Å gå ifra hverandre med barn under to år..

[AnonymBruker]

Er det "bare" småbarnsfasen som er grunnen til at så mange par splittes så fort de blir foreldre?

Man går på tomgang, våkennetter, travelt generelt, fraværende sex og overskudd.. Selvfølgelig spiller så masse inn, men det er vel bare de første årene som er den tøffeste fasen å gå gjennom før det bedres?

Eller blir man "kronisk forandret" som personer når man blir foreldre?

Anonymous poster hash: 2d2cd...53d

[AnonymBruker]

Min samboer og eksen hans gikk fra hverandre i den perioden. Hun ble gravid (fordi hun valgte å ikke fortelle at hun sluttet med p-piller), men han ville gjøre det beste ut av det og ble. De hadde det generelt greit. Hun forandret seg i følge han etter barnet kom, og viste liten interesse for verken barnet eller han. På sykehuset ble han fortalt av lege (?) at hun hadde fødselsdepresjon, men hun ville ikke ta imot hjelp. Hun dro ofte vekk i helgene og lot far være alene med barnet så mye hun kunne. Det kom etterhvert frem at hun hadde vært utro i ett år, hvor en venn fortalte min samboer om at en fremmed mann flere ganger hadde blitt observert med henne.

Kanskje en annen situasjon enn du er ute etter, men noen forandrer seg visst etter en fødsel. Jeg kjenner kun en side av historien her, og objektivt av hva han har fortalt, men...

Anonymous poster hash: fad86...00b

[AnonymBruker]

Min samboer og eksen hans gikk fra hverandre i den perioden. Hun ble gravid (fordi hun valgte å ikke fortelle at hun sluttet med p-piller), men han ville gjøre det beste ut av det og ble. De hadde det generelt greit. Hun forandret seg i følge han etter barnet kom, og viste liten interesse for verken barnet eller han. På sykehuset ble han fortalt av lege (?) at hun hadde fødselsdepresjon, men hun ville ikke ta imot hjelp. Hun dro ofte vekk i helgene og lot far være alene med barnet så mye hun kunne. Det kom etterhvert frem at hun hadde vært utro i ett år, hvor en venn fortalte min samboer om at en fremmed mann flere ganger hadde blitt observert med henne.

Kanskje en annen situasjon enn du er ute etter, men noen forandrer seg visst etter en fødsel. Jeg kjenner kun en side av historien her, og objektivt av hva han har fortalt, men...

Anonymous poster hash: fad86...00b

Dette var jo rimelig spesielt og kanskje ikke så veldig representativt. ( Og viktig å huske på at du kun har hørt mannen din sin versjon av hva som skjedde ;-) )

Jeg og far til mitt barn gikk fra hverandre når barnet var under 2 år. Årsaken var at vi ikke hadde et sterkt nok forhold til å overleve det å gå fra 2 til 3. Vi hadde nok ikke vært sammen lenge nok (3 år) og det sier seg selv at det å få en liten baby i hus er en ganske stor omveltning. Vi trodde vi var klare og forbredte, men det viste seg at vi måtte akseptere at vi måtte gå hver for oss. Nå har vi et kjempebra samarbeid og er gode venner, men vi kunne ikke fortsette å være kjærester.

Anonymous poster hash: f462e...28b

[AnonymBruker]

Er det "bare" småbarnsfasen som er grunnen til at så mange par splittes så fort de blir foreldre?

Man går på tomgang, våkennetter, travelt generelt, fraværende sex og overskudd.. Selvfølgelig spiller så masse inn, men det er vel bare de første årene som er den tøffeste fasen å gå gjennom før det bedres?

Eller blir man "kronisk forandret" som personer når man blir foreldre?

Anonymous poster hash: 2d2cd...53d

Det kommer nok helt an på hva som sies og gjøres (evt hva som ikke sies og gjøres) mens småbarnsfasen står på. Før man får barn er alt gjerne rosenrødt mens lite søvn, dårligere økonomi og liten egentid/kjærestetid kan få frem svært så usjarmerende sider hos mange. Ord og handlinger kan brenne seg fast for alltid og ikke alle klarer å tilgi.

