Ekstremt temperamentsfull baby- blir det bedre?

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad i babyen min, og kan ikke leve uten henne. Men jeg er så utrolig sliten. Både jeg og mannen min er veldig rolige mennesker av natur, og jeg er ganske følsom og stille. Og babyen vår har hatt et utrolig temperament helt siden fødselen. Hun hylte da ammingen ikke fungerte på sykehuset, og har fortsatt å hyle siden. Det er som om hodet mitt er i ferd meg å sprenges, og jeg får ikke fred. Hun er fire måneder nå, og blir illsint over veldig mye- over å ligge i vogna, på gulvet eller i senga alene er det verste. Hun hyler til hun blir ildrød i ansiktet. Med en gang vi tar henne opp er alt greit, stort sett. Jeg kan ikke trille turer annet enn i nabolaget, for når hun våkner er det fullstendig krise- da gråter hun så sårt; før hun begynner å hyle. Det er ikke kolikk eller noe- hun virker bare utrolig sint når hun er alene. Og hun sover så utrolig lite- aldri mer enn én time av gangen på dagtid, og tre timer i strekk på natta. Mannen avlaster så mye han kan, men har en krevende jobb, så mye faller på meg.

Og nå sitter jeg her og er dønn sliten inntil benet. Det blir ikke bedre av at jeg har vært sammen med barselgruppa mi i dag- alle de andre har rolige, tilfredse babyer som ligger og pludrer for seg selv, som kan trille så lenge mødrene bare vil, som sover i mange timer om natta... Og når de hyler er det skikkelig lavt, ikke sånn som min som skriker gjennom marg og bein. Og jeg ser at de reagerer på jenta mi, "oi, for et stemmeleie", "kan hun ikke ligge for seg selv et minutt en gang" osv.

Hun er jo rolig iblant, særlig når hun nettopp har våknet, da ligger hun og smiler til meg og snakker til meg og gliser, og det er så fine øyeblikk. Men de er så sjeldne. Hun hyler så mye, og da klarer jeg bare ikke å like henne. Jeg er enormt glad i henne, men liker henne ikke

Uff, jeg blir så fortvilet. Er det noen andre som har hatt slike babyer? Blir det bedre, eller må jeg regne med å ha en så temperamentsfull unge hele livet? Jeg drømmer om søvn og stillhet...

Anonymous poster hash: b199e...41b

[Papirfly]

Ungen din er ikke sint. Hun ber om omsorg, hun ber om å bli plukket opp og holdt tett inntil deg.

Alt du skriver her er problemer, problemer, sinne og temperamentsfull baby. Jeg spør deg: hva har du prøvd? Hva kan forårsake dette? Hva har du gjort for å hjelpe babyen din? Hva har du prøvd for å tilfredsstille hennes behov for nærhet, fysisk nærhet, en kropp å ligge inntil? Har du undersøkt om hun har låsninger som gir henne smerte, og som en manuellterapeut kan løse? Har du undersøkt om hun får nok næring av maten hun får? HVA har du gjort, annet enn å la henne hyle til hun blir illrød? Har du prøvd kjærlighet og omsorg? Og da mener jeg bæring og byssing i timevis hver dag. Først når du har svart på dette, kan noen prøve å hjelpe deg.

[Papirfly]

Jeg vil anbefale deg på det varmeste å lese disse to artiklene:

http://www.babyverden.no/blogg/Lykkeligbarndom/Kjare-mamma-og-pappa/

og

http://mammalivet.blogg.no/1385560393_babyen_br_f_bestemme.html

[AnonymBruker]

Ungen din er ikke sint. Hun ber om omsorg, hun ber om å bli plukket opp og holdt tett inntil deg.

Alt du skriver her er problemer, problemer, sinne og temperamentsfull baby. Jeg spør deg: hva har du prøvd? Hva kan forårsake dette? Hva har du gjort for å hjelpe babyen din? Hva har du prøvd for å tilfredsstille hennes behov for nærhet, fysisk nærhet, en kropp å ligge inntil? Har du undersøkt om hun har låsninger som gir henne smerte, og som en manuellterapeut kan løse? Har du undersøkt om hun får nok næring av maten hun får? HVA har du gjort, annet enn å la henne hyle til hun blir illrød? Har du prøvd kjærlighet og omsorg? Og da mener jeg bæring og byssing i timevis hver dag. Først når du har svart på dette, kan noen prøve å hjelpe deg.

