Ung, enslig med barn

[Lovvi]

Hmmm....ble litt betenkt da jeg hadde en diskusjon med en venninne i går. Vi satt å analyserte hvorfor akkurat jeg var uten en mann...Jeg har nemlig en tendens til å havne opp med useriøse gutter med forpliktnings og ansvarsvegring...........Etter mye frem og tilbake kastet hun ut en tanke som jeg egentlig aldri har tenkt på som den egentlige årsaken....nemlig at jeghar en datter på 9 år. Jeg har alltid trodd at hvis man er nok interessert i et menneske, tar man utfordringer og eventuell "bagasje" med på kjøpet...at man er villig til å strekke seg langt for å få være med den personen man har valgt. Min venninne var vel delvis enig i dette, men mente da at det var enklere for en mann å akseptere barn fra tidligere forhold hvis barnet var yngre, altså hun mente at alt håp var ute for meg fordi jeg hadde en datter på ni år, og dette ble for vanskelig å svelge for eventuelle menn....som hun sa det" du er likssom så ETABLERT med en så stor unge........

Jeg ble faktisk enda mer nedtrykt etter å hatt denne samtalen med henne...

Er det noen her inne som kanskjer har noen tanker og meninger om denne saken? Er jeg dømt til å leve alene fordi jeg har en stor unge? Eller fordi jeg er enslig mor? JEg har vært mor lenge, ja....men er dette et problem?

[Gjest GreenSky]

Både ja og nei. Jeg tror at noen menn vil rynke på nesa av at du har et barn, men det er ingen hindring i at du etterhvert kommer til å treffe noen. Husk - du har jo ikke vært singel så veldig lenge, heller. Det går nok bra til slutt! Det finne mange, barnekjære menn der ute også. :-)

[Gjest GreenSky]

Slik tror jeg det er, foresten: Ca. 20% av menn tenker "løp, løp" hvis de treffer ei jente med barn. Ca. 20% synes barn bare er fint, og de resterende 60% tenker at ungen kommer med på kjøpet, så og si, og må bare venne seg litt til tanken først. Tror jeg, da. :-)

[Lovvi]

sikkert noe i den duren,ja.....

Men jeg mener fortsatt at er man interessert nok i en person går det meste seg til....

JEg møtte for en tid tilbake en gammel klassekamerat av meg....han lurte på hvor lenge jeg skjulte at jeg hadde en unge når jeg møtte menn jeg var interessert i!!

Da jeg sa at jeg aldri la skjul på en ting som var så stor del av livet mitt, lurte han på om jeg noen gang har klart å få noen interessert i meg i det hele tatt etter jeg fikk en datter.....

[aline]

Jeg tror de ikke de fleste SERIØSE mannfolk (altså uten vegring for ansvar og forpliktelser) mener du bør skjule at du har ett barn!!! Herregud, LIKER de å bli lurt da liksom???

Jeg vet ihvertfall at jeg hadde reagert VELDIG negativt om jeg møtte en mann som ventet med å fortelle meg at han hadde barn!!!

Som Grønska sier, så tror jeg også at det er en gruppe som synes det er ille om dama har barn, en gruppe som synes det er ett pluss og de fleste mener det er noe de tar med på kjøpet når de møter ei som de virkelig vil satse på.

Når jeg møter menn selv, så tar jeg ihvertfall evt barn med på kjøpet, dersom omstendighetene rundt barna/barnet er i orden.

Det er nok ikke alt man klarer å leve med, men jeg tror ikke du er dømt til ett liv alene pga ditt barn!!

Moren min fant seg mann etter at vi var voksen, og at større barn skal være værre en små barn skjønner jeg ikke? Større barn er det jo mindre "forpliktelser" rundt for en som kommer utenfra? De har allerede lært å klare seg mer selv, de er mer selvstendige og kan forstå mye som mindre barn ikke forstår.

[Lovvi]

Er så enig med deg, Aline! Det er bare det, at du er så mye flinkere til å formulere deg enn meg!

