Tråd om steforeldre, foreldre og barna.

[AnonymBruker]

Framfor å ødelegge andres tråder som egentlig dreier seg om andre ting, med diskusjon rundt steforeldre tenkte jeg å starte en egen tråd.

(Mulig det finnes fra før av.)

Dette er jo et tema som går igjen over alt!

Hvor involvert skal steforeldre være i barnas liv detsom de har et stabilt og langvarig forhold til mor eller far?

Jeg er ikke steforelder selv, men jeg har lest nok her inne til at jeg kan forstå de som synes det er slitsomt. Det blir jo galt uansett hva de gjør, og dersom feks far ikke tar ansvar og overlater styringen totalt til ny kjæreste så er det kjæresten som får skylda for dette også, ikke far!

Dersom steforeldre;

-ser på barna som sine egne

-ikke ser på barna som sine egne

-ønsker å samarbeide/bli kjent med mor/far

-ikke ønsker samarbeid med mor/far

-setter grenser

-lar være å sette grense

Osv osv

... Så er det galt!

Hva er egentlig den perfekte steforeldre??

Kjør debatt

Anonymous poster hash: 523eb...306

[AnonymBruker]

Jeg er ikke steforeldre, men har det jeg vil si verdens beste stefar, og opplevd verdens verste stemor...

Stefar har fra dag en behandlet meg som "sin".. Han har stilt opp på fritidsaktiviteter, støttet meg i vanskelige situasjoner, men samtidig satt gode og klare grenser (sammen med mamma da).. Men selv om han ser på meg som sin er han fult klar over at jeg har en pappa, og prøver ikke å gå imellom eller ødelegge noe der..

Min tidligere stemor var motsatt.. Hun gjorde stor forskjell på meg og sin datter.. Var vi på butikken fikk datteren hennes sjokolade og snop, jeg ingenting ("for du er ikke min"). Hun snakket stygt om meg til andre når jeg hørte på, og hvis hun måtte hjelpe meg med noe lagde hun et stort nummer ut av at det var så stress..

Det var hvertfall min erfaring på "god og ond steforeldre"

Anonymous poster hash: b6b17...cbe

[AnonymBruker]

Så lenge stemor bryr seg oppriktig om barna. Alt annet er en bonus. Men så har jeg verdens beste stemor for mine barn. Stiller opp for dem og behandler dem som hennes og eksens felles barn.

Anonymous poster hash: a1efb...eb1

[AnonymBruker]

Herlige historier fra begge to, bortsett fra stemor til kommentar nr 1.

Slike tilfeller er jo bare triste.

Jeg har som sakt ikke steforeldre eller er det selv, men gjennom venner og bekjente har jeg hørt fra begge sider av saken, og det er jo nettopp det, alle saker har to sider. Og jeg forstår at det ikke er så lett for mor å slippe stemor til dersom feks stemor og barnefar var utro sammen.

Men så har jeg også hørt tilfeller hvor mor blir forbanna fordi stemor har kjøpt nye hårstrikk eller fordi hun har fulgt de på fotballtrening.

Jeg tenker uansett at enten må stemor holde seg i bakgrunnen som kjæresten til far, og ikke ha noe med barna og gjøre. Eller så er hun involvert og da er hun en del av livet deres og må behandle dem som en del av sin egen familie.

Anonymous poster hash: 523eb...306

[AnonymBruker]

Jeg har hatt 2 stemødre og en stefar. Stefaren min husker jeg ikke så veldig mye av da han og moren min gikk fra hverandre da jeg var 5.

Min første stemor holdt seg unna stort sett hvis ikke jeg spurte henne direkte om å bli med på ting. Hun gjorde ikke mer forskjell på meg og sin 7 år eldre sønn enn det alderen tilsa. Har kontakt med de begge den dag i dag, selv om faren min gikk fra henne for mer enn 25 år siden.

Min andre stemor var og ble slem. Hun passet alltid på å lage mat hun visste jeg ikke likte når jeg skulle være hos de. Hun serverte annen og "bedre" middag til sine egne barn for de var jo tross alt mindre.

Jeg var 10 da de giftet seg og er den eneste av barna som ikke var med til byfogden eller er med på bildene.

