Å vente på at mannen skal bli klar.....

[AnonymBruker]

Prøver å skrive dette kortest mulig.

Mannen er 36 og jeg er 31. han har aldri ønsket seg barn, men for to år siden gav jeg han et ultimatum ifht barn. Vi hadde vært sammen i fire år, skulle kjøpe bolig sammen, men jeg ønsket ikke dette dersom han ikke ønsket barn.

Etter noen dager bestemte han seg for at han ville ha meg og barn, og vi satte en "frist" på to år.

Nå er denne fristen kommet. Jeg sluttet på prevansjon, men han var fortsatt ikke i "baby-lage-modus". Vi hadde en prat, og etter noen øl "løsnet" det for han mht å snakke om barn (noe han aldri har gjort lett før), og han kom med mange refleksjoner rundt dette med barn:

At han noen dager våknt opp og hadde lyst på, mens andre dager ikke. At jeg er den han vil ha barn med, om han skal ha barn med noen. Han visste veldig godt hvor vanskelig det har vært for meg å "legge barneønsker" på hylla i disse to årene. At han så for seg berikelser med barn, som nye sosiale relasjoner og det at vi ikke får så mye tid bare på oss selv ( for det kan bli for mye!) . Også dette med nærere kontakt med familie hadde han tenkt på. Han hadde altså tenkt godt gjennom det. Han er nok lite impulsiv, og en analytiker. Det skremte han også at "HVA HVIS vi gikk fra hverandre "- mtp delt omsorg etc. I samme samtale sier han også at han ser oss sammen resten av livet. Han sier også at " Du er så bekymret for ikke å få barn, ikke vær det". Han forteller at han ser for seg at han kommer til å bli veldig glad i en liten. Samtidig sier han at dette å bli klar er en prosess, og om han kan få noen mnd til før vi begynner? For dette er noe han jobber mye med i hodet sitt. Han sier at det ikke er snakk om mange mnd han trenger, han vil ikke ha barn mye senere mtp egen alder ( han vil ikke bli veldig gammel far, sier han), og han tenker også at vi skal ha ialefall to barn ( han mener barnet må få søsken)Selvsagt, sier jeg. Det spiller jo liten rolle, så lenge jeg oppfatter at vi er på vei til å få.

Et par tre uker senere sier han ( ganske beruset) at han ser vel ikke helt for seg å bli klar i mars.

Da merker jeg at jeg blir veldig sliten og lei.

Nå har jeg ventet to år. Noe han vet og har anerkjent. Og dersom det er like usikkert om noen mnd ser jeg for meg at dette er noe han kan drøye og drøye og drøye... Ikke for å bevisst lure meg, men jeg blir redd for at det kan ende opp slik.

Vi snakker om dette dagen etter, han skjønner hva jeg er lei meg for, men at jeg overreagerer. Han mener ingenting er forandret fra den første samtalen. Det føler jeg, da jeg først oppfattet at han trengte disse mnd til å bli "helt klar" , men at det å prøve på barn var helt sikkert om ikke lang tid. Nå kjenner jeg på en mye større usikkerhet, og det er vondt.

Var så glad da han snakket så åpnet om at alt det positve med barn, dette at vi måtte ha to og at vi måtte prøve å treffe så barnet ble født tidlig på året (?!). Han hadde så masse tanker, og jeg tok de mnd han ba om som en siste del av prosessen.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Vil gjerne høre om det er forståelig det jeg føler? Om noen har noen gode råd?Hvaor lenge kan jeg vente på at han blir klar? Dersom han sier han ikke er klar i mars..han kan jo ikke vite når han blir klar..?Jeg fikk iallefall bekreftet at han er lngre på vei til å ønske seg barn NÅ enn ilpa de to årene - det er jo et lite pluss. Det har skjedd noen prosesser hos han. Men hvor lenge tenker man sånt tar? Jeg er ikke ung akkurat heller, så jeg har ikke år å vente på han...Har noen noen oppmuntrende ord blir jeg veldig glad, føler egentlig at drømmen min er litt knust nå, og føler meg veldig usikker på hva som skjer videre....

Noen som har vært i samme situasjon kanskje?