Jeg har ikke mistet troen på å finne meg en mann men det virker som om alle rundt meg har mistet troen på meg :veldigsur:

[Gjest TomKrus]

Moren min fant seg mann etter at vi var voksen' date=' og at større barn skal være værre en små barn skjønner jeg ikke? Større barn er det jo mindre "forpliktelser" rundt for en som kommer utenfra? De har allerede lært å klare seg mer selv, de er mer selvstendige og kan forstå mye som mindre barn ikke forstår.[/quote']

Tror kanskje mange gjevnaldrende menn føler du er tilsvarende eldre.

Mange menn har surret gjennom 20-årene og lekt, mens du har vært "voksen" og vært en forelder. Kan være skremmende det.

[Bettan*]

For en del menn vil du garantert være uinterresant fordi du har barn fra før, det tror jeg helt bestemt. For noen vil det ikke bety noenting i det hele tatt, kanskje spesielt menn som også har barn fra før. Og for en stor majoritet vet jeg at følgende spørsmål vil være helt avgjørende for om de vil satse på et en fremtid og et forhold med deg: Er du villig til å få flere barn?

Jeg har snakket med mange menn som sier at barn ikke er noen hindring om de treffer den rette jenta, MEN for de gutta som ikke har barn selv, er det et absolutt krav at jenta vil ha flere barn. Disse mennene har altså vært helt klare på at de selv ønsker seg egne barn, og selv om de nok kan bli glad i samboerens barn, så har de alle hatt til felles at de selv VIL oppleve gleden av å bli fedre helt fra bunnen av.

[Sofia]

Hmm.. Dette med å møte en mann når man har barn er ikke bare enkelt. Men ærlig talt, man lar da ikke være å fortelle at man har barn bare for å klare å holde på en mann. Det blir jo helt feil.

Men man må nok innse at det ikke er det helt store sjekketrikset heller. Jeg er 38 år og alene med 2 barn, 7 og 10 år. Jeg opplever det slik at det iallefall er "enklere" nå når barna er såpass store. Det var helt umulig å få seriøs kontakt med en vettug mann når ungene var 3 og 6. Det er iallefall sikkert. Og ikke ville jeg vel heller det så sterkt selv da.

Ikke det at jeg jakter desperat nå, men klart, nå har jeg vært alene såpass lenge (5 år), at jeg jo godt kunne tenkt meg en mann. Men såpass "gammel" som jeg er blitt nå, er kravene annerledes. Det ene er at jeg ønsker at vedkommende skal ha barn selv. For jeg har ikke lyst på flere. Og også at vedkommende forstår det med å ha barn, og, at han i mange tilfeller vil komme bakerst i "køen", når det gjelder mange ting. Ungen er pri 1, og slik vil det alltid være. De er jo tross alt det viktigste i livet mitt, til nå.. Fordelen med å ha såpass store barn, er at de vil forstå bedre at mamma skal på "date" og at de må ha barnevakt, ev. sove borte. De skjønner det med kjærester og at mamma trenger tid for seg selv. Så jeg klarer å prioritere en eventuell mann også, dersom han gjør kvelden verdt det.

Jeg mener at venninnen din tar feil, som synes du har et for stort barn. Jeg tenker iallefall helt motsatt. At det er utrolig deilig at de er blitt såpass store. Og det tror jeg helt ærlig en mann også vil synes.

Men Gudene skal vite at det ikke er lett. Men det tror jeg ikke har noe med at jeg har barn. Det bør iallefall ikke være avgjørende. Da er det ikke rett mann!! Jeg har da single venninner uten barn som heller ikke treffer noen som de føler er den rette.

En eller annen der ute passer sikkert til deg, og til meg.. Vi må bare kysse noen frosker først...

[aline]

.... Og for en stor majoritet vet jeg at følgende spørsmål vil være helt avgjørende for om de vil satse på et en fremtid og et forhold med deg: Er du villig til å få flere barn?

....

DET skjønner jeg, for det er helt avgjørende for min del også!

Kan akseptere at han har barn, men jeg vil også ha barn, så han bør være åpen for fler.

[Champagne]

ORDENTLIGE menn stikker ikke pga en unge. Min mor var veldig ung da hun fikk meg, og min stefar ble "pappa" for en femåring i en alder av 20 år. Han hadde ingen betenkeligheter ved det (så vidt jeg vet).