Selv gikk mannen min og jeg gjennom en kjempekneik når vi fikk førstemann som hadde både kolikk og refluksproblematikk. Barnet sov lite og skrek mye og jeg mistet mye respekt for mannen min som valgte å melde seg helt ut av foreldreansvaret og overlate alt til meg. Jeg gikk rundt som en deprimert zombie, isolert med skrikerunge og brystbetennelser, mens han fortsatte ufortrøndent med jobb og hobbyer som om han ikke var en del av familien i det hele tatt. Jeg følte at han sviktet meg totalt når jeg trengte ham som mest, han som sto i kirken og lovet å være der for meg i gode og onde dager.. Så mye betød det liksom... Han fikk MYE å bevise i ettertid, både ovenfor meg og barnet vårt. Det tok ham årevis å lege de sårene men vi kom oss heldigvis gjennom det.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[Nullfilter]

Jeg har sagt det før, men det å få barn er den sikreste måten å ødelegge kjærligheten på. Noen klarer det, men det er ikke lett. Ofte er det mor som forandrer seg, og forventer at far skal gjøre det samme. Hvilket ikke alltid skjer, og i alle fall ikke i ønsket tempo.

Jeg tror det har størst sjanse for å overleve hvis dere er flinke til å dele på oppgavene.

[AnonymBruker]

Jeg har sagt det før, men det å få barn er den sikreste måten å ødelegge kjærligheten på. Noen klarer det, men det er ikke lett. Ofte er det mor som forandrer seg, og forventer at far skal gjøre det samme. Hvilket ikke alltid skjer, og i alle fall ikke i ønsket tempo.

Jeg tror det har størst sjanse for å overleve hvis dere er flinke til å dele på oppgavene.

Jeg er også sikker på at rettferdig fordeling er nøkkelen. Mor er uunnværlig den første tida mtp amming og permisjon mens far har mye lettere for å sno seg unna, noe også mange fedre dessverre ser sitt snitt til å gjøre mens de lar konemor ta støyten. Skylder på at de selv trenger 10 t sammenhengende søvn for å fungere i kontorstolen på jobb mens mor får klare seg med 4-5 oppstykkede timer per døgn for å ta seg av en sårbar nyfødt og egne fødselsplager. Slikt dreper både sexlyst, energi og respekt.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[AnonymBruker]

Jeg tror mange ser på det å få barn som et "mål" de må oppnå, og enten får barn for tidlig i et forhold som egentlig kunne blitt godt - eller de får barn med feil partner fordi de ikke ønsker å lete etter en ny å få barn med. De blir heller i et middelmådig forhold, fordi de frykter å forbli enslig og barnløs. Når barnet kommer og krever samarbeid og vennskap, går det skeis.

Og så har vi også dem som ikke gidder legge mye arbeid i å få forholdet til å fungere.

Anonymous poster hash: 39280...0aa

[Nullfilter]

Jeg er også sikker på at rettferdig fordeling er nøkkelen. Mor er uunnværlig den første tida mtp amming og permisjon mens far har mye lettere for å sno seg unna, noe også mange fedre dessverre ser sitt snitt til å gjøre mens de lar konemor ta støyten. Skylder på at de selv trenger 10 t sammenhengende søvn for å fungere i kontorstolen på jobb mens mor får klare seg med 4-5 oppstykkede timer per døgn for å ta seg av en sårbar nyfødt og egne fødselsplager. Slikt dreper både sexlyst, energi og respekt.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

Godt sagt, også med en grinerunge klistrende på kroppen mesteparten av døgnet er det liksom ikke sex og kroppskontakt som står i høysetet i et lite ledig sekund. Menn tror liksom at alt dette bare faller seg naturlig for oss damer, og at det er rart at vi forandrer oss når vi får barn. Han forandrer seg ikke, han kan jo gjøre akkurat det samme som før?