Anonymous poster hash: 697c8...5da

[AnonymBruker]

Kan du tenke deg et liv med ham, men uten barn? Er det et alternativ? Hvis ikke, gå ifra ham nå. Ikke vent til vår/sommer. Nå. Du har ventet lenge nok.

Anonymous poster hash: 82958...2f2

[AnonymBruker]

Gå! Gå nå.

Ellers angrer du garantert

Anonymous poster hash: 4f499...128

[AnonymBruker]

Du ga han et ultimatum, og dere ble enige om å få barn om to år. Som er nå. Da må han holde sin del av avtalen, ellers går du.
Punktum.

Anonymous poster hash: e3296...6aa

[Gjest Gjest_Idja]

Uff, jeg hadde blitt sprø hadde min mann vært sånn.

Altså, hva er det han venter på? At han en dag skal våkne og *poff* - der er han klar? Hvorfor tror han det fungerer slik?

Blir du gravid tar det 9 måneder før det kommer et barn. 9 måneder å bli klar på! Han trenger ikke månedsvis på å gjøre seg klar for å lage barn - hvis han VET han vil ha barn, og alt er på stell, så er det ikke noe mer å bli klar for!

Hvis jeg, som kvinne og prøver, nå setter meg ned og tenker er jeg virkelig klar? - så er faktisk svaret for min del at nei, jeg er ikke det! Men jeg og mannen har ikke tid til å vente, så vi kan ikke gå rundt og vente på en eller annen instinktiv klarhet som aldri kommer! Vi har bare sett oss nødt til å være rasjonelle og si at nå passer det med barn, nå hopper vi i det, så får denne klarheten noen snakker om bare komme hvis den vil.

Å være klar for barn handler for meg om å ha rammene klare - jobb, hus (leid eller eid), et stabilt forhold, kanskje utdanning, og et ønske om å skape en familie. Å være klar er ikke nødvendigvis en følelse man sitter på. For noen er det, men ikke for alle.

Mannen din bør innse at han kanskje aldri vil føle seg klar. Og han må - NÅ - ta stilling til om han ønsker seg barn og familie selv om han ikke sitter på denne mystiske følelsen.

Du er jo ikke gammel, så var jeg deg ville jeg forklart han i klartekst hva jeg mener om denne mystiske følelsen han venter på, og gitt han to måneder til eller hva han nå ber om. Og når de to månedene har gått, så får han værsågod prøve, eller si at det ikke blir noe av. Å "bli klar" er noe vi mennesker ofte IKKE blir når det gjelder mye rart, og det er fordi vi ofte ikke aner hva vi går til! Selvfølgelig blir man ikke klar da!? Man må bare se fremover mot hva man ønsker seg, og ta valg på bakgrunn av det.

[AnonymBruker]

Huff, ser at alle mener jeg bør gå... Men han er jo på gli, og vi har veldig mye sammen. Oppfatter han, eller håper iallefall det er sånn!, som at han bare trenger litt tid til at alt faller på plass inne i hodet. Noe som han burde ha gjort ilpa de to årene, men da tror jeg rett og slett han har fortrengt alt... Ingen som ville ha gitt han en mnd til? Jeg tenker jo kanskje å gjøre det, og så se om ting er klarere. Hvis ikke må jeg gå ja...

Anonymous poster hash: 697c8...5da

[Gjest Gjest_Idja]

Og vis han gjerne denne tråden og tankene dine. Så kanskje han innser at "å bli klar" ikke er særlig viktig for å produsere barn og å bli en god far. Mannen din er kanskje redd og skeptisk, spesielt hvis han venter på en følelse som aldri kommer (en følelse han ikke trenger en gang).

[AnonymBruker]

Uff, jeg hadde blitt sprø hadde min mann vært sånn.

Altså, hva er det han venter på? At han en dag skal våkne og *poff* - der er han klar? Hvorfor tror han det fungerer slik?

Blir du gravid tar det 9 måneder før det kommer et barn. 9 måneder å bli klar på! Han trenger ikke månedsvis på å gjøre seg klar for å lage barn - hvis han VET han vil ha barn, og alt er på stell, så er det ikke noe mer å bli klar for!