For all del, ikke skjul det! Da kan det bli mer bråk vil jeg tro. Jeg drev på med en fyr før i sommer (er helt over nå), har ikke hørt noe fra han på tre uker men i helgen fikk jeg plutselig en mms med bilde av en baby, ingen tekst eller noe. Jeg svarer "Er du blitt pappa?" og får svaret "Ja visste du ikke det". Da jeg ikke hørte mer den kvelden ble jeg litt lang i maska, og gikk 5 på- det var selvsagt en dårlig spøk. Men jeg tenkte over at jeg hadde blitt rimlig sur om han hadde skjult en så stor sak for meg..

[Lovvi]

Næmmen er du her også, Tommer`n?!! Så koselig!

Det er sikkert sant at mange blir skremt av at jeg har vært mor siden jeg var 19 år.

Det mange kanskje glemmer er at jeg ikke alltid er bare mamma...jeg er ganske ofte bare meg selv også. Uavhengig av om jeg har barn eller ei!

Selv om jeg har et barn kan jeg faktisk være utrolig barnLig, og veldig ungdommelig og skal jeg tro disse små venninnene til min datter er jeg visst ganske så kul også

Selv om man har barn blir man ikke automatisk gammel i hodet sitt. Man får kanskje noen andre verdier og litt annte syn på ting og tang. Men å få et barn gjør deg ikke nødvendigvis til en moraliserende pekefingerviftende dame som er mor på heltid til alt og alle!

[Bettan*]

Næmmen er du her også, Tommer`n?!! Så koselig!

Det er sikkert sant at mange blir skremt av at jeg har vært mor siden jeg var 19 år.

Det mange kanskje glemmer er at jeg ikke alltid er bare mamma...jeg er ganske ofte bare meg selv også. Uavhengig av om jeg har barn eller ei!

Selv om jeg har et barn kan jeg faktisk være utrolig barnLig, og veldig ungdommelig og skal jeg tro disse små venninnene til min datter er jeg visst ganske så kul også

Selv om man har barn blir man ikke automatisk gammel i hodet sitt. Man får kanskje noen andre verdier og litt annte syn på ting og tang. Men å få et barn gjør deg ikke nødvendigvis til en moraliserende pekefingerviftende dame som er mor på heltid til alt og alle!

Det tviler jeg ikke på Lovvi, og jeg er sikker på at mange menn der ute ikke ser på en alenemor som en grå, kjedelig og satt person heller.

Men, faktumn er at uansett om du er aldri så levende, så vil det faktum at du har barn bety mye for en mulig partners hverdag. Hans liv vil ikke bare endres i form at han får seg en kjæreste, men blir det seriøst, har han et barn han må fungere rundt og sammen med også.

Jeg tror altså ikke at problemet eventuelt ligger i hvordan du som mor og ditt barn er, men mer i en usikkerhet hos mannen om hvordan han vil takle forandringene, og ikke minst om han ønsker en så brå endring i sitt liv.

[Gjest TomKrus]

Næmmen er du her også, Tommer`n?!! Så koselig!

Det er sikkert sant at mange blir skremt av at jeg har vært mor siden jeg var 19 år.

Det mange kanskje glemmer er at jeg ikke alltid er bare mamma...jeg er ganske ofte bare meg selv også. Uavhengig av om jeg har barn eller ei!

Selv om jeg har et barn kan jeg faktisk være utrolig barnLig, og veldig ungdommelig og skal jeg tro disse små venninnene til min datter er jeg visst ganske så kul også

Selv om man har barn blir man ikke automatisk gammel i hodet sitt. Man får kanskje noen andre verdier og litt annte syn på ting og tang. Men å få et barn gjør deg ikke nødvendigvis til en moraliserende pekefingerviftende dame som er mor på heltid til alt og alle!

Jeg mener ikke at man blir eldre og kjedligere, men at man blir modnere, og kanskje vil mange menn da automagisk føle at man er på forskjellig nivå. De vil føle seg litt mindre moden.

