"Forelsket" i barna mine

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det føles nærmest som om jeg er "forelsket" i barna mine. Jeg har en baby og en treåring, og de er virkelig mitt alt. Jeg tenker på dem med et smil om munnen når jeg ikke er sammen med dem (og jeg tenker MYE på dem), og når jeg er sammen med dem elsker jeg å kose og nusse på dem og å være nær dem.

Jeg kan fint være borte fra barna mine over kortere tidsrom også, treåringen har jeg vært borte fra i fem dager ved to ulike tidsrom, og dessuten en natt i ny og ne som han overnatter hos besteforeldre. Så det er ikke som om jeg er fullstendig avhengig av dem. Men følelsene jeg har for dem er enormt sterke, og det nærmeste jeg kommer for å forklare dem, er sånn jeg føler meg når jeg er forelsket.

Er jeg helt fjern, og er dette en atferd jeg i såfall bør forsøke å endre på? Eller er det ganske normalt, og det finnes flere andre mødre der ute som føler det på samme måte!

Anonymous poster hash: efd90...c50

[AnonymBruker]

Dette er jo helt normalt og tegn på et godt forhold til barna sine!

Anonymous poster hash: c20ea...996

[AnonymBruker]

Jeg tror alle normale mødre føler det sånn for barna sine, mer eller mindre.

Anonymous poster hash: ce30a...174

[Lou Salome]

Det er jo akkurat det som gjør at man bare leser om tidsklemme, stress, samlivsbrudd og at det å være småbarnsforeldre er så krevende og slitsomt. Allikevel anbefales det så på det sterkeste "å få barn er det beste som har hendt meg". Det man ikke leser om er akkurat det du skriver her, at når man stresser fra jobben for å hente i barnehagen, og 'burde' jobbet en time til minst, så ØNSKER man jo akkurat det, man gleder seg til å se barnet sitt igjen, det barnet man har savnet og tenkt på, akkurat som når man er forelsket. Man skynder seg fordi man må, men også fordi man vil, man vil se barnet så fort man kan, ikke som når man er forsent til et møte på jobben, det er bare stress. Det kiler nærmest i magen av forventning når jeg ikke har sett barna på et døgn.

Og alle de gangene mannen min og jeg har barnevakt og unner oss en tur på restaurant, og sitter og snakker om barna halve/hele kvelden og så umulig det er å se at barna mine kanskje ikke er verdens vakreste, kanskje de er høyst ordinære utseende barn prøver jeg å fortelle meg selv, men jeg SER jo, hver dag, at de er så uendelig vakre. Det er som en forelskelse som ikke går over!

Går det så langt at du slutter å jobbe, setter barna foran alt og alle, inkludert mannen i enhver situasjon, og ikke evner å se at barna kan ha forbedringspotensiale på noen felt, og tror at resten av verden også bør behandle dem som unike og utvalgte, da bør du endre deg. Hvis ikke, bare nyt det

[AnonymBruker]

Det er jo akkurat det som gjør at man bare leser om tidsklemme, stress, samlivsbrudd og at det å være småbarnsforeldre er så krevende og slitsomt. Allikevel anbefales det så på det sterkeste "å få barn er det beste som har hendt meg". Det man ikke leser om er akkurat det du skriver her, at når man stresser fra jobben for å hente i barnehagen, og 'burde' jobbet en time til minst, så ØNSKER man jo akkurat det, man gleder seg til å se barnet sitt igjen, det barnet man har savnet og tenkt på, akkurat som når man er forelsket. Man skynder seg fordi man må, men også fordi man vil, man vil se barnet så fort man kan, ikke som når man er forsent til et møte på jobben, det er bare stress. Det kiler nærmest i magen av forventning når jeg ikke har sett barna på et døgn.

Og alle de gangene mannen min og jeg har barnevakt og unner oss en tur på restaurant, og sitter og snakker om barna halve/hele kvelden og så umulig det er å se at barna mine kanskje ikke er verdens vakreste, kanskje de er høyst ordinære utseende barn prøver jeg å fortelle meg selv, men jeg SER jo, hver dag, at de er så uendelig vakre. Det er som en forelskelse som ikke går over!

Går det så langt at du slutter å jobbe, setter barna foran alt og alle, inkludert mannen i enhver situasjon, og ikke evner å se at barna kan ha forbedringspotensiale på noen felt, og tror at resten av verden også bør behandle dem som unike og utvalgte, da bør du endre deg. Hvis ikke, bare nyt det

TS her: Ja, der sa du det helt perfekt! Det er sånn jeg føler det (heldigvis minus det du skrev i siste avsnitt!)

Godt å se at dette er helt normalt, og at andre mødre også føler det sånn (Men da kan man jo spørre seg hvordan det er mulig at det finnes mødre som mishandler sine egne barn, eller eventuelt "lar" andre gjøre det. For meg ville det faktisk ha vært fullstendig fysisk umulig (i tillegg til mentalt umulig) å gjøre noe sånt fordi jeg elsker dem så høyt.)

Anonymous poster hash: 99e67...071

[Gjest AryaKillie]

Dette er det sikreste tegnet på at du er en god mor!

[AnonymBruker]

Jeg føler det ikke slik.. Er jeg en dårlig mor da?

Anonymous poster hash: 80ded...54e

[AnonymBruker]

Jeg føler det ikke slik.. Er jeg en dårlig mor da?

Anonymous poster hash: 80ded...54e

Jeg gjør heller ikke det

Anonymous poster hash: 85a0b...a79

[Gjest]

Dette er det sikreste tegnet på at du er en god mor!

Akkurat det er jeg overhodet ikke enig i, dessverre. Mange foreldre som har de rette følelsene for barna sine, men som ikke evner å ta vare på barna i praksis.

Men følelsene i seg selv er nok sunne.