Min sønn vil flytte fra mor, til meg. What to do?

[johathan]

Kjære forum,

Jeg har en sønn på snart 12 år, som for en tid tilbake meldte ønske om å flytte til meg når han skal begynne på ungdomsskolen om 1.5ish år. Selv har jeg aldri tenkt tanken på at han skal flytte hit permanent, men alle praktiske forutsetninger ligger til rette for at det kan skje. Jeg har flere ganger spurt om hvorfor han vil flytte hit, og det virker som den eneste grunnen er et ønske om å prøve noe nytt, få et miljøskifte og oppleve nye ting. Sønnen min har alltid vært veldig selvdreven og trygg på seg selv, og aldri vært redd for å hive seg ut i nye situasjoner. Jeg har egentlig tenkt at dette sikkert var «en fase», og at han egentlig kom til å ville beholde sin trygge grunn i Stavanger – men nå begynner han å bli mer konkret i forhold til ønsker og planlegging – og jeg føler jeg er nødt å ta tak i dette på en god måte ovenfor han, og familien hans i Stavanger.

Han tok motet til seg å nevnet dette for sin mor, som svarte "at det får du ikke lov til." - uten at jeg vet i hvilket ordlag og toneleie det ble spurt og besvart.

Min sønn er født og oppvokst i Stavanger, og har bodd med sin mor fra han var født. Moren har siden giftet seg og fått barn – og de har en fantastisk flott hjem, en kjernegod familie, og jeg kan med hånden på hjertet si at min sønn har fått en god, trygg oppvekst, med gode verdier og tankesett. Han lever et veldig godt liv med sin mor og familien, gjør det godt på skolen, har et rikholdig sosialt liv med fotball, dans og andre aktiviteter. Jeg kan ikke se noen grunn til at han ikke skulle ville videreføre livet sitt i Stavanger, og så mye som jeg har lyst til å ha han hos meg – er jeg skeptisk til hvor sunt det er å eksponere han for et slikt miljøskifte. Likevel føler jeg, når han har ønsket dette over en lengre periode nå, at jeg må lytte til hans ønsker, og om ikke annet finne ut hva som eventuelt måtte til for at noe slikt kunne skje.

Når sønnen min er hos meg, har han alltid fri. Jeg har vært veldig tydelig på at en «helgetur» og et «hverdagsliv» hos meg vil være to helt forskjellige ting. I dag kan vi ta oss råd til litt ekstra gøy når han er her, og jeg tror jeg er godt på pluss siden av «faderlig slack» i hva han får lov til å gjøre, og hvilke ressurser som forbrennes når han er her. Jeg har gjentatt flere ganger at om han skulle bodd her, ville rammene måtte være vesentlig tydeligere, både i forhold til forbruk, i forhold til leggetid, i forhold til skolearbeid og sosiale aktiviteter. Det virker som han forstår dette, men han er tross alt bare 12 år – og jeg tror jeg må ha realistiske forventninger til hans evne til å se helheten i dette.

Nå er ikke avstanden fra Stavanger til Bergen så stor at dette er umulig å gjøre om på om det skulle skjære seg – og kanskje kunne vi gjort et forsøk på en bestemt periode for å se om det gir min sønn den opplevelsen som han søker. Kunne et fornuftig kompromiss vært at vi forsøkte å få dette til over en periode på et år? Jeg innser at dette er mye arbeid å få til, men jeg føler likefult at jeg bør presentere et løsningsforslag som viser at jeg tar hans ønske på alvor.

Så til mine spørsmål;

1. I lys av at min sønn lever et veldig godt liv der han bor; bør jeg avfeie denne tanken, og si at han må bli værende der han er?

2. Er det «at han har lyst», god nok grunn til å starte denne prosessen, eller må det mer tungtveiende årsaker til for å legitimere et slikt miljøskifte?

3. Er dette en eventuell prossess jeg må «fronte» mot hans mor og familien, eller er det andre mer «nøytrale» organ man bør involvere for å løfte opp dette?

4. Det er nærliggende å tro at hans mor ikke ønsker at han skal flytte (forståelig nok!), i hvor stor grad bør familiens ønsker vektlegges i en slik sak?

Jeg må være helt ærlig å innrømme at jeg kvir meg veldig for å ta «denne praten» med moren. Vi har aldri hatt et eneste problem i noe relatert til han, samvær, penger, praktiske ting. Vi har alltid funnet løsninger på ting, og vært fleksible og imøtekommende for å tilpasse oss situasjonen med avstanden mellom oss. Jeg er livredd for at dette kan bli en verkebyll som utfordrer det svært funksjonelle forholdet vi har i dag – og jeg evner helt fint å se «frykten» og smerten i å sende sønnen ut av huset sitt. Jeg kjenner på den smerten hver gang jeg sender han hjem igjen etter han har vært her, og det gjør like forbannet vondt hver gang.

Ideer og innspill mottas med takk! Syns det er supert om vi kan holde tråden «på riktig spor».

[Rotemor]

Hei

Min første tanke er å lage en langsiktig plan. Skolestart for ungd.skolen virker logisk.

Barnet har jo rett til å bli hørt. Og jo eldre, jo mer "makt" har barnet selv.

Utfra dette så anbefaler jeg å snakke med mor om dette med en familieterapeut tilstede.

Jeg og min eks har et veldig godt samarbeid, men vi velger denne løsningen når det dukker opp alvorlige ting.

Hovedsaklig fordi vi ikke ønsker å utfordre samarbeidet som vedrører hverdagslivet.

Tanken om at hun skal "miste" barnet er selvsagt veldig skremmende for henne. Hun trenger nok lang tid på å venne seg til dette. En terapeut vil kunne bistå dere begge, eller alle.

Hun vil også kunne gå alene for å få hjelp til alle følelsene hun vil få.

Det er også viktig å presisere at dette kan ses som en prøveordning, og at veien tilbake er enkel. Ingen har feilet ved at barn flytter fra mor, eller senere tilbake fra far.

Så; familieterapi mener jeg er rett metode. Lykke til!

[AnonymBruker]

Gutten kan velge selv, så lenge han ikke velger noe som kan ødelegge for han.

En dame jeg kjenner har to barn, der den ene ville bo hos mor, man han andre ville bo hos far. Moren syns det var tungt å miste sønnen sin, men hun måtte la han få velge selv, så han flyttet til far når han skulle begynne på ungdomsskolen.

Anonymous poster hash: 6089d...f25

[Lexandra]

Hvis sønnen din virkelig vil så er setning greit å imøtekomme hans ønske...

Selv om alt er tilsynelatende greit hos mor kan det være noe som ikke er optimalt likevel.

[ViljaH]

Hva om du kjører "hverdag" på en ferie en gang så han får prøvd ut? Så det ikke bare er sirkus-liv han vil ha?

Du bør spørre mer rundt hvorfor hos sønnen. Det kan jo være at han genuint savner og ønsker mer pappa i livet sitt. Selv om han ikke mangler noe konkret idag.

[Annie Hall]

Det viktigste er jo at du og mor snakker sammen.
Sånn som du formulerer det så tror jeg det skal gå helt fint. Her høres det ikke ut som om det er noen steile fronter. Det ser ut til at du ser begge sider, og kanskje gjør hun det også.

Om dere to står sammen i dette når dere snakker med sønnen også, og han opplever at dere samarbeider bra om dette, så vil dette bli enklere uansett.

Da kan dere snakke med ham sammen, og prøve å finne ut i fellesskap hva som er det beste for ham.