Alle de tingene jeg var vant til å gjøre med pappa ble det brått slutt på. Vi kunne ikke lenger stå slalom, for hennes barn turte jo ikke det. Vi kunne ikke dra å bade, for hennes barn kunne ikke svømme. Vi kunne ikke lenger spille sjakk eller backgammon for det var jo bare for 2 spillere.

Enda verre ble hun da hun ble gravid med min eldste halvbror.

Hun snek vekk all den lille tiden jeg hadde med pappa. Samværet ble innskrenket fra annenhver helg og 4 uker sommerferie til kun annenhver helg, derretter en helg i mnd og til slutt kun 1 dag pr mnd.

Til slutt fikk hun viljen sin og pappa kuttet meg helt ut av livet sitt.

Foreldrene mine har aldri vært et par, så det finnes jo ingenting å være sjalu på, annet enn meg. Jeg har aldri funnet ut hvorfor hun hater meg så mye og jeg har brukt mange år på å innse at det ikke var meg det var noe galt med.

Hun spredde så mye løgner om meg som jeg har funnet ut av i ettertid da en tante konfronterte meg med alt jeg hadde stjålet fra stebrødrene mine og ting jeg hadde ødelagt. Ting jeg ikke hadde gjort. Ikke bare tok hun fra meg faren min og mye av selvrespekten min, men hun tok fra meg hele farssiden på familien min.

Det er snart 30 år siden jeg møtte den dama. Den dag i dag sliter jeg med tingene hun gjorde mot meg og alt hun tok fra meg og senere også ungene mine. Det gjør fortsatt vondt og det vil alltid være en del av meg som tror at alt var min skyld.

En god steforelder for meg er en som bryr seg genuint om barnet. En som er der som en ekstra omsorgsperson og ikke for å ta over mors eller fars rolle i livet.

Anonymous poster hash: 92870...72a

[MariaHP]

Jeg har hatt 2 stemødre og en stefar. Stefaren min husker jeg ikke så veldig mye av da han og moren min gikk fra hverandre da jeg var 5.

Min første stemor holdt seg unna stort sett hvis ikke jeg spurte henne direkte om å bli med på ting. Hun gjorde ikke mer forskjell på meg og sin 7 år eldre sønn enn det alderen tilsa. Har kontakt med de begge den dag i dag, selv om faren min gikk fra henne for mer enn 25 år siden.

Min andre stemor var og ble slem. Hun passet alltid på å lage mat hun visste jeg ikke likte når jeg skulle være hos de. Hun serverte annen og "bedre" middag til sine egne barn for de var jo tross alt mindre.

Jeg var 10 da de giftet seg og er den eneste av barna som ikke var med til byfogden eller er med på bildene.

Alle de tingene jeg var vant til å gjøre med pappa ble det brått slutt på. Vi kunne ikke lenger stå slalom, for hennes barn turte jo ikke det. Vi kunne ikke dra å bade, for hennes barn kunne ikke svømme. Vi kunne ikke lenger spille sjakk eller backgammon for det var jo bare for 2 spillere.

Enda verre ble hun da hun ble gravid med min eldste halvbror.

Hun snek vekk all den lille tiden jeg hadde med pappa. Samværet ble innskrenket fra annenhver helg og 4 uker sommerferie til kun annenhver helg, derretter en helg i mnd og til slutt kun 1 dag pr mnd.

Til slutt fikk hun viljen sin og pappa kuttet meg helt ut av livet sitt.

Foreldrene mine har aldri vært et par, så det finnes jo ingenting å være sjalu på, annet enn meg. Jeg har aldri funnet ut hvorfor hun hater meg så mye og jeg har brukt mange år på å innse at det ikke var meg det var noe galt med.

Hun spredde så mye løgner om meg som jeg har funnet ut av i ettertid da en tante konfronterte meg med alt jeg hadde stjålet fra stebrødrene mine og ting jeg hadde ødelagt. Ting jeg ikke hadde gjort. Ikke bare tok hun fra meg faren min og mye av selvrespekten min, men hun tok fra meg hele farssiden på familien min.

