Dere voksne barn.

[Gjest Blomsterert]

Når forsto dere foreldrene deres? Når begynte dere å vise omsorg for dem?

Og hvorfor? Tenker dere at barn er barn hele livet,og,at de må stille opp for deg/dere uansett? Er det sånn i mange tilfeller?

Jeg møter mange unge,og mange av de vil gjøre mye for sine foreldre fra de er tenåringer(nærmere tjue da),mens andre forventer at en som forelder stiller opp for dem uten å tenke videre. Kanskje dine foreldre trenger et liv uten noen å oppdra,bejymre seg for (det gjør en alltids men),og noen vil være der for foreldre. Hvordan er det egentlig der ute?

Blir det likestilt? At dere vil ha omsorg for dem,men også krever?

Blir veldig glad for svar her altså :-)

Har skjønt jeg suger på innlegg jeg skriver her,men det er som regel ikke viktgtigst.

Hva mener dere? Dette er noe viktig for meg da :-)

[AndreasBR]

Forstå foreldrene mine? Kommer aldri forstå foreldrene mine o.O
Omsorg for foreldrene sine? Det har man da vel omtrent siden man er født... ?

Selvfølgelig må de stille opp for meg, men jeg må også stille opp for dem.

Tjue er ikke tenåring..

[AnonymBruker]

Fra jeg var 6-7 år tror jeg. Men så er jeg og mine søsken oppvokst med omsorg og at dette skal alle vise og gi uansett.

Anonymous poster hash: 12c98...e6d

[AndreasBR]

Fra jeg var 6-7 år tror jeg. Men så er jeg og mine søsken oppvokst med omsorg og at dette skal alle vise og gi uansett.

Anonymous poster hash: 12c98...e6d

Helt til jeg selv fant ut at dette ikke burde gjelde ikke-vestlige.

[FruHudson]

Jeg har alltid hatt omsorg for foreldrene mine, men har ikke satt pris på de på et "dypere" plan før jeg flyttet ut og fikk de litt på avstand. Jeg setter større pris på de når jeg ikke ser de så ofte Foreldrene mine stiller opp for meg når jeg trenger de, og jeg føler en stor trygghet i det å vite at de er tilgjengelige hele tiden. Er det noe, så får jeg hjelp. Er selvfølgelig så selvstendig som jeg kan, men jeg vet ar de er der for meg.

Jeg har jo omsorg for de, men det er ikke det at de "trenger" det enda. Jeg er i tidlig tjuealder, de er i femtiårene. Stiller selvfølgelig opp hvis det er noe de trenger meg til, og det vil jeg fortsette med resten av deres liv

[altflyter]

Jeg kommer nok aldri til å forstå foreldene mine.

Det er et ordtak som sier "man er ikke voksen før man tilgir foreldrene sine". Alle foreldre gjør feil, og det er umulig å unngå det. Uansett hva man som forelder gjør, så vil det alltid være feil... om du skjønner hva jeg mener?

Jeg innså dette da jeg var 20 år. Foreldrene mine gjorde mye dumt og mye feil, men de gjorde det i beste mening. De trodde de gjorde det som var best, men det var først da jeg ble 20 at jeg innså dette. Det kommer ingen brukermanual med et barn, og alle er forskjellige. Det er umulig å gjøre alt rett.

Da dette gikk opp for meg, og jeg forstod at foreldrene mine hadde gjort alt så godt de kunne, bestemte jeg meg for å tilgi dem.

Vi har et godt forhold. Jeg forteller ikke alt til dem, og de forteller ikke alt til meg. Sånn må det nesten være også, men om det skjer noe, så er det alltid mamma eller pappa jeg ringer.

Mamma og pappa vil alltid stille opp for meg. Det vet jeg, men jeg vet også at jeg alltid vil være der for dem og. Jeg skylder dem såpass Så jeg vil si at det går begge veier. Når man er blitt voksen føler jeg at det er like mye mitt ansvar å ta vare på dem som det er deres å ta vare på meg. Det er slik en familie fungerer i mine øyne, og jeg er veldig glad for at det er slik min er.

Selvsagt hadde jeg en opprørs-periode som tenåring, men vi fant sammen igjen til slutt

[AnonymBruker]

Jeg forventer mye, min mor er jo min mor uansett hvor gammel jeg er. Min mor er veldig omsorgsfull og stiller opp hele tiden. Hun er den første jeg ringer om jeg er lei, har et brudd eller trenger støtte på andre måter. Men dette forholdet er gjensidig. Min far gikk fra min mor for ei annen dame, mor tok det uvanlig tungt, og gikk inn I en deperasjon. Da var det min tur til å ta vare på henne, handlet og laget mat omtrent hver dag I 4 mnd. I begynnelsen sov jeg også mye hos henne. Når ting ble bedre var hun fremdeles veldig ensom, spessielt I helgene, så jeg tilbringte mange lørdag og søndagskvelder med henne. Nå har hun et nytt forholdet og trenger meg ikke I like stor grad. Men vi passer fremdeles på hverandre. Vi spiser middag sammen ca en gang I uken, og inviterer annen hver gang ca. Helper hverandre med praktiske ting og stiller opp når det trengs. Jeg er 24 år og jente:)

Anonymous poster hash: 6130b...9e7

[Gjest Vevila]

Har alltid forstått og alltid vist omsorg. Tenker det bør gå begge veier i den grad personene er i stand til det.

