Mamma blander seg

[AnonymBruker]

Hei.

Sliter litt med spiseforstyrrelser, men går til ukentlig behandling.

Idag ringte mamma til legen og begynte å legge ut om at ho er bekymra fordi vekta har gått litt ned, og hun sa jeg trengte mer hjelp osv. Jeg er bare et par kg. Undervektig.

Jeg er utrolig sint nå fordi hun bryr seg sånn og ringer til lege og alt mulig. Dette er mitt privatliv. Jeg er også over 18 og myndig så hun har ingenting med min sykdom å gjøre.

Er det teit av meg å bli sint for dette? Skjønner at hun kan være engstelig men det finnes grenser.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

[Gjest Solstråla88]

Uten å gjøre deg mer sint så tror jeg hun bare gjør det fordi hun er redd for deg. Flott at du får behandling, men når man har spiseforstyrrelser så har noen kilo mye å si. Som sagt, synes det er veldig bra at du tar tak i problemene du har i fohold til mat😊

[Gjest Pheel]

Synes mammaen din er veldig flink, viser at hun virkelig bryr seg om deg.

Når du sliter med spiseforstyrrelse og har gått ned i vekt, forstår jeg godt at hun blir bekymret.

Forstår samtidig at du synes det er mye, men prøv å se det fra hennes side og.

[AnonymBruker]

Jeg vet det er bra å bry seg, men i dette tilfellet orker jeg det ikke lenger. Det er for mye, hele tiden. Jeg syntes også det at hun ringer legen er unødvendig. Er bare snakk om 2kg.

Når jeg er myndig så har hun ingenting hun skulle ha sagt lenger, det er jeg som har ansvar for mitt eget liv. Det at hun skal blande seg inn gjør ikke ting bedre, og jeg blir bare forbannet.

I tillegg tar hun ting som jeg kjøper meg. Har for eksempel kjøpt meg en vekt til 800kr som hun har tatt, det var også etter dette at jeg gikk ned. Jeg trenger den for kontroll, og jeg sa fra til henne at jeg trengte den ellers kunne det gå ned. (Grunnen til at jeg vet at jeg har gått ned er at jeg veier meg ukentlig hos lege)

I tillegg så har jeg og legen en avtale om at hvis jeg går så så mye ned skal jeg legges inn, så alle planer er klare.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

[AnonymBruker]

Er ikke bare dette hun blander seg inn i. Daglig kommer hun med vekta og ber meg veie meg så de skal vite hva jeg veier, selv om jeg veier meg hos legen. Jeg sier alltid hva det er, men de tror ikke på meg heller, og påstår at jeg bare går ned, og derfor må jeg "bevise" det.

Ellers er det den daglig "hvordan-har-du-det"-samtalen hvor jeg skal prate om problemene mine, og maset om at jeg går til psykolog osv. Hvorfor i all verden skal jeg prate med psykolog-ting med dem, er jo en grunn til at jeg går til psykolog.

Jeg VIL ikke de skal vite mine innerste tanker, og dette respekterer de ikke.

Sykdommen min er veldig personlig for meg, og vil ikke dele den med de. Jeg orker det bare ikke.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

[AnonymBruker]

ts her, "de" er både mamma og pappa. Begge blander seg, men mamma mest.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

[MorTil2]

Jeg fikk selv spiseforstyrrelser da jeg var 12 år. Husker fortsatt hvordan jeg på 12 års dagen min satt og telte maten min.

Nå er jeg 44 år, og fortsatt ikke frisk, men riktig nok bedre enn jeg har vært på veldig mange år.

Da jeg var ung, var det ikke slik som idag, at en anså spiseforstyrrelser for ikke å bare være fysisk , men også psykisk. Tankegangen den gang, var at "bare hun kommer opp til X vekt, så vil hun tenke og oppføre seg helt normalt". Så behandlingen besto i år spise, spise, spise. Selvsagt fungerte ikke det - jeg lurte unna, spydde, brukte avføringsmidler og alt som hører til. Ble til slutt innlagt da jeg var 14 år, på en avdelingen med hovedsaklig gamle , pleietrengende eldre damer. En av sykepleierne var så omsorgsfull, at hun sa til min mor "Nei, slike som hun, de blir aldri frisk". Min mor fortalte etterpå at hun hadde dradd hjem og vært helt og totalt nedbrutt - sykepleieren kunne likså godt sagt at jeg kom til å dø.

Så gikk årene, jeg ble litt bedre, giftet meg og ble gravid. Det tålte ikke "psyken" min, endringene i kroppen ble for mye. Så mine to svangerskap besto i år kaste opp, og begge barna ble forløst med keisersnitt uker for tidlig, og ene måtte behndles på nyfødtavdelingen i en måned etterpå.

Problemet med en spiseforstyrrelse, er at det gjerne blir en reaksjonsmåte når livet går en imot. Så da jeg ble skilt for fire år siden, reagerte jeg på ny med å ikke spise, gå for mye og i det hele tatt ble veldig syk. Jeg ble innlagt da jeg var 29 kilo !! Og ble værende på psykiatrisk avdeling i 10 uker. Iløpet av de 10 ukene fikk jeg ikke gå ut alene,fordi prøvene av hjertet mitt viste at jeg kunne få hjertestans ved for store anstrengelser. Alle måltider ble inntatt under streng kontroll - men i motsetning til da jeg var ung - nå fikk jeg psykiatrisk behandling.

