Familie med et spedbarn - og litt på sidelinjen...

[AnonymBruker]

Nå skriver jeg først ganske generelt her, for å ikke avdekke noen private detaljer. Det er ingen grunn til å beskytte vedkommende, men for respektens skyld starter jeg her. Hvis tråden utarter seg konstruktivt med forhåpentligvis noen innspill om denne type selvutslettelse som en part driver med, og den slags destruksjon den andre parten driver med, så kommer selvsagt flere detaljer tilsyne. Jeg har uansett så mye på hjertet at dette bare blir et ørlite pustehull. Jeg er veldig frustrert og jeg brenner for å forhøre meg om meninger rundt dette: Hvis det nå skulle være sånt at du er selvoppofrende for et barns skyld, for eksempel, eller ønsker å være der for noen som har det vondt, men opplever å bli motarbeidet av den som har det vondt, og den som har det vondt går inn for å systematisk ødelegge deg ved å gjøre seg utilgjengelig, bedra deg, foreta seg eskapader utover det anstendelige med utskeielser som ikke sømmer seg når man har barn, og denne personen gjør dette simpelthen fordi du er den nærmeste og elsker denne personen, mens vedkommende "unnskylder" seg med å bare notorisk fortsette destruktiv atferd mot seg selv og deg fordi det kan skyldes på å "være skadet" pga. mange ulidelige handlinger i livet som både har skjedd før og pågår nå... Da er mitt spørsmål: når skal man satse på at vedkommende enten møter seg selv i døra, at det går opp et lys, at vedkommende skjønner alvoret - eller bør man gi opp fordi vedkommende selv har gitt opp seg selv og alle rundt seg for lengst? Jeg stiller disse spørsmålene fordi det dreier seg om etikk, slik jeg ser det. Hvis vedkommende oppfører seg slik og ikke ønsker hjelp, men vedkommende ikke "tror på psykolog" - men tydelig nå er blitt utsatt for så mye vondt at de psykiske lidelsene nærmest ljomer og larmer som utløp i destruktiv atferd som kan minne skremmende om disassosiasjon - er det da greit å fortsette å bruke eskapader, utroskap og ødeleggelse av det mennesket som står vedkommende nærest som kompensasjon for den terapien som i aller høyeste grad burde vært oppsøkt?

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

[AnonymBruker]

Herrejemini, dette ble for komplisert for meg å lese meg gjennom, gitt... Mulig det er for sent på kvelden for meg eller noe, (jeg har generelt ikke særlig problemer med å lese for eksempel lengre fagtekster...) Kan du prøve å forklare problemstillingen litt mer direkte?

Anonymous poster hash: f54b9...7bf

[Jobbermedbarn]

Nei, det er ikke greit! Personen høres ut som sin egen verste fiende, men det betyr ikke at det ikke må stilles krav! Dette er en voksen person, forelder? Da har man ansvar som man må ta på alvor, og oppsøke hjelp for problemene sine! Det er veldig lett å la det gå utover de personene som står deg nærmest, de som ser og vil at du skal ha det så godt som mulig, men det betyr ikke at man skal akseptere det! Still krav! Start kanskje med et familievernkontor, gå evt alene... Jeg har vært den med depresjon som måtte gjennom lang terapi, for min egen skyld, men også for mine barn og min mann! Det var et h..., men jeg er voksen og måtte ta tak i mitt eget liv fordi jeg hadde ansvar for andre som fikk det vanskelig pga meg! Håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Plutselig forsvant alt jeg skrev.Veldig trøttende.Da får jeg bare korte det veldig ned:Dette dreier seg om en person som er utsatt for en ÅRREKKE med traumatiske hendelser, som nå har blitt innhentet av fortiden kan man på sett og vis si, men som istedenfor å oppsøke hjelp heller har tydd til "alternativ behandling" som å velge å bedra faren til sitt barn (nå 9 måneder gammel baby), og gjøre livet til et sant helvete ved å legge ifra seg mobilen, slå den av, stikke på fylleturer og bare forsvinne sporløst i noen timer der hun føler for det.Hun har også blott bare begynt å disrespektere hans familie som nå nylig ble informert om hvordan hun har vært nå i over et halvt år. Tilsynelatende bare fordi hun er av den oppfatning at "det er lettest om ingen bryr seg med meg og mitt og lar meg være i fred". Hun har også vekslet mellom å ønske seg forlovelse og ikke ønske et forhold mer, flere ganger.Samtidig er vedkommende til tider så apatisk at hun vakler mellom å være fungerende som mor der hun nærmest forsømmer barnet sitt, mens hun i "bedre perioder" er relativt oppegående. Dette er nitrist, og mannen sitter igjen her og snakker nesten ikke med noen om det. Jeg er en av få han har åpnet seg til. De har ifølge ham kontaktet familievernkontor, som foreslått her ovenfor. Det kan visst ta noe tid... lang venteliste...Uansett så har han måtte oppsøke terapi selv, ironisk nok pga. de problemene hun forårsaker. Psykologen hans skal ha sagt at han går der og representerer henne og at han sånn sett er helt frisk, og skal ha blitt frarådet å fortsette forholdet med henne. Han får høre fra både meg og de andre nære vennene han har sagt det til at han driver med selvutslettelse, og at dette ikke er sunt for ham. Han innbiller seg at han gjør det i beste tro for at barnet skal ha det bra og at "hun skal ordne seg".Det er dessverre ikke den første han brenner seg på med denne type atferd. Vi søker oss vel ubevisst enkelte trekk hos mennesker. Men likevel, dette tar kaka. Jeg synes kanskje fyren har fått mye pepper for at han gidder dette, men vi er alle av den oppfatning at han er en fantastisk pappa!Men kanskje enda bedre for alle parter om han innser at han bare må redde seg selv og ungen snart. Det finnes flere fisk i havet der ute.

