misshandlet. Noen sammenheng .........?

[Gjest Anonymous]

Jeg er i begynnelsen av 30 årene og har to flotte barn. Vi bor nå i en annen by enn hjembyen vår.

Grunnen til at vi flyttet hit, var at vi ikke har kontakt med familien. :cry:

Som liten ble jeg mishandlet psykisk og fysisk av mine foreldre, på skolen og hadde ingen venner. Jeg har også to søstre. En eldre og en yngre. De fikk heldigvis aldri oppleve det samme h****** som jeg var gjennom.

I dag er begge søstrene lykkelig gift så vidt jeg vet, og de har aldri vært borti menn som har mishandlet dem.

Mens jeg derimot har vært borti to menn som har mishandlet meg psykisk og fysisk.

Jeg opplever at grunnen til at jeg har ufrivillig "søkt" etter slike menn er fordi jeg er usikker, utrygg og har ikke troen på meg selv. Er nesten litt redd for å ta kontakt.

Jeg opplevde å få altfor lite kjærlighet, og kan ikke huske at mine foreldre sa dem var glad i meg engang.

Jeg føler meg utsultet på kjærlighet og noen som bryr seg og er glad for den jeg er. :cry:

Opplever at jeg på bakgrunn av dette at jeg har søkt trøst og trygghet, og at bare det at noen bryr seg har jeg lett for å falle for. Selv om det hittil ikke har vært av gode hensikter hos de menn jeg har vært sammen med. Jeg opplever heller ikke at jeg har det rette forbilde som jeg trenger for å oppnå trygghet. :cry:

så til spørsmålet. Noen som ser en sammenheng med oppvekst og de menn en finner senere i livet?

[Gjest Myumi]

Mange psykologer sier at kvinner som har blitt mishandlet ofte ender opp med voldelige menn- dette er faktisk ett ganske velkjent fenomen uten at jeg er noen ekspert. Det virker som om de følger ett visst mønster som gjør at de ender opp med mishandler etter mishandler.

[birgitte242]

Ja, definitivt. Dette er som maid sier et velkjent fenomen.

[Gjest Anonymous]

Ja det kan jeg tenke meg. Jeg er alene nå, og har vært alene i to år nå, men føler at jeg er klar for å binne meg på nytt, men er veldig redd og skeptisk. Noen som har noen råd om hva jeg bør gjøre og se etter?

Akkurat nå ligger jeg hele min tillit til Gud om at han sender en snill mann nestegang. Når jeg er klar for det. :-?

[Gjest Anonymous]

En av grunnene til at slikt skjer,at man repeterer et slikt mønster er at man som liten ikke har lært seg å sette grenser foor seg selv,føle kjærlighet og ikke minst selv om det høres dumt ut,så er misshandlingen det tryggeste vi vet om.

Vi kjenner ikke til noe annet og søker derfor til det som gjenspeiler barndommen.

Jeg har hatt det samme problemet i mange år og måtte tilslutt søke professjonell hjelp.

Vi vet ikke hvor vi skal se etter tegnene hen,vi er så desperat etter kjærlighet og tilhørighet at vi omtrent kan selge sjela vår.

Dette er det vi vet om og selv om det gjør vondt så er det det vi kjenner til og som også gir oss trygghet.

Alt utenfor dette er på en måte uttrygt.

Vi vet ikke hvor man skal lete,hva man skal se etter hoss et annet menneske.

Jeg har skjønt det at jeg har gått etter akuratt de samme mennene som min pappa er. Selv om han gjorde meg vondt i fryktelig mange år så gjentok jeg det samme i voksen alder.

For å komme ut av dette mønsteret så er det viktig å få behandling og hjelp til å forstå det gale mønsteret.

Ikke før du har gjort det kan du komme videre.

Jeg vet hvordan du har det.

Jeg går fortsatt til behandling etter 4 år og litt medisiner.

Jeg er så oppegående som jeg aldri har vært,kjenner meg ikke igjen på mange områder.

Man blir kjent med seg selv på en helt ny måte og får hjelp til å forstå mønsteret.

lykke til kjære deg.

Det går bra til slutt!!

[Gjest celine]

Jeg har kun to råd til deg, gjest..

Bli kjent med deg selv og gi deg tid til å bli glad i den du er!

Dermed blir du sterkere fysisk og psykisk og står sterkere imot eventuelle nye mishandlere. Du blir også bevisst på hva du vil og ikke vil, mer sta og egen og føyer deg ikke!

Ikke la noen pille deg på nesen og herse med deg uten at du er sterk nok til selv å ta kontroll over situasjonen! Bind deg heller ikke til noen før du er så selvsikker at folk viker unna på fortauet når du kommer gående!

Setter sikkert ting litt på spissen, men få bein i nesa slik at du har noe å hakke tilbake med dersom noen skulle prøve seg på noe f...skap.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg har kun to råd til deg, gjest..

Bli kjent med deg selv og gi deg tid til å bli glad i den du er!

Dermed blir du sterkere fysisk og psykisk og står sterkere imot eventuelle nye mishandlere. Du blir også bevisst på hva du vil og ikke vil, mer sta og egen og føyer deg ikke!

Ikke la noen pille deg på nesen og herse med deg uten at du er sterk nok til selv å ta kontroll over situasjonen! Bind deg heller ikke til noen før du er så selvsikker at folk viker unna på fortauet når du kommer gående!

Setter sikkert ting litt på spissen, men få bein i nesa slik at du har noe å hakke tilbake med dersom noen skulle prøve seg på noe f...skap.

