noen som vil lese mine kaotiske tanker...

[Gjest Anonymous]

Vet ikke hva jeg spør etter men føler for å sette ned mine tanker og følelser til dere. Jeg er en ung kvinne som bandt meg i relativ ung alder. Forhodet varte i noen år. Forholdet var intenst og sterkt. Vi vokste sammen fra tenåringer til unge voksne. Forholdet vaklet fram og tilbake i løpet av de årene. Vi hadde en del problemer. Vi var nok ikke som andre a4- par. Det kom til slutt en tid hvor jeg bestemte meg for å gå ut av forholdet. Sliter med meg selv og tenkte at jeg bare måtte være for meg selv. Ta et oppgjør med livet mitt. Jeg gav opp forholdet og vi ble mer som venner. På den måten at vi ikke hadde sex, men små kysset og andre former for kjærlighet viste vi. Jeg mannet meg opp til å flytte fra ham. Det tok noen måneder. Husker jeg følte en dyp smerte ved det. Da dagen nærmet seg at jeg skulle forlate ham hadde jeg overbevist meg selv at jeg var ferdig med ham. Der lurte jeg meg selv grundig ser jeg nå i ettetid.

Jeg ble med en gang sammen med en annen. Enda jeg på forhånd hadde bestemt meg at jeg ville være alene lenge.

Jeg ble hodestups forelsket og vi innledet et forhold. Lurer på om det den gangen ble en flukt kanskje...

Vi er nå fortsatt sammen og har det tilsynelatende bra.

Men her sitter jeg nå og er misfornøyd og lei meg.

Jeg og min unge kjærlighet mistet aldri kontakten. Vi sender meldinger og møtes en sjelden gang. Dette vet min nåværende kjæreste alt om. Det som er saken er at jeg tror jeg ikke har kommet over min x. Er nå redd for å miste ham. Alt er så forvirrende.

Min x vil ha meg tilbake. Jeg har mange gode følelser for ham enda og da jeg ble sjalu over noe, ble jeg overrasket over meg selv.

Jeg har vært åpen hele veien med kjæresten min. Sagt at jeg ikke har kommet over min x. Jeg har sagt at jeg er usikker på forholdet vårt. Problemet er at jeg er glad i de begge. At jeg uansett hva jeg velger vil "tape".

Kan ikke få begge og vil ikke ha begge.

Fått høre at jeg burde være alene og dumpe de begge.

Vet jeg er redd for å være alene. Nå har jeg igjen valgt en gutt som trenger meg, som jeg kan hjelpe og som sliter. Jeg vil så gjerne bestemme meg. Ta et valg og stå for det. Er så usikker, at det rir meg både bevisst og ubevisst, dag og natt. Jeg hater å såre noen. Ironisk nok er det det jeg gjør.

Noe som jeg ser på som en bonus er at vi fungerer så godt sexuelt. Noe jeg ikke gjorde med min x. Men mot slutten etter depresjon hadde jeg ikke lyst heller.

Uff, dere ser nok på meg som en umoden jente...

Alt er så kaotisk.. Hva skal jeg gjøre? Orker ikke å ha det sånn lenger...

[Gjest pølse]

Kanskje du faktisk burde være alene en stund. Ser ut som du stadig vekk havner i samme mønster, å bli sammen med en som trenger hjelp. Noen ganger må man tape, men man overlever det også.

Hva er du så redd for med å være alene?

[*Lene*]

Vet at tanken på å være alene kan virke skremmende. Men du klarer det veldig fint, og det høres ut som om du kan trenge litt tid for deg selv. Husk at din kjæreste og din eks, sikkert ikke venter på deg for evig!

[Gjest Anonymous]

Jeg er nok redd for å være alene siden jeg ikke har venner her jeg bor. Da blir jeg mer avhengig av den jeg er sammen med. Jeg har alltid vært redd for å være ensom. Er en person som har behov for å være sosial og tilhøre en vennegjeng. Men jeg har tenkt på at det som kunne vært en god ide var å flytte tilbake til der jeg kommer fra. Der har jeg familien min og ei gammel venninde. Føler at jeg trenger å ordne opp i livet mitt.

Det som blir vondt er å si til kjæresten min at jeg må være alene nå. At jeg ikke kan fortsette mer. Jeg må passe på meg selv også og sette meg selv i første rekke. Noe jeg ikke er vant med. Jeg har også en elendig selvtillit. Tror det er grunnen til at jeg holder fast i kjæresten min. At jeg ikke vil være alene og at jeg trenger noen. Er så glad i ham og jeg er så redd for at når jeg sier jeg må være alene så mister jeg ham for godt. Han har sagt han ikke vil ha kontakt med ekser.

[*Lene*]

Jeg tror uansett at kjæresten din har det vondt allerede, iom du er så usikker!

Tror nok du gjør det rette med f.eks å flytte tilbake og være litt alene, både for din egen skyld, og kjæresten din!

[Gjest Anonymous]

Men da jeg sa at jeg trenger det så så han det på som at da er det slutt. Da får det i værste fall bare bli det.

Ja tror nok at han har det vondt. Han viser det bare ikke.

Gråt i stad og er så fortvilet. Sente han en melding og sa jeg er lei meg. Han ringte meg nå, kun for å små snakke litt, men spurte ikke med et ord om hvorfor jeg er lei meg. Ble skuffet for det har skjedd flere ganger tidligere.

[Gjest lille lilla]

Du har mange kaotiske tanker, og det er ikke rart.. det er ikke lett å savne noe. Det er ikke lett å få både i pose og sekk..

jeg har fått mange råd selv om hvordan jeg skal takle min kaotiske situasjon, mange sier - "kutt han ut" og "flytt ut" og andre ting som hentyder til den samme handlingen, nemlig å reise fra han og bli alene..

Mitt råd er: Skriv.. skriv og atter skriv.. Jeg løser mitt problem med å skrive en masse, da får jeg ut alle de useriøse og seriøse tankene jeg har hver dag. Selv om jeg skriver ned noe en mandag, er det ikke det samme som jeg føler på en fredag.. Ikke bry deg om hvordan det du skriver høres ut, bare skriv det du tenker og føler og hvorfor.. Still deg selv mange spørsmål og gi deg selv svar på dem.. ha med to svar, et svar som er positiv til dine tanker og en som er negativ.. Da får du ut veldig mye -skal jeg si deg ..

Lykke til, håper at du finner ut av dette til slutt..