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

[Jobbermedbarn]

Jeg kan sette meg inn i hennes situasjon da jeg også i voksen alder ble innhentet av min egen barndom osv. Som helsesøster tenker jeg at dette har kommet til overflaten når hun fikk barn, evt blandet med en fødselsdepresjon! Hun trenger hjelp, men profesjonell hjelp og hun må ville det selv! Han må ta ansvaret for seg og babyen! Har de snakket med helsesøster? Det ville jeg gjort hvis jeg var far! Mange helsestasjoner har psykiatriske sykepleier også! Man har også mulighet til og henvise videre til Bup el! Det som er sikkert er at de ikke kan ha det sånn! Hvis det er lang ventetid på familievernkontoret ville jeg tatt kontakt med helsesøster i morgen! Håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Jeg synes å huske at han nevnte at han har god kontakt med helsesøster og at han er åpen om dette med henne, men jeg vet ikke om de har snakket sammen på en stund. Hun er nok også opptatt av at hun skal ha det bra? Jeg regner jo med at helsesøstre (slik jeg selv har erfart de jeg har møtt i livet) har nettopp den jobben fordi de er gode menneskekjennere og dermed også engasjerer seg upartisk i en slik situasjon. Nå er det som du sier: hun trenger virkelig hjelp. Spørsmålet er bare om vi skal la vår gode venn bare vente til hun innser det (eller vil?) selv... eller om vi skal la dette fortsette til det går helt under for ham. Han har ikke godt av dette i det hele tatt - han er en kjernekar som fortjener bedre!

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

[AnonymBruker]

Snakket med ham idag. Han forstår rett og slett ikke at han må ta et tak med henne og sette foten ned. Utrolig trist (og mye frustrasjon fra min side) at han bare finner seg i dette... han sier ting som "jamen jeg er jo så glad i henne". Jeg tror bare han er redd for å måtte stå helt alene. Men han er jo på sett og vis allerede det. Det våget jeg ikke si til han.

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

[AnonymBruker]

Idag var han for å purre opp en ny time til parbehandling. Han fikk visstnok en påskynder da det viste seg at samboeren, som er vekkreist, har ikke gitt noe info om når hun er hjemme hos han og barnet igjen - før nå samme dag - og da hadde hun i forkant kontaktet en annen mann hun har god kontakt med om å hente henne. Dette fant han ut da han tilbudte henne transport fra flyplassen selv.Er vel langt ifra holdbart. Er snakk om et spedbarn.

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

[AnonymBruker]

Idag var han for å purre opp en ny time til parbehandling. Han fikk visstnok en påskynder da det viste seg at samboeren, som er vekkreist, har ikke gitt noe info om når hun er hjemme hos han og barnet igjen - før nå samme dag - og da hadde hun i forkant kontaktet en annen mann hun har god kontakt med om å hente henne. Dette fant han ut da han tilbudte henne transport fra flyplassen selv.Er vel langt ifra holdbart. Er snakk om et spedbarn.

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

Anonymous poster hash: bf96c...dbe

Kan du ikke bare skrive "jeg" i stedet for "han"? Det er komplisert nok fra før. Uansett er det nok flere sider i denne saken, og måten det blir fremstilt på her, gjør meg litt i tvil om det (kun) er moren som er "problemet". Kanskje har faren også sin del av ansvaret. Det er så rotete skrevet at det er vanskelig å skjønne teksten. Bruk av avsnitt gjør det oftere lettere. Men familievernkontoret er nok rett plass. Om det er ventetid, purr og si at det er akutt, at det gjelder et spedbarn. For hovedpersonen her er barnet.

Anonymous poster hash: 842f7...60c