kontoret i sinne.

På kvelden kom han hjem og hadde tenkt litt og angret seg, heldigvis. hadde kjøpt med god mat osv og innså at han var urettferdig. Så det løste seg bra og jeg var mest glad for at ingen av ungene hadde bevitnet dette utbruddet.

Anonymous poster hash: 9fccd...c92

[AnonymBruker]

Jeg mener brudd er best for da slipper barnet alle kranglene og bråket.

Anonymous poster hash: c22bc...049

[Gjest Vind]

Kjære deg, ikke kjeft foran barnet ditt. Det er viktig at dere diskuterer, og finner ut av ting, men det er ikke riktig å gjøre det foran sårbare unger. De blir mer påvirka enn man tenker seg og, og er aldri heldig.

[Gjest Asti]

Endret 11. juni 2015 av Asti