Det er snart 30 år siden jeg møtte den dama. Den dag i dag sliter jeg med tingene hun gjorde mot meg og alt hun tok fra meg og senere også ungene mine. Det gjør fortsatt vondt og det vil alltid være en del av meg som tror at alt var min skyld.

En god steforelder for meg er en som bryr seg genuint om barnet. En som er der som en ekstra omsorgsperson og ikke for å ta over mors eller fars rolle i livet.

Anonymous poster hash: 92870...72a

uff...så trist !! Den dama der skulle hatt juling!

[Gjest Klaveret]

Jeg er ikke steforeldre, men har det jeg vil si verdens beste stefar, og opplevd verdens verste stemor...

Stefar har fra dag en behandlet meg som "sin".. Han har stilt opp på fritidsaktiviteter, støttet meg i vanskelige situasjoner, men samtidig satt gode og klare grenser (sammen med mamma da).. Men selv om han ser på meg som sin er han fult klar over at jeg har en pappa, og prøver ikke å gå imellom eller ødelegge noe der..

Min tidligere stemor var motsatt.. Hun gjorde stor forskjell på meg og sin datter.. Var vi på butikken fikk datteren hennes sjokolade og snop, jeg ingenting ("for du er ikke min"). Hun snakket stygt om meg til andre når jeg hørte på, og hvis hun måtte hjelpe meg med noe lagde hun et stort nummer ut av at det var så stress..

Det var hvertfall min erfaring på "god og ond steforeldre"

Anonymous poster hash: b6b17...cbe

Den stemoren din driter seg selv ut!! Hvem synes godt om noen som prater stygt om stebarnet sitt - og i tillegg når barnet er der??

[Lou Salome]

En av dere med erfaring (og litt humor) på dette feltet burde skrive: "En overlevelsesguide for nye steforeldre". Kapitlene kan være "Svigerfamilien", "skolearrangement", "feiringer", "ved matbordet" "bonus eller minus?" Osv. (Kapittelen "eksen/-den andre (3.) foreldren" blir vel langt som et vondt år

Så bruker du KG og alle disse trådene som research.

Vent, kanskje noen holder på med dette! Det er derfor nesten ingen tråder handler om barn som ikke vil legge seg eller har uvaner og er dårlig oppdratt, det er alltid STEbarna man lurer på: er de virkelig normale?!

(Kapitteltittelforslag: "normalt eller noe galt?")

[Gjest Klaveret]

En av dere med erfaring (og litt humor) på dette feltet burde skrive: "En overlevelsesguide for nye steforeldre". Kapitlene kan være "Svigerfamilien", "skolearrangement", "feiringer", "ved matbordet" "bonus eller minus?" Osv. (Kapittelen "eksen/-den andre (3.) foreldren" blir vel langt som et vondt år

Så bruker du KG og alle disse trådene som research.

Vent, kanskje noen holder på med dette! Det er derfor nesten ingen tråder handler om barn som ikke vil legge seg eller har uvaner og er dårlig oppdratt, det er alltid STEbarna man lurer på: er de virkelig normale?!

(Kapitteltittelforslag: "normalt eller noe galt?")

Ja, her burde være rikelig kildemateriale

[AnonymBruker]

vel... problemet her er at jeg (stemor) og far ikke har samme syn på ting. ikke noe krangling??, men ender alltid opp med å bare svare barna "spør pappa". moren til barna er et rasshøl... beklager språket men det finnes ikke noe finere ord... hun gjør alt vanskelig for oss, og møter ikke opp i møtene med konfliktråd o.l. vi har bare barna i helger og ferier.. elsker barna som mine egne, men føler jeg kjefter hele døgnet. det er 3 gutter, hvor eldstemann blir 7 nå om en uke. han våkner opplagt kl 5-6, og på grunn av far er de ikke i seng før 22-23. enda jeg legger dem, og står opp med dem. gjør han det(står opp med dem) og fåakyisk får sove ut, typ 11, har han enda ikke lagd frokost fordi jeg må gjøre det. venter nå vårt første barn sammen. men klarer ikke alt alene. han er arb. ledig og gjør ikkke annet enn å sove å spille ps3/4. jeg går skole og føler ikke jeg rekker over alt... brudd er uaktuelt men å praye med han om det hjelper minimalt... elsker barna, men siden far vil være vetdens beste pappa å åvergå mor, blir jeg slemmingen og underkaster meg å begynner med husarbeidet. tips? noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 1f56f...1b4