[AnonymBruker]

Jeg tror mange ser på det å få barn som et "mål" de må oppnå, og enten får barn for tidlig i et forhold som egentlig kunne blitt godt - eller de får barn med feil partner fordi de ikke ønsker å lete etter en ny å få barn med. De blir heller i et middelmådig forhold, fordi de frykter å forbli enslig og barnløs. Når barnet kommer og krever samarbeid og vennskap, går det skeis.

Og så har vi også dem som ikke gidder legge mye arbeid i å få forholdet til å fungere.

Anonymous poster hash: 39280...0aa

Finnes nok ingen Drømmepartner. Man må alltid jobbe for å ha et godt forhold. Ingen har sommerfugler i magen i 40 år fordi de fant "rett" partner, alle forhold går litt opp og ned i løpet av 50 år.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[Kontormus]

Manglende vilje til å dele på oppgavene tror jeg er årsak nr 1.

Det kan oppleves som svært krevende å få sitt første barn.

[Gjest AryaKillie]

Tror nok det er fordi at når man er under en enorm prøvelse/livsendring så ser man nye sider ved hverandre. Jeg er nesten glad for at jeg var alene da jeg fikk mitt første barn.

[AnonymBruker]

Manglende vilje til å dele på oppgavene tror jeg er årsak nr 1.

Det kan oppleves som svært krevende å få sitt første barn.

E nok mange kvinner som forherliger sin oppgave som Mor og tror de er alfa og omega for ungen/ungene i årevis. Har selv en slik venninne og der tror jeg ennå ikke at hun har latt far få være alene med barnet som snart er halvannet år gammelt. Men i 90 % av tilfellene hvor det går galt så tror jeg dessverre at det er barnefar som fortsetter ufortrøndent med karriere, kompiser og hobbyer mens moren ikke får sjanse til å være annet enn bleieskiftarbeider og nattevakt. Merket jo selv også at jeg ikke gadd å mase på mannen min til slutt om å ta ungen sin. Tenkte at om han ikke var interessert i ungen sin så skulle han da vitterlig få slippe. Det var en rak vei til bitterhet, null respekt og null sexlyst.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[AnonymBruker]

E nok mange kvinner som forherliger sin oppgave som Mor og tror de er alfa og omega for ungen/ungene i årevis. Har selv en slik venninne og der tror jeg ennå ikke at hun har latt far få være alene med barnet som snart er halvannet år gammelt. Men i 90 % av tilfellene hvor det går galt så tror jeg dessverre at det er barnefar som fortsetter ufortrøndent med karriere, kompiser og hobbyer mens moren ikke får sjanse til å være annet enn bleieskiftarbeider og nattevakt. Merket jo selv også at jeg ikke gadd å mase på mannen min til slutt om å ta ungen sin. Tenkte at om han ikke var interessert i ungen sin så skulle han da vitterlig få slippe. Det var en rak vei til bitterhet, null respekt og null sexlyst.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

Og når man først har hatt det slik i noen år så er det ikke bare å sette en strek over det bare fordi småbarnsårene er forbi. Man har tross alt hukommelse.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[AnonymBruker]

E nok mange kvinner som forherliger sin oppgave som Mor og tror de er alfa og omega for ungen/ungene i årevis. Har selv en slik venninne og der tror jeg ennå ikke at hun har latt far få være alene med barnet som snart er halvannet år gammelt. Men i 90 % av tilfellene hvor det går galt så tror jeg dessverre at det er barnefar som fortsetter ufortrøndent med karriere, kompiser og hobbyer mens moren ikke får sjanse til å være annet enn bleieskiftarbeider og nattevakt. Merket jo selv også at jeg ikke gadd å mase på mannen min til slutt om å ta ungen sin. Tenkte at om han ikke var interessert i ungen sin så skulle han da vitterlig få slippe. Det var en rak vei til bitterhet, null respekt og null sexlyst.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

Høres ikke bra ut. Jeg mener at både mor og far bør overlate ansvaret helt til den andre jevnlig, både for å få egentid selv of for at hver foreldre skal få enetid med barnet eller barna. Det er kun positiv. Det jeg har noe i mot er at begge foreldrene er bortreist fra små barn over lang tid.