[sweety pie]

Helt til jeg selv fant ut at dette ikke burde gjelde ikke-vestlige.

Eh..neida dem skal man banne til!

[AnonymBruker]

Jeg viser nok ikke så mye omsorg, men er normalt høflig. Småprater en gang i uka og husker dem på bursdager og i høytider.

Vi har et greit, men ganske fjernt forhold, og det ville ikke falle meg inn å fortelle om vanskeligheter eller be om hjelp til noe. Tror faktisk foreldrene mine er nærmere barnebarna enn meg, og det er jo fint.

Når de blir gamle en dag vil jeg selvsagt ta min del av ansvaret.

Anonymous poster hash: 4e4bd...240

[Gjest Christina146]

Jeg har vel alltid hatt omsorg for foreldrene mine, men det var en tid jeg ikke viste det like godt(fra 15-16 årsalderen). Jeg rømte til kjærester, løy om hva jeg gjorde/hvor jeg var, har sagt mye jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake.

Jeg har vært utsatt for overgrep i nær familie over mange år, ikke at det unnskylder noe, men jeg tror det kan ha vært min måte å signalisere at noe var galt på. Jeg var en periode også sint på dem pga at de ikke hadde merket noe (overgrepene skjedde blant annet på familieferier og familieselskap.)

Jeg følte stor omsorg for begge mine foreldre når de skiltes, det var tøft for alle at familien ikke lenger var en familie lenger. Selv om det er mer eller mindre unntaket at foreldre holder sammen nå, gjør det det ikke mindre vondt fordiom.

Jeg følte omsorg for pappa da han mast barndomshjemmet sitt med skilsmissen, og nesten mast familihytten også, men som vi heldigvis berget.

Jeg følte også omsorg for min mor da hun vitnet i rettsaken mot sin egen far For meg, det har jeg alltid beundret.

Når jeg tenker tilbake på livshendelser nå, ser jeg at jeg alltid har fått deres støtte, og jeg føler jeg støtter de tilbake.

Om jeg trenger hjelp spørs det hva det er, om det er en matteoppgave jeg ikke forstår eller om det er økonomisk hjelp for eksempel. Jeg har fått beskjed om at de alltid vil møte meg med åpne armer, uansett hva det måtte være.

Men jeg har også vist dem at jeg klarer meg selv, og jeg spør ofte veldig ydmykt om hjelp.

Jeg må jo bare få si videre at jeg har innsett at de faktisk har hatt rett i alle krangler og diskusjoner. Det er ikke så lenge siden jeg har sett dette. De ville bare det beste for meg, og det elsker jeg dem virkelig for nå.

Endret 16. februar 2015 av Christina146

[AnonymBruker]

Jeg har hatt omsorg hele livet, altfor mye.

Min mor var ung da hun fikk fam. (veldig ung) Også min mormor, så vi har vært unge mødre i mange generasjoner. Også jeg

Min mor måtte jobbe, de store passet de små. Ungene fikk mye ansvar hjemme. Jeg hadde ikke en hjemmeværende mor som ventet med boller og kakao år jeg kom fra skolen.

Jeg misunte de andre barna. Mor sto å ventet på de ved skoletidens slutt osv.

Så ble jeg mor selv. Ungene tette, måtte jobbe. Ble fullt opptatt. Så ble jeg alene, og da beg jeg å forstå min mor, også min far.

Så jo at alt ikke var som det burde. Bla hadde ungene mye ansvar, som barn ikke skal ha.

I dag hadde vel barnevernet kommet. hahah

Uansett, så gjorde dette meg veldig selvstendig, tidlig voksen. Kunne ting, som ikke andre unge kunne osv. Fra jeg var 14, så var det jeg som lagde middag til familien hver dag.

Det var ikke noe ferdigmat. En grunn til at jeg ble kokk, kanskje?

I dag er foreldrene gamle, trenger en del hjelp, og nå stiller ungene opp for de

Anonymous poster hash: 97317...48a

[Gjest Vind]

Jeg tror jeg har hatt forståelse og omsorg for dem så lenge jeg kan huske. Min barndom var svært trygg, og det var naturlig å vise den samme omtanke tilbake

Endret 17. februar 2015 av Vind