Hvis jeg, som kvinne og prøver, nå setter meg ned og tenker er jeg virkelig klar? - så er faktisk svaret for min del at nei, jeg er ikke det! Men jeg og mannen har ikke tid til å vente, så vi kan ikke gå rundt og vente på en eller annen instinktiv klarhet som aldri kommer! Vi har bare sett oss nødt til å være rasjonelle og si at nå passer det med barn, nå hopper vi i det, så får denne klarheten noen snakker om bare komme hvis den vil.

Å være klar for barn handler for meg om å ha rammene klare - jobb, hus (leid eller eid), et stabilt forhold, kanskje utdanning, og et ønske om å skape en familie. Å være klar er ikke nødvendigvis en følelse man sitter på. For noen er det, men ikke for alle.

Mannen din bør innse at han kanskje aldri vil føle seg klar. Og han må - NÅ - ta stilling til om han ønsker seg barn og familie selv om han ikke sitter på denne mystiske følelsen.

Du er jo ikke gammel, så var jeg deg ville jeg forklart han i klartekst hva jeg mener om denne mystiske følelsen han venter på, og gitt han to måneder til eller hva han nå ber om. Og når de to månedene har gått, så får han værsågod prøve, eller si at det ikke blir noe av. Å "bli klar" er noe vi mennesker ofte IKKE blir når det gjelder mye rart, og det er fordi vi ofte ikke aner hva vi går til! Selvfølgelig blir man ikke klar da!? Man må bare se fremover mot hva man ønsker seg, og ta valg på bakgrunn av det.

Dette var godt sagt, føler jeg. For han venter nok på en eller annen "klarhet", og jeg er jo enig - man blir jo aldri "klar" iom at det er første gang! Han er også en type som trenger tenke godt gjennom ting, analysere alt - og det gjør jo ikke dette lettere. Og ja, jeg synes det var en god ide og gi han valget nå: enten prøver vi eller så blir det ikke noe. For nå tar han jo veldig lite ansvar...

Anonymous poster hash: 697c8...5da

[Gjest Gjest_Idja]

Huff, ser at alle mener jeg bør gå... Men han er jo på gli, og vi har veldig mye sammen. Oppfatter han, eller håper iallefall det er sånn!, som at han bare trenger litt tid til at alt faller på plass inne i hodet. Noe som han burde ha gjort ilpa de to årene, men da tror jeg rett og slett han har fortrengt alt... Ingen som ville ha gitt han en mnd til? Jeg tenker jo kanskje å gjøre det, og så se om ting er klarere. Hvis ikke må jeg gå ja...

Anonymous poster hash: 697c8...5da

Som svart ville jeg gitt han en måned til, etter en lengre samtale (altså ikke sånn uten videre). Men også sagt til han at ingenting kommer til å falle på plass. Visse ting må man slå på plass i hodet, selv.

[AnonymBruker]

Som svart ville jeg gitt han en måned til, etter en lengre samtale (altså ikke sånn uten videre). Men også sagt til han at ingenting kommer til å falle på plass. Visse ting må man slå på plass i hodet, selv.

Takk! Det du sier kommer jeg til å bruke i samtale med han For jeg tror på en eller annne måte at vi nok kommer til å få barn, hvis han var så i mot det var det dumt av han å kjøpe bolig med meg når han vet hva det betyr for meg. Og han er en jeg stoler 100% på. Så jeg tror ikke at han ikke i det hele tatt ønsker bran, velger å tro at han da hadde sagt noe. Handler vel om å åpne øynene hans litt...

Anonymous poster hash: 697c8...5da

[Gjest Gjest_Idja]

Takk! Det du sier kommer jeg til å bruke i samtale med han For jeg tror på en eller annne måte at vi nok kommer til å få barn, hvis han var så i mot det var det dumt av han å kjøpe bolig med meg når han vet hva det betyr for meg. Og han er en jeg stoler 100% på. Så jeg tror ikke at han ikke i det hele tatt ønsker bran, velger å tro at han da hadde sagt noe. Handler vel om å åpne øynene hans litt...