Lykke til!

for at hun skal klare det så må hun få profesjonell hjelp.

dette er et mønster som er umulig å komme ut av hvis man ikke ser mønsteret og samtidig får behandlet traumene.

når dette er gjort så bruker man kanskje flere år på å finne ut av hvem man er å faktisk lære seg de aller mesr grunnleggende ting. nemlig å si: nei.

Alle som er undertrykte på en eller flere måter tror at de ikke har rett til eller og ikke tør å ytre seg og sine meninger.

Man skal bøye seg i støvet for autoritetene.

Jeg vet også hvordan du har det. du er ikke alene.

[Gjest Anonymous]

til deg gjest Hvilken profesjonell help er det du søkte?

Jeg har gått litt til psykolog, og skal fortsette snart igjen. Det du sier er helt identisk med det jeg har opplevd. Men hvordan bør behandlingen da legges opp for meg mener du?

:-? Vanskelig spørsmål, ja kanskje det. men er usikker jeg da på hvordan jeg skal ta fatt på dette her.

[:-) anna]

En venninne av meg har studert dette og sier at det i mindre grad er snakk om at "offeret" søker seg til slike menn. Terndensen er heller at kvinner som har opplevd psykisk eller fysisk mishandling får visse handlingsmønster som kan kjennes igjen av menn som "trenger" en slik kvinne (en overgriper). Det er altså mennene som søker seg til kvinner som er preget av et liv/en oppvekst med mishandling.

Når man lever i et samliv/et hjem der man bli misbrukt blir man rund i kantene og lærer seg triksene for å unngå konflikt/ikke provosere. Man aksepterer mer enn man burde fordi man må. Det er vel nærmest et overlevelsesinstinkt når en lever sammen med noen som utsetter en for mishandling. Og etterhvert blir det en ryggmargsrefleks.

Men menn som er mishandlere trenger kvinner som har lært seg disse mekanismene. De trenger kvinner som ikke virker truende, for det er slike kvinner de føler seg trygge sammen med; Kvinner som heller glatter over enn å lage en scene.

Det er altså IKKE din skyld at det er sånn. Det er ikke du som gjør eller har gjort noe galt.

[Gjest Anonymous]

Enig i det andre har skrevet her. Man lærer en "dans" som man fortsetter med inntil man får hjelp til å lære en ny "dans". Den profesjonelle hjelpen bør komme fra en terapeut som har kompetanse på nettopp dette området. En dårlig terapeut kan være helsefarlig. Man begynner å pirke i følelser som kan eksplodere. Man må begynne med å åpne forsiktig for så å lukke igjen. Man makter ikke for mye på en gang. Jeg plages av mareritt, påtrengende tanker, selvmordstanker, angst og depresjon.

Jeg får utrolig bra hjelp fra en psykolog ved ATV (alternativ til vold). Jeg betaler kr 200 hver gang. Får behandling en time pr uke. Har ikke råd eller tid til mer, selv om jeg har behov for mer. Behandlingen har pågått i 7 mnd. Mulig jeg trenger behandling i 1-2 år til. Kontakt evt. "Kontoret for voldsoffererstatning" tlf. 78989500. Mulig du kan få dekket utgiftene til behandling. Jeg regner med å få dekket mine utgifter når straffesaken er avsluttet.

Amnesty International skal kanskje også opprette grupper for mishandlede kvinner. Kanskje vi treffes der? Lykke til!

[Gjest en medsøster]

til deg gjest Hvilken profesjonell help er det du søkte?

Jeg har gått litt til psykolog, og skal fortsette snart igjen. Det du sier er helt identisk med det jeg har opplevd. Men hvordan bør behandlingen da legges opp for meg mener du?

:-? Vanskelig spørsmål, ja kanskje det. men er usikker jeg da på hvordan jeg skal ta fatt på dette her.

Det var fastlegen min(som jeg har hatt i mange år) som henviste meg videre til en psykriatrisk poliklinikk.

Der fikk jeg skikkelig hjelp,måtte igjennom tester og spørsmål og psykoterapi.

Det var beintøft,for jeg tvang meg selv til å gå til denne behandlingen uten noe som helst medisiner.Jeg var redd for at jeg skulle få en falsk hjelp om jeg dopa meg vekk og påvirket hjernen min på en måte.

Fra han nevnte ordet psykoterapi og at han da måtte sette stolen sin nærmere min,så tok det nesten 4 mnd med angst og tårer før han fikk lov.

Er psykologen skikkelig god,så har han ikke bare en behandlingsmetode.Han gir deg tid og hjelper deg til å plukke ting skikkelig frem, gjennomgår traume for traume om igjen og om igjen til du kan begynne på neste grusomme kapittel.

Jeg gikk til en psykolog for mange år siden,han var helt elendig.

Så pass deg for kvakksalvere.

Be om en ny behandler eller ta kontakt med din fastlege og si at du vil bli overført til psykriatrisk poliklinikk.

Der vet de hva de driver med.

I dag er jeg et nytt menneske,men har en lang vei å gå,men jeg liker tross alt livet og jeg skal ut i arbeidstrening i en alder av 33 år.

Jeg har sitti bak stengte dører i 14 år pga psyken min,så gå å få hjelp.ja forlang det.

Det er så godt å få et apparat rundt seg.

Jeg måtte lære de mest grunnleggense ting. Nemlig å si nei eller tørre å sette grenser for meg selv og faktisk tørre å kreve noe av andre.

For 2 år siden kunne jeg ikke noen av disse tingene.

Jeg var slave av min barndom og en dørmatte for mannfolka jeg oppigjennom årene har rota meg borti.