[Lou Salome]

vel... problemet her er at jeg (stemor) og far ikke har samme syn på ting. ikke noe krangling??, men ender alltid opp med å bare svare barna "spør pappa". moren til barna er et rasshøl... beklager språket men det finnes ikke noe finere ord... hun gjør alt vanskelig for oss, og møter ikke opp i møtene med konfliktråd o.l. vi har bare barna i helger og ferier.. elsker barna som mine egne, men føler jeg kjefter hele døgnet. det er 3 gutter, hvor eldstemann blir 7 nå om en uke. han våkner opplagt kl 5-6, og på grunn av far er de ikke i seng før 22-23. enda jeg legger dem, og står opp med dem. gjør han det(står opp med dem) og fåakyisk får sove ut, typ 11, har han enda ikke lagd frokost fordi jeg må gjøre det. venter nå vårt første barn sammen. men klarer ikke alt alene. han er arb. ledig og gjør ikkke annet enn å sove å spille ps3/4. jeg går skole og føler ikke jeg rekker over alt... brudd er uaktuelt men å praye med han om det hjelper minimalt... elsker barna, men siden far vil være vetdens beste pappa å åvergå mor, blir jeg slemmingen og underkaster meg å begynner med husarbeidet. tips? noen som kjenner seg igjen?Anonymous poster hash: 1f56f...1b4

Problemet ditt er ikke stemorsrollen, stebarn eller vanskelig eks. Det er samboeren din. Hvorfor i himmelens navn får du barn med en som ikke hjelper og støtter deg, som ikke klarer det mest grunnleggende med hensyn til de barna han har, som ikke gir småbarn MAT engang? Og lar deg gjøre alt, og ikke har noen planer om å forsørge barnet deres engang?

Familierådgiving (nå, før det nye barnet kommer), og kanskje en coach, psykolog eller lignende for ham alene? Han må få seg en eller annen jobb, sånn kan dere ikke ha det. Hva skal du med en slik fyr? Hvorfor utsetter du ditt eget barn for en slik udugelig far?

[AnonymBruker]

En av dere med erfaring (og litt humor) på dette feltet burde skrive: "En overlevelsesguide for nye steforeldre". Kapitlene kan være "Svigerfamilien", "skolearrangement", "feiringer", "ved matbordet" "bonus eller minus?" Osv. (Kapittelen "eksen/-den andre (3.) foreldren" blir vel langt som et vondt år

Så bruker du KG og alle disse trådene som research.

Vent, kanskje noen holder på med dette! Det er derfor nesten ingen tråder handler om barn som ikke vil legge seg eller har uvaner og er dårlig oppdratt, det er alltid STEbarna man lurer på: er de virkelig normale?!

(Kapitteltittelforslag: "normalt eller noe galt?")

Haha! Ja, det hadde nok blitt en bestselger 😅

TS

Anonymous poster hash: 523eb...306

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fordra mor til stebarnet mitt. Hun er vanskelig, krangleter og benytter en hver anledning til å fortelle min samboer at jeg er problemet og alt vi gjør er feil. Hun ringer sikkert 2-3 ganger for dagen for å klage på noe som vi gjør, og enda verre er det når sønnen til min samboer er på besøk. Da blir vi ringt ned hver eneste time. Og gud forby om jeg gjør noe sammen med sønnen hennes alene, da bryter helvette løs.

Det er slitsomt, for oss begge og vi kjenner på det veldig godt. Forholdet blir ikke like bra som det kunne ha vært i og med at vi alltid må beskymre oss for hva hun syns er greit. Ikke går det an å si ifra til henne heller om at det ikke er greit, da er det plutselig min samboer som er en dårlig far og aldri stiller opp og som hun ikke kan stole på. Det er 4 år siden de gikk fra hverandre og hun har hatt samboer i 3 år selv nå og de skal få et barn sammen. Alikevell virker det som hun bruker all sin energi på å ødlegge for oss og fars samvær med barn.