Jeg burde jo skrevet det med en gang. Jeg bærer henne dagen lang. Hun sovner på puppen, hun sovner i armene mine, jeg har henne konstant i bæresele. Jeg lar henne jo ikke ligge og hyle. Men som jeg skrev- hun blir stort sett rolig når jeg tar henne opp, etterpå begynner hun å hyle igjen.

Anonymous poster hash: b199e...41b

[AnonymBruker]

Du er ikke alene :-) har en liten en på 8 måneder! Her er han som regel en engel.. Men når han først har bestemt seg for noe han ikke vil hyler han og blir helt rød og svett i fjeset!

Slik er det hvis han er sulten, lei av å åle rundt på gulvet.. Når vi kler på han osv!

Men hvis hun er slik veldig ofte ville jeg dratt til kiropraktor :-)

Var hos kiropraktor når mini var ca 4 mnd for det var så ille, og her var det låsning i nakken og han ble en helt annen etterpå..

Har til og med fått høre av flere mennesker at det høres ut som han blir mishandlet når han først gråter...

Anonymous poster hash: 87506...2c4

[AnonymBruker]

Haha Datteren min var sånn allerede som nyfødt og er sånn fortsatt og hun fyller 19 til sommeren.

Jeg har fire barn og alle har de samme genene, har fått den samme kjærligheten, omsorgen og oppdragelse. Men det er bare hun som er som en dynamittkubbe .

I følge helsesøsteren som jeg var i kontakt med da hun var liten så kommer hun til å nå langt her i verden og aldri bli noe offer i noen sammenheng .

Anonymous poster hash: a271d...713

[AnonymBruker]

Jeg har en baby som er lik din på mange måter. Hun er fire mnd nå snart fem. Det eneste som hjelper er masse kjærlighet, bæring, byssing osv. Jeg hadde også problemer med ammingen i starten, det gikk seg til når hun var rundt 4 uker, før det pummpet jeg (veldig slitsomt). Men fant senere ut at babyen hadde en liten låsning i nakken sin. Vi fikk hjelp av kiropraktor og hun ble mye bedre allerede etter første behandlig.

Som sagt kjærlighet er jo alt de vil ha, det blir sefølgelig bedre. Men det som hjelper meg er å alltid være lit føre var å lære å tolke signalene til babyen. Som å forstå når hun er trøtt. Da bysser jeg henne i søvn før hun blir overtrøtt. Blir hun så sint at hun ikke klarer å ta puppen, (dette skjer ofte enda) har jeg flaske klar med MME. Noen ganger kjeder babyen seg også, ofte hun vil ligge på gulvet sammen med meg å leke bare. Vet ikke om du har prøsvd noe fast føde enda, men etter at jeg begynte med lit grøt på kvelden og lit fruntmos til lunch virker hun mere tilfreds. Mange babyer trenger lit mere en pupp rundt denne aldren.

Beklager lit rotete innlegg men prøver bare å si at for oss handler det veldig mye om å forstå hva babyen egentlig vil å prøver å si, fordi vi skjønner at vi har fått en veldig kravstor baby:)

Anonymous poster hash: 51c85...545

[Piri Formis]

Nei, det blir ikke bedre. Det vil bare bli verre inntil du begynner å forstå barnets behov. Først da kan hun roe seg ned.

[absinthia]

Noen babyer sier bare bedre i fra enn andre, bare vær flink til å møt behovene, så skal du se at det blir bedre når hun blir litt eldre.

Noen av disse hissigproppene blir mer lettvinte, når de får begynt å komme seg rundt på egen hånd, andre blir litt roligere når de blir litt større enn dette igjen. Har to hissigpropper og det er de to som lærte seg tidligst å gå.