Jeg er ikke frisk, kommer aldri til å bli det. Etter 32 år er dette blitt en livstil. Men etter 10 uker med psykiatrisk hjelp (og "trussel" om å miste omsorgen for barna), er jeg bedre enn jeg har vært på lenge. Jeg forstår at jeg må ha en vekt som gir meg helse og overskudd til å ivareta barna og meg selv, at jeg nå ikke har flere sjanser. Jeg bruker derfor næringsdrikker som inneholder 300 kalorier hver 3 ganger for dagen,i tillegg til annen mat. Jeg klarer ikke mentalt å spise tilstrekkelig, men klarer altså å drikke det i meg. Det blir ikke den synlige mengden.

Jeg vet ikke om du har orket å lese hele innlegget mitt, men hvis du har, vil jeg gjerne si - en spiseforstyrrelse er veldig alvorlig, og får du ikke riktig behandling kan den følge deg hele livet igjennom. Din mor ser kanskje noe annet enn deg - for en med spiseforstyrrelser har gjerne et mentalt bilde av seg selv som ikke stemmer med den ytre virkeligheten.

Din mor er bekymret, og sikkert slik min mor - veldig redd for å miste noe av det kjæreste hun har. Hun ønsker å hjelpe, du vil ikke ta imot. Hun leter desperat etter muligheter for å kunne skaffe deg hjelp, du føler hun blander seg. Og ja, hun gjør det - fordi hun er så uendelig glad i deg.

Jeg håper du har en god og opplyst lege som gir deg adekvat og hensiktsmessig behandling. Hadde jeg hatt det som ung, ville livet mitt vært annerledes.

[Gjest Kili]

ts her, "de" er både mamma og pappa. Begge blander seg, men mamma mest.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

Kanskje for de er glad i deg og redd for deg? De mener nok ingenting vondt med det, men blir det for mye og plagsomt for deg så sier du i fra til de. Men vær glad for at du har foreldre som bryr seg og er redd for deg.

Endret 11. februar 2015 av Tissefant

[AnonymBruker]

Jeg fikk selv spiseforstyrrelser da jeg var 12 år. Husker fortsatt hvordan jeg på 12 års dagen min satt og telte maten min.

Nå er jeg 44 år, og fortsatt ikke frisk, men riktig nok bedre enn jeg har vært på veldig mange år.

Da jeg var ung, var det ikke slik som idag, at en anså spiseforstyrrelser for ikke å bare være fysisk , men også psykisk. Tankegangen den gang, var at "bare hun kommer opp til X vekt, så vil hun tenke og oppføre seg helt normalt". Så behandlingen besto i år spise, spise, spise. Selvsagt fungerte ikke det - jeg lurte unna, spydde, brukte avføringsmidler og alt som hører til. Ble til slutt innlagt da jeg var 14 år, på en avdelingen med hovedsaklig gamle , pleietrengende eldre damer. En av sykepleierne var så omsorgsfull, at hun sa til min mor "Nei, slike som hun, de blir aldri frisk". Min mor fortalte etterpå at hun hadde dradd hjem og vært helt og totalt nedbrutt - sykepleieren kunne likså godt sagt at jeg kom til å dø.

Så gikk årene, jeg ble litt bedre, giftet meg og ble gravid. Det tålte ikke "psyken" min, endringene i kroppen ble for mye. Så mine to svangerskap besto i år kaste opp, og begge barna ble forløst med keisersnitt uker for tidlig, og ene måtte behndles på nyfødtavdelingen i en måned etterpå.

Problemet med en spiseforstyrrelse, er at det gjerne blir en reaksjonsmåte når livet går en imot. Så da jeg ble skilt for fire år siden, reagerte jeg på ny med å ikke spise, gå for mye og i det hele tatt ble veldig syk. Jeg ble innlagt da jeg var 29 kilo !! Og ble værende på psykiatrisk avdeling i 10 uker. Iløpet av de 10 ukene fikk jeg ikke gå ut alene,fordi prøvene av hjertet mitt viste at jeg kunne få hjertestans ved for store anstrengelser. Alle måltider ble inntatt under streng kontroll - men i motsetning til da jeg var ung - nå fikk jeg psykiatrisk behandling.

Jeg er ikke frisk, kommer aldri til å bli det. Etter 32 år er dette blitt en livstil. Men etter 10 uker med psykiatrisk hjelp (og "trussel" om å miste omsorgen for barna), er jeg bedre enn jeg har vært på lenge. Jeg forstår at jeg må ha en vekt som gir meg helse og overskudd til å ivareta barna og meg selv, at jeg nå ikke har flere sjanser. Jeg bruker derfor næringsdrikker som inneholder 300 kalorier hver 3 ganger for dagen,i tillegg til annen mat. Jeg klarer ikke mentalt å spise tilstrekkelig, men klarer altså å drikke det i meg. Det blir ikke den synlige mengden.

