Krybbedød.

[AnonymBruker]

Ja, grusom tittel. Vet ikke om dette er den rette plassen å poste det på.

Vi mistet vår nydelige sønn i krybbedød for 2 år siden, verden raste og helt ærlig, var jeg ikke langt unna å ta livet mitt selv. Men med flinke leger, psykologer og psykiatriske sykepleiere har jeg sånn noen lunde kommet på føttene igjen. Nå sitter jeg her, midt i natten og våker over vår 3uker gammle datter. Alle forhåndsreglene er tatt. Men jeg sover ikke, konstant på vakt..jeg tørr ikke. Nå har far starta på jobb igjen, på nordsjøen. Han sa han kunne sykmelde seg, men jeg var sikker på at det gikl bra. Det gjør det ikke. Er det noen her som har opplevd krybbedød, og på en måte klart å "komme over det" ? Eller skal det alltid være slik?

Anonymous poster hash: e5f74...d70

[Whynot]

Stor klem til deg TS, og gratulerer som nybakt mor!

[Gjest incognita]

Føler med deg TS, men det kommer til å gå bra denne gangen. Det håper jeg du kan klare å tro på. Utover det må du bare ta tiden til hjelp.

[AnonymBruker]

Det sitter nok og gnager i deg for alltid, men prøv å se det fra denne siden: ikke la dey ødelegge gleden over ditt lille barn. Jeg er selv barn nr. 2 etter at førstefødte døde i krybbedød 3 mnd. gammel, og min far har vært i overkant redd for meg. Naturlig nok. Du tar selvsagt de forhåndsregler du kan, men på et tidspunkt må du prøve å senke skuldrene igjen, for barnet ditt sin skyld.

Anonymous poster hash: 938ad...b46

[AnonymBruker]

Vær sterk, denne gangen går det bra.

Anonymous poster hash: d40fe...768

[Gjest Magdalene]

Jeg tror du bør søke hjelp. Fortsett å snakke med psykolog.

Og kjøp deg en slik pustemonitor som uler om baby stopper å puste (bruker aldri å Anbefalle det, men noen ganger er det innafor).

[AnonymBruker]

Jeg går fortsatt til samtaler hos psykiatrisk sykepleier, noe som gjør meg godt! Jeg har en slik monitor også. Hun er jo bare 3 uker enda, masse følelser i sving med det også 😊 Blir vel bedre etterhvert!

Anonymous poster hash: e5f74...d70

[niniel]

Vi mistet ikke datteren vår i krybbedød, men hun døde av sykdom, så jeg kjenner meg uansett veldig igjen i den situasjonen du er i nå. Nervene mine var i helspenn de første mnd med lillebror. Du har tatt noen gode grep allerede ift pustemonitor og noen og snakke med. Jeg tror det kan være lurt å nr mannen din ta sykmelding allikevel. Ingen skam å snu på det. Du prøvde. Når man har opplevd det værste er det ikke lenger noen trøst i at "det mest sannsynlig ikke skjer igjen". Verden har allerede vist at man lett havner på feil side av statistikken. Det tar lang tid å godta at verden er sånn. God klem til deg, det vil bli bedre, men tillatt at det tar tid, og la deg selv ta i mot den støtten du kan få.

[AnonymBruker]

Sterkt å lese om din historie TS!

Og takk for at du deler. Du har opplevd en hver mors største frykt, og jeg kan bare forestille meg at det er en redsel som sitter igjen i kroppen!

Jeg håper du kontakter helsesøster/lege (den som følger deg og babyen opp) og sier ifra om hva du sliter med. For du skal ikke sitte alene med angsten for at historien gjentar seg, men nyte dette lille vidunderet ditt.

Jeg har ikke opplevd krybbedød selv, men har mistet ufødt barn. Selv om det var tidlig i svangerskapet så var det ufattelig tungt, og jeg vet at den redelen for ar det skal skje igjen vil være der hvis jeg blir gravid igjen.

Men jeg velger å tro at det finnes hjelp og støtte til å takle det som måtte komme, og vi gjør så godt vi kan, og hva som måtte skje er ikke opp til oss.

Du fortjener en lykkelig småbarnstid uten bekymringer ❤️

Anonymous poster hash: 983fb...a19