Mine to dynamittkubber er både veldig oppmerksomme mot andre, veldig flinke til å si fra når det er noe galt og flinke til å sette grenser for hva de synes er greit. For den eldste hissigproppen sin del, betyr dette at hun aldri har latt seg rive med av noe slags gruppepress og går sine egne veier, hissigpropp nr to, er ofte ganske irritert på autoriteter, men passer på at ingen blir mobbet og sier fra hva han synes er galt, med en gang ( hvilket ofte er ganske slitsomt, men det blir bedre og bedre )

Vær glad for at det er litt trøkk i barnet, da blir hun ikke så lett oversett som de enkle barna har lett for å bli,

[Pooh]

Min var også slik men ble mye mer fornøyd da h*n startet å krabbe. Tror h*n var frustrert over å ikke komme seg rundt.

[MarenogAron]

Jeg hadde/har en baby som er akkurat sånn som du beskriver. Hun blir snart 10 mnd nå, og hater fortsatt vogna. Det er ikke så mye å gjøre, annet enn å møte babyens behov og vente på at den vokser til. Amme og bære så mye som babyen har behov for. Hos oss ble den evige sutringen/klagingen litt bedre da hun klarte å åle seg framover, og ble nesten helt borte da hun klarte å sette seg opp. Nå er hun stort sett blid og fornøyd, men har et forferdelig temperament.

Det er ubeskrivelig tøft og slitsomt når det står på. Ikke bry deg om de som gir deg kritiske svar. De som ikke har vært igjennom det samme aner ikke hvor slitsomt det faktisk er. Stå på, hold ut, få så mye avlastning som mulig. Det blir bedre! (Selv om det virker uendelig langt fram i tid.)

[AnonymBruker]

Vårt barn var også sånn. Det gikk over når hun var ca 1,5 år. Nå er hun en snill og beskjeden jente med normalt temperament.

Forstår godt det er vanskelig, men det er store sjanser for at det blir mye enklere om en liten stund. Noen barn er vanskeligere å tilfredsstille enn andre, selv om man prøver så godt man kan med alle gode råd, kjærlighet og nærhet.

Anonymous poster hash: b0e52...d5f

[Gjest Ludodama]

Ungen din er ikke sint. Hun ber om omsorg, hun ber om å bli plukket opp og holdt tett inntil deg.

Alt du skriver her er problemer, problemer, sinne og temperamentsfull baby. Jeg spør deg: hva har du prøvd? Hva kan forårsake dette? Hva har du gjort for å hjelpe babyen din? Hva har du prøvd for å tilfredsstille hennes behov for nærhet, fysisk nærhet, en kropp å ligge inntil? Har du undersøkt om hun har låsninger som gir henne smerte, og som en manuellterapeut kan løse? Har du undersøkt om hun får nok næring av maten hun får? HVA har du gjort, annet enn å la henne hyle til hun blir illrød? Har du prøvd kjærlighet og omsorg? Og da mener jeg bæring og byssing i timevis hver dag. Først når du har svart på dette, kan noen prøve å hjelpe deg.

Jeg leser fint ut fra TS sitt innlegg at hun har prøvd mye- og innser at babyen ikke prøver være slem eller bortskjemt.

Hun er sliten, og da kan det være fint med noen trøstende ord fremfor det jallaballet jeg synes du serverer her.

"Hva har du gjort annet enn å la henne hyle seg illrød"?

Hæ-rre-gæd. For en ting å si.

[AnonymBruker]

Jeg leser fint ut fra TS sitt innlegg at hun har prøvd mye- og innser at babyen ikke prøver være slem eller bortskjemt.

Hun er sliten, og da kan det være fint med noen trøstende ord fremfor det jallaballet jeg synes du serverer her.

"Hva har du gjort annet enn å la henne hyle seg illrød"?

Hæ-rre-gæd. For en ting å si.

Enig i dette. Er desverre enkelte mødre/mamma-politiet som tror at det som fungerer for sine barn fungerer for alle barn, at alle barn er helt like og passer i samme mal og at man nesten er barnemishandler som ikke "leser barnets behov" hvis man har en hissigpropp til barn. Jeg husker når jeg fikk min første, jeg holdt på å bli gal av disse bedreviterne som hadde oppskriften på alt fordi de mente at alle barn var som deres eget. Grøss..

Anonymous poster hash: 5ce14...3b1

[duja]

Har 3 barn. Nr 1, sånn midt i mellom..ikke mye sint, men ikke så veldig fornøyd. De to neste er tvillinger, der tv1 stadig går og hyler, skal bæres, sitte i fanget hele tiden, kjempesint om det ikke går som han har tenkt det. Tv2 derimot, roligheten selv, blid og fornøyd hele tiden. De er ett år nå. Disse to har hatt samme forutsettninger, samme miljøfaktorer. Men likevell ser man hvor forskjellige babyer er helt i fra starten.