Kjenner jeg har denne dama langt opp i halsen og jeg blir fysisk kvalm når jeg ser bilder av henne eller når hun ringer. Jeg har fått nok av henne!

Anonymous poster hash: fddd4...166

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fordra mor til stebarnet mitt. Hun er vanskelig, krangleter og benytter en hver anledning til å fortelle min samboer at jeg er problemet og alt vi gjør er feil. Hun ringer sikkert 2-3 ganger for dagen for å klage på noe som vi gjør, og enda verre er det når sønnen til min samboer er på besøk. Da blir vi ringt ned hver eneste time. Og gud forby om jeg gjør noe sammen med sønnen hennes alene, da bryter helvette løs.

Det er slitsomt, for oss begge og vi kjenner på det veldig godt. Forholdet blir ikke like bra som det kunne ha vært i og med at vi alltid må beskymre oss for hva hun syns er greit. Ikke går det an å si ifra til henne heller om at det ikke er greit, da er det plutselig min samboer som er en dårlig far og aldri stiller opp og som hun ikke kan stole på. Det er 4 år siden de gikk fra hverandre og hun har hatt samboer i 3 år selv nå og de skal få et barn sammen. Alikevell virker det som hun bruker all sin energi på å ødlegge for oss og fars samvær med barn.

Kjenner jeg har denne dama langt opp i halsen og jeg blir fysisk kvalm når jeg ser bilder av henne eller når hun ringer. Jeg har fått nok av henne!

Anonymous poster hash: fddd4...166

Skjønner jeg godt! Hjelp 😱

Kanskje dere kunne avtale tid med familiekontoret og utarbeide noen kjøreregler alle fire?

Og utover det så har hun ikke så mye hun skulle sakt?

Hvis hun da skulle finne på noe tull med at han ikke er skikket osv, så har dere på en måte dokumentert at hun er sånn på forhånd.

Anonymous poster hash: 523eb...306

[AnonymBruker]

Jeg har to flotte stesønner. De er snart voksne menn med ferdige utdannelser, kjæreste har de begge.

Når jeg traff deres far for mange år siden visste jeg at han hadde barn, og han visste at jeg hadde barn. Det var vårt utgangspunkt. Jeg har alltid følt det som en stor glede at far og sønnene har brukt tid sammen. Jeg tror det er viktig.

Voksne skal ikke være misunnelige og sjalu på barn! Barna er da så uskyldige som det er mulig å være. Jeg har tatovert fem bokstaver på kroppen, det er mine fem barns første bokstav. De barna jeg har født selv og de barna som jeg var så heldig å få senere i livet.

Anonymous poster hash: 6675f...73f

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger sagt jeg skulle ha skrevet bok om det jeg havnet midt oppi, for her er det episoder nok å ta av. Det som jeg tror er det største problemet her hos oss er at min samboer lener seg tilbake og gir meg plass, og jeg tar den plassen. Som ei over her skriver; jeg føler jeg går og kjefter hele tiden... Denne uka er ungene hos oss (12,14) og skal være til midt i neste uke. Pga at faren må bort så har han spurt om jeg kan ha ungene siste kvelden/natta alene. Etter litt frem og tilbake så sa jeg at det var greit, såfremt at han tok ansvar for hele uka. Foreløpig har han ikke glimtet til.... Eksen hans er et helvete og gjør alt hun kan for å ødelegge for oss, alt vi gjør er galt. Det er ikke enkelt å komme inn i en familie når ungene begynner å bli store, da har de stort sett fått sine egne rutiner og vil gjøre slik de er vant til. Problemet her var at de ikke hadde rutiner i det hele tatt (har vært hos BUP for å få dette på plass så det er ikke bare noe jeg mener), huset var i et rent kaos da jeg kom inn her. Faren er avslappet til det meste men ser heldigvis etterhvert at det var ting som måtte ordnes på.

Jeg er veldig glad i ungene men jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg til de er så store at de har flyttet for seg selv!

Anonymous poster hash: 0e1cb...f7a

[Gjest AryaKillie]

Noen barn liker man bare ikke, sånn er det. Jeg synes mange barn er drittheslige snørrunger. Men da avslutter man jo selvsagt forholdet til moren/faren deres istedet for å gjøre livet surt for barnet.