Anonymous poster hash: c77da...faf

[AnonymBruker]

Høres ikke bra ut. Jeg mener at både mor og far bør overlate ansvaret helt til den andre jevnlig, både for å få egentid selv of for at hver foreldre skal få enetid med barnet eller barna. Det er kun positiv. Det jeg har noe i mot er at begge foreldrene er bortreist fra små barn over lang tid.

Anonymous poster hash: c77da...faf

Helt enig! Her ble faktisk ultimatumet om å få barn nr 2 at far tok seg av størstedelen av permisjonstida i og med at han var fullstendig fraværende i permisjonstida med førstemann. Den oppgaven gledet han seg heldigvis til og klarte med glans. Nå er vi like mye sammen med barna begge to og det er så deilig å være likeverdige. Humper og bumper har vi selvfølgelig fremdeles i forholdet men vi klarte oss heldigvis.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

[Kontormus]

E nok mange kvinner som forherliger sin oppgave som Mor og tror de er alfa og omega for ungen/ungene i årevis. Har selv en slik venninne og der tror jeg ennå ikke at hun har latt far få være alene med barnet som snart er halvannet år gammelt. Men i 90 % av tilfellene hvor det går galt så tror jeg dessverre at det er barnefar som fortsetter ufortrøndent med karriere, kompiser og hobbyer mens moren ikke får sjanse til å være annet enn bleieskiftarbeider og nattevakt. Merket jo selv også at jeg ikke gadd å mase på mannen min til slutt om å ta ungen sin. Tenkte at om han ikke var interessert i ungen sin så skulle han da vitterlig få slippe. Det var en rak vei til bitterhet, null respekt og null sexlyst.

Anonymous poster hash: 3b45f...f23

Nettopp!

[AnonymBruker]

Min samboer og eksen hans gikk fra hverandre i den perioden. Hun ble gravid (fordi hun valgte å ikke fortelle at hun sluttet med p-piller), men han ville gjøre det beste ut av det og ble. De hadde det generelt greit. Hun forandret seg i følge han etter barnet kom, og viste liten interesse for verken barnet eller han. På sykehuset ble han fortalt av lege (?) at hun hadde fødselsdepresjon, men hun ville ikke ta imot hjelp. Hun dro ofte vekk i helgene og lot far være alene med barnet så mye hun kunne. Det kom etterhvert frem at hun hadde vært utro i ett år, hvor en venn fortalte min samboer om at en fremmed mann flere ganger hadde blitt observert med henne.

Kanskje en annen situasjon enn du er ute etter, men noen forandrer seg visst etter en fødsel. Jeg kjenner kun en side av historien her, og objektivt av hva han har fortalt, men...

Anonymous poster hash: fad86...00b

Anonymous poster hash: 0a14b...1a4

Anonymous poster hash: 0a14b...1a4

[AnonymBruker]

Jeg ser at dette blir kalt ikke "helt representativt", men nå er det altså jeg som startet tråden om "Familie med spedbarn - og litt på sidelinjen" - og dette er jo omtrent identisk med den historien jeg forteller der.Så, da er det kanskje ikke akkurat helt urepresentativt heller?Tenker på det innlegget om hun som hadde fødselsdepresjoner, noe jeg vagt synes å huske at han jeg snakker om også fikk beskjed om at de mente på sykehuset. Rart at folk skal måtte "klikke sånt" for å tro at de ordner opp i problemer som de jo egentlig bare gjør vondt verre......... jeg synes mange virker sånn...

Anonymous poster hash: 0a14b...1a4

Anonymous poster hash: 0a14b...1a4