Endret 10. februar 2015 av duja

[AnonymBruker]

Hadde en baby med veldig til sinne jeg også. Kiropraktor, lege,melkefri kost, manuelltereapaut for å finne ut om det var noe galt. Nada! Idag verdens blideste 3åring som sjeldent er sint 😊

Anonymous poster hash: 17d4f...4ed

[Sunnfjording]

Skjønner kjempegodt at du er sliten, og bortsett fra de åpenbare tingene som å prøve fysiterapeut eller manuellterapeut for å se etter låsninger som kan forårsake kroppslig ubehag, så er det desverre ikke alle babyer som er så veldig fredfulle. Over tid blir det bedre for de aller fleste, en kombinasjon av at du tross hvordan du føler deg nå blir litt mer rutinert, og at babyen "vokser inn i seg selv".

Tillat deg å kjenne på negative følelser av og til, men om du kjenner at det overstiger deg så kan det også være hensiktsmessig å høre om helsestasjonen din har et samtaletilbud utover helsesøster, kanskje kan det være nyttig med en ekstern person å "blåse ut" til.

[Vera Vinge]

Jeg skjønner deg godt, ts. Min eldste var også sånn som baby. Min konklusjon er at han er utålmodig av natur og med et veldig temperament når det først slår til, samt at han er var for for lite søvn. Han sov alt for lite det første halvåret av sitt liv, av flere ulike grunner. Da det rettet seg, og han samtidig lærte å sitte selv, ble han en helt annen gutt. Nå er han 3, og bhg melder om en blid og rolig gutt, men som kan være litt utålmodig og bli veldig sint når ting skjærer seg, spesielt om han har våknet for tidlig om morgenen.

Jeg husker forresten også at min baby hylte høyest i barselgruppa, og at min første helsesøster kommenterte det. Men sånn var/er bare han. Jeg tror også det er vanskelig å skjønne dette om man selv har en baby som bare klynker litt ved misnøye. Som min yngste har gjort. Det blir jo en helt annen tilværelse.

[Ciara]

Min første var sånn. Han ble bysset, båret, trøstet - det var ikke manko på kjærlighet! - men likevel skrek han utrolig mye og sov for lite.

Dessverre fant vi aldri helt ut hva det skyldtes. Vi skjønte jo at han sov for lite, men fikk ham ikke til å sove mer. Lege og kiropraktor fant ingenting galt.

Han ble litt roligere da han begynte å krabbe og kunne komme seg opp og fram. Med "roligere" mener jeg at han gråt mindre, for han var aktiv som bare det.

Han har i det hele tatt blitt enklere etterhvert som han har mestret ting. Han hadde en slitsom trassefase, men fra han var 3,5 har han vært en perle. Morsom, blid, hjelpsom - en humørbombe, rett og slett. Og han var harmonisk i mange og lange perioder før 3,5 også.

Det blir bedre! Og med babyer kan det endre seg fort. Hold ut, og få avlastning om dere kan

[Vera Vinge]

Nei, det blir ikke bedre. Det vil bare bli verre inntil du begynner å forstå barnets behov. Først da kan hun roe seg ned.

For meg høres det ut som du mener at alle babyer kan bli rolige så lenge de har rolige og trøstende voksne rundt seg? Jeg sier ikke at det ikke har betydning, for det har det åpenbart. Men for noen babyer er det likevel ikke nok. Min erfaring, og flere andre i denne tråden sin erfaring, er at det kan bli veldig mye bedre enn hva ts opplever akkurat nå. Det er mulig jeg er blottet for selvinnsikt, men jeg ser ikke at jeg selv gjorde så mye annerledes som gjorde at babyen min plutselig ble roligere. Når det gjelder babyer tror jeg også det er mye vi ikke kan påvirke, som kroppslig ubehag og søvnproblemer. Noe av dette kan man gjøre noe med, ved egen eller andres hjelp, mens noe av det tror jeg bare man må holde ut til barnet er klar for å sove mer eller tarmsystemet er mer modent f.eks.