Jeg vet ikke om du har orket å lese hele innlegget mitt, men hvis du har, vil jeg gjerne si - en spiseforstyrrelse er veldig alvorlig, og får du ikke riktig behandling kan den følge deg hele livet igjennom. Din mor ser kanskje noe annet enn deg - for en med spiseforstyrrelser har gjerne et mentalt bilde av seg selv som ikke stemmer med den ytre virkeligheten.

Din mor er bekymret, og sikkert slik min mor - veldig redd for å miste noe av det kjæreste hun har. Hun ønsker å hjelpe, du vil ikke ta imot. Hun leter desperat etter muligheter for å kunne skaffe deg hjelp, du føler hun blander seg. Og ja, hun gjør det - fordi hun er så uendelig glad i deg.

Jeg håper du har en god og opplyst lege som gir deg adekvat og hensiktsmessig behandling. Hadde jeg hatt det som ung, ville livet mitt vært annerledes.

Var innlagt ifjor, fra mai-november, så vet hvordan det er. Det bestod for det meste av spising, men også psykiatrisk hjelp selvfølgelig. Ble skrevet ut når jeg nådde bmi 17 (fra en bmi på 11, så det var ganske alvorlig) på eget ønske.

Å være innlagt var det jævligste jeg har vært borti, og ikke syntes jeg det hjelpte heller. Vekta bare økte mens psyken satt igjen, og det er den jeg ikke får i gang.

Jeg syntes det er OK å være der jeg er nå, men orker ikke å gå opp. Da begynner spying, grininga når jeg ser meg i speilet og at jeg ikke vil gå ut døra.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

[AnonymBruker]

Jeg vet det er bra å bry seg, men i dette tilfellet orker jeg det ikke lenger. Det er for mye, hele tiden. Jeg syntes også det at hun ringer legen er unødvendig. Er bare snakk om 2kg.Når jeg er myndig så har hun ingenting hun skulle ha sagt lenger, det er jeg som har ansvar for mitt eget liv. Det at hun skal blande seg inn gjør ikke ting bedre, og jeg blir bare forbannet. I tillegg tar hun ting som jeg kjøper meg. Har for eksempel kjøpt meg en vekt til 800kr som hun har tatt, det var også etter dette at jeg gikk ned. Jeg trenger den for kontroll, og jeg sa fra til henne at jeg trengte den ellers kunne det gå ned. (Grunnen til at jeg vet at jeg har gått ned er at jeg veier meg ukentlig hos lege) I tillegg så har jeg og legen en avtale om at hvis jeg går så så mye ned skal jeg legges inn, så alle planer er klare. Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

Selv om du er myndig, vil du alltid være barnet hennes . Hun er nok bekymret, og ønsker mest av alt at du skal bli frisk. Skjønner at det er mye for deg, men husk at hun gjør det av kjærlighet til deg. Den dagen du blir frisk, vil du nok forstå. Ønsker deg masse lykke til ut av spiseforstyrrelsen <3

Anonymous poster hash: fc1eb...774

[MorTil2]

Var innlagt ifjor, fra mai-november, så vet hvordan det er. Det bestod for det meste av spising, men også psykiatrisk hjelp selvfølgelig. Ble skrevet ut når jeg nådde bmi 17 (fra en bmi på 11, så det var ganske alvorlig) på eget ønske.

Å være innlagt var det jævligste jeg har vært borti, og ikke syntes jeg det hjelpte heller. Vekta bare økte mens psyken satt igjen, og det er den jeg ikke får i gang.

Jeg syntes det er OK å være der jeg er nå, men orker ikke å gå opp. Da begynner spying, grininga når jeg ser meg i speilet og at jeg ikke vil gå ut døra.

Anonymous poster hash: 8bdb7...cad

Jeg forstår at du har det vanskelig - en spiseforstyrrelse er så altomfattende. Den påvirker ens helse både psykisk og fysisk, men også ens evne til å være sosial.

Jeg håper som sagt at du har en god lege, en som vet å ta affære når det trengs. Iforhold til ernæring, kan jeg anbefale næringsdrikker. Da er du sikret fullverdig "kosthold" på en måte som ikke trigger "mengde følelsen" i samme grad som mat. For meg er det blitt en redning - jeg har aldri hatt så fine og jevne blodprøver før, og merker at kroppen får den næringen den trenger.

Ønsker deg lykke til !

[Kosemose]

Kjære Trådstarter

Da vi ikke vet noe om kompetansen som ligger til grunn for de svar du får, og vi heller ikke kan passe tråden din hele tiden, velger jeg å stenge den i hht reglene på Kvinneguiden. Jeg ser av det du skriver at du er under oppfølging og at du får hjelp for spiseforstyrrelsen din, noe som er veldig godt å høre. Jeg ønsker deg lykke til i kampen for å bli frisk, også håper jeg du kan huske på at mamman din gjør det hun gjør fordi hun er så utrolig glad i deg, selv om det irriterer deg her og nå.

Mvh

Kosemose, mod