Tross alt er det for mange menn/gutter i 20-årene ikke så lenge siden de måtte bestikke småsøsken på den alderen for å få litt tid med deres eldre søstre. Andre igjen er kanskje ikke så flinke med barn, og føler seg litt utilpass. Små barn kan man vokse med, og de er ikke så "farlige".

[Sandman]

lovvi, selv har jeg ei jente som såvidt har blitt tenåring, men hun har aldri vært noe til hinder for meg når det gjelder å etablere forhold av noe varighet. Jeg og moren har delt omsorg, og etter skilsmissen, så har jeg også hatt et samboerskap. Hun var en del yngre enn meg, og barnløs, men jeg følte vel at dattera gled fint inn i forholdet vårt. At bruddet kom i fjor høst, var nok ikke datteras skyld.

Det tror jeg heller årsaken var min latterlige og lite estetiske framtoning, mitt vulgære språk, samt den usedvanlig lille pikken jeg har.

*klarer ikke å være seriøs i mer enn èt avsnitt av gangen*

[Lovvi]

Det tror jeg heller årsaken var min latterlige og lite estetiske framtoning, mitt vulgære språk, samt den usedvanlig lille pikken jeg har.

*klarer ikke å være seriøs i mer enn èt avsnitt av gangen*

Takk for ett seriøst avsnitt, og et morsomt siste avsnitt Selvironi er tingen, vettu!!

[Gjest Alisia 1]

:o Tenk som så at vist mannen er noe å samle på så tar han begge deler.

Og om det er ulempe, kanskje for ungutter ja.

Jeg er selv alene med to barn, og tenker ikke slik. Dette må jo gå begge veier. For min del syntes jeg heller tvert i mot at det er en fordel om han har barn, for da må han være minst like redd som meg for at ungene hans ikke skal bli behandlet likt.

Han kan selvfølgelig på det grunnlaget sette seg bedre inn i situasjonen.

Jeg opplevde etter å ha fått barn nr. to, så ble barn nr 1 glemt, og hun var til overs for ham. For mye kan du si.

Han tålte rett og slett ikke å få egne barn. Han hadde ikke barn fra før. Så dette kan jo skje også.

Så vist vi kvinner skal være redd for om ingen vil ha oss på grunn av ungene, så burde mannfolka i hvertfall være bekymret nok for om vi da vil ha dem på grunn av det. Så da vet jeg egentlig ikke hvem av oss som bør være mest bekymret jeg da.

:klø:

[Laban]

Da jeg var singel (ikke så lenge siden) ønsket jeg ikke å møte en fyr med barn. Rett og slett fordi jeg ikke ønsket å måtte ta hensyn til barn helt ennå.

Når jeg møtte menn med barn, var de bare ikke aktuelle for meg. Jeg skal slett ikke utelukke at jeg kunne blitt sammen med en fyr med barn dersom jeg hadde kjent ham ganske godt (kollega, kompis eller lignende). Men møtte jeg en fyr på fest/på byen ol som hadde barn, gikk jeg ikke videre med flørten.

[Gjest Embla s]

Jeg tror, rent hypotetisk, at om jeg selv var barnløs, ville jeg foretrukket en barnløs mann, mens hvis jeg jeg selv hadde barn ville jeg foretrukket en mann som også hadde barn fra før. Dette fordi jeg ikke, i utgangspunktet, har lyst på barn med flere menn (ville dermed regnet det som lettere for en mann som har barn fra før å akseptere dette). OG fordi en mann som også har barn fra før er sidestilt mht dette, og sansynligvis har en bedre forståelse for alt rundt barna.

Var jeg barnløs, ville jeg (som sagt) foretrukket en barnløs mann. Da ville jeg ønsket barn med ham og ville sett for meg at ting ble enklere uten våre barn og hans barn.

(men selvfølgelig, blir man skikkelig forelsket og glad i noen er det mange idealer som kan justeres på. Spørsmålet er kanskje om man i utgangspunktet styrer unna mennesker som ikke tilsvarer slike idealer, slik at man avskriver de før man i det hele tatt har fått følelser.)

[AnonymBruker]

Hvordan går det nå?

Anonymkode: 263ef...f61