foreldrene mine skal skilles

[Madison]

Fikk vite det nå for et par timer siden..

Jeg ble så lei meg, gråt som en unge. (eh,gjør det enda)

Føler meg nesten dum..er 18 år og burde tåle det liksom, uten å få helt hetta.

Men tenker så mye.. kommer til å bo sammen mamma og broren min. (han har vært bortreist og vet ingenting ennå)

Vi hadde planer for både sommerferie og høstferie, så får jeg plutselig dette slengt i trynet.

Jeg vet jo at ting ikke har vært helt bra, og de ikke har vært heelt gode venner,men har egentlig ikke tenkt noe særlig over det.

Har vært innom dette før da. For et par år siden flytta pappa ut for et halvt år, de trengte pause osv.

Men han flytta inn igjen, de(egentlig han, det var han som ville det) hadde visst fått tiden de trengte.

Når han snakka med meg nå sa han at han trodde det kanskje var lettere denne gangen, fordi jeg kanskje har vært obs på tingenes tilstand.

Men sånn er det ikke..trodde ikke dette kom til å skje ennå en gang.

Nå kan sommer være sommer for min del, og håper julen ikke kommer. *s*

En klem anyone?

*kos*

[Usikker]

Du får en kjempegod, varm, lang klem fra meg.

Vet det er vondt - men husk på at dine foreldre ikke har det noe godt med å bo sammen. De får det nok bedre hver for seg.

Vær glade (vanskelig akkurat nå) for at de er ærlige mot hverandre og mot dere barna - og ikke lever på en løgn.

Men akkurat nå - skjønner du har det vondt. Derfor så sender jeg enda en klem. Det blir nok både sommer og jul skal du se!

Vær tålmodig - og vær optmist

[Babyface]

Jeg har også opplevd at foreldrene mine flyttet fra hverandre da jeg var "voksen", 17 år. Likevel er det veldig vondt, fordi du ikke lenger får den daglige kontakten med begge foreldrene. Jeg forsøkte å se det positive, f eks at det ble mye fredeligere hjemme siden de ikke kranglet om alt mulig lenger og at denne adskillelsen faktisk var det begge foreldrene mine ønsket. Jeg ble boende hos mamma, men har alltid vært en pappajente, så jeg har hele tiden hatt svært god kontakt med pappa også. I dag bor jeg ikke lenger hjemme og er like ofte på besøk hos begge. Pr i dag virker begge foreldrene mine mer harmoniske på hver sin måte.

[Gjest Anonymous]

Hei Madison!

Har ikke vært gjennom det samme som deg, men skjønner at du har det kjempetøft akkurat nå. Sender deg derfor en god klem *klemmer* og håper at alt ordner seg til det beste for dere alle!

[Jellyfish]

Var visst ikke logget inn her, men det var meg som postet det siste innlegget.

*Klemmer likegodt en gang til!*

[Gjest Karine_O]

Heisann. Huff, det må være fælt å være deg akkurat nå. Du fortjener klemmer av alle du kan få!! Mine foreldre separerte seg da jeg var femten, og det var nok det vanskeligste jeg har vært med på noen gang. (De flyttet sammen igjen, men jeg er fortsatt redd for at de skal gjøre deg igjen) Det er ikke så mye man kan gjøre, men pass på at du får diskutert følelsene dine skikkelig med noen utenforstående, gjerne en som er skikkelig voksen. Jeg snakket masse med skolepsykologen (eller hva hun var, det var det hun fungerte som ihvertfall) - det hjalp meg veldig mye. Venninner er flotte å snakke med, men noen ganger kan en person som har levd et helt liv hjelpe på en mer konstruktiv måte. Pass også på at du beholder skikkelig kontakt med faren din (jeg nektet, og selv om alt har ordnet seg mellom oss nå, angrer jeg litt på det).

Og du - det er ikke teit å bli lei seg, jeg tror jeg hadde blitt kjempelei meg selv om jeg var femti år!!! Lykke til:)

[Madison]

Tusen takk for svar jenter, setter veldig pris på det:)

Hele greia føles ganske uvirkelig akkurat nå egentlig, pappa bor jo fortsatt hjemme og de krangler ikke.. (har aldri vært "plaget" med at de krangler.. de har diskutert,men har aldri hørt dem virkelig krangle) De snakker riktignok ikke noe særlig med hverandre nå. Men sånn bortsett fra det merker jeg ikke så mye til dette akkurat nå.

Derfor er jeg redd jeg vil få en ny reaksjon når han flytter ut.

Er endel ting jeg gjerne skulle sagt til han,men er ikke særlig flink til å snakke når jeg er sint eller lei meg.

Blir det for feigt å skrive et brev?

Har litt inntrykk av at han tror alt er greit,siden jeg ikke sier noe..

Har et par voksne jeg kan gå til..men der har man meg igjen..klarer liksom ikke å bare ringe han/henne pga det.

Har også gode venner, men ikke like lett å snakke med dem om det heller.

Foreløpig har det meste "gått utover" kjæresten, han har vært flink til å stille opp for meg.

og igjen, tusen takk for svar jenter.

[Gjest Anonymous]

Jeg er også av den typen som ikke er så flink med ord (å snakke). Jeg skriver derfor ganske titt og ofte brev eller små lapper til mine nærmeste. Synes det er en fin måte og "si" ting på. Det er mye bedre å "si" det igjennom et brev, eller aldri si noe i det hele tatt.

Nå i denne mobilverden, så brukes også den flittig :D

Jeg ønsker deg all lykke fremover :blunke:

MvH Sissel

[Arnie]

Syns det med et brev er en kjempegod idé, jeg.

Føler med deg... var i omtrent samme situasjon selv da jeg var 14.

[Thea]

Jeg skjønner godt at du har det vondt nå,men om det er mulig så se på den positive siden av saken.Foreldrene dine har tydeligvis ikke hatt det bra sammen den siste tiden, og velger derfor å skille veier.Synes du da ikke det er bedre at begge to får det godt igjen??

Jeg har ikke vært borti det samme selv,men jeg kan jo bare tenke meg hvor vondt det har vært for dem og leve i et forhold der følelsene ikke har vært tilstedet lengre.

De har tydeligvis forsøkt å få det til å fungere igjen,men siden det ikke gikk må det da være bedre at de skiller veier og får det godt med seg selv igjen?

Du kommer jo alltid til å være datteren deres,uansett

Håper det blir bedre etterhvert,men husk at alt har en positiv mening.Uansett hvor vondt og leit det er akkurat nå.

Kjempe klem fra meg

[Madison]

Skjer stadig ting her da.

De er ikke enige om å skilles ihvertfall, han ønsker det.. men ikke hun. Mest for min og broren min sin skyld tror jeg men.

Hun har jo forsåvidt godtatt det, uten noe bråk eller styr.

Men da det kom fram at han flytter inn til en annen dame(de har visst ikke noe forhold eller noe,men skal "bare" dele leilighet)

Da rant det over her..må si jeg forstår det godt.

Bortsett fra i begravelsen til mormor(hennes mor),har jeg aldri sett henne gråte-før nå.

Det syns jeg er vanskelig å takle. Og er ganske sint på pappa for tiden.

Han har såra oss andre ved å flytte ut.. men å gjøre det 10 ganger værre for moren min-det er vanskelig.

Så nå snakker de ikke sammen noe særlig lenger likevel..gikk greit ok før dette kom frem.

Vi bare bort jeg nå..