Anonymous poster hash: 697c8...5da

Ja, og det handler om å få han til å se hvor viktig dette er for deg nå. Det kan jo høres ut som han har lyst på barn, han er bare redd, og tror han trenger en sterkere følelse enn det han føler nå. Men det gjør han altså ikke. Det er helt greit (og normalt) å synes at det er dritskummelt å få barn, og at man ikke er klar for det. Det er ingenting galt i det. Men han bør ikke lytte for mye til ikke-eksisterende følelser.

For å si det slik - når dere en gang får barn, kommer han stadig vekk til å oppleve at han må overbevise barnet deres om å gjøre ting barnet ikke føler seg klar for (som å sove i egen seng, lese på egenhånd, begynne på skolen, begynne i barnehagen, gå på besøk uten mamma og pappa). Sånn er livet, også som voksen.

[Gjest Gjest_Idja]

Og så glemte jeg å si - lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk og takk igjen!

Anonymous poster hash: 697c8...5da

[QueenOfTheSidewalk]

Han vil ikke ha barn, men sa ja for å beholde deg. Du burde ikke presse han til det, så det beste hadde vært om du forlot han eller godtok at det aldri blir barn.

[AnonymBruker]

Mannen min våknet en morgen og var plutselig klar. Skikkelig klar! Er glad vi ventet til han var det. Lykke til

Anonymous poster hash: f23e4...a36

[AnonymBruker]

De fleste blir aldri klar for barn, han må lære seg å slippe kontrollen:)

Anonymous poster hash: 62994...8d8

[Gjest Bygdis]

Jeg var sammen med en i nesten 7 år, situasjonen var ganske lik - jeg ville ha barn og han ble aldri klar. Vi snakket om å begynne å prøve da og da, men når tiden nærmet seg trakk han seg. Etterhvert tæret det veldig på forholdet, og jeg skjønte at han ikke kom til å bli klar på lenge. Gikk mange runder med meg selv, og fant ut at det er ikke slik det skal være. Et barn skal ikke være et kompromiss, men noe man skal ønske seg sammen. Hva om man møter på utfordringer på veien? Jeg så for meg at han ikke kom til å stille opp og være engasjert som far. Jeg vil ha en far til barna mine som ønsker dem like mye som meg.

Jeg gikk og har aldri angret på det. Var veldig ferdig med han når jeg flyttet. Noen måneder etterpå møtte jeg en fantastisk mann Det gikk ikke lenge før jeg dristet meg til å spørre om han også ønsket seg barn, "ja, det er klart jeg gjør" var svaret jeg fikk. Etter vi hadde vært sammen en stund ble vi enige om å prøve. Nå er jeg 28 uker på vei, og vi begge gleder oss veldig til å bli foreldre. Vi koser oss med å forberede til babyen kommer. Er veldig glad for at jeg skal ha barn med en som vil det like mye som meg selv, han har stilt opp hele veien. Svangerskapet har ikke alltid vært en dans på roser, noe jeg føler det har vært høyde for siden vi begge vil dette.

Dette er min historie, og jeg har aldri angret på at jeg gikk fra x-en. Hva som er rett for deg er det bare du som kan finne ut. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Mannen min ble etterhvert klar, ett par år "på overtid". Jeg var hele veien sikker på at han ville ha barn til slutt, derfor ble jeg. Vet ikke hvorfor han trengte så lang tid...

Uansett, viste seg at vi sliter med å få barn. Noen vil kanskje tenke at da må det være irriterende at vi ikke startet før (når j ville), men det er jo tvert om. Prøvingen er en så stor belastning for oss begge, at jeg er sååå glad dette er noe begge vil! Hadde jeg presset han inn i det hadd ikke forholdet holdt.

Samme tror jeg det er r barnet kommer, det går ikke om en part er presset inn i det, da blir det bare slit.

Bare du vet om mannen din er den rette for deg, men lykke til med avgjørelsen.

Anonymous poster hash: f31f9...935

[AnonymBruker]

Jeg tenker at når dere er såpass gamle, og du faktisk har gitt ham 2år, er det på tide å ta en avgjørelse.

Jeg ville sagt, nå slutter jeg på ppiller, for nå har jeg lyst til å bli gravid. Det kan ta lang tid, og vi har uansett 9mnd på å venne oss til tanken. Hvis han begynner sånn mjaaa/njeeeei, eller ennå verre, later som han er med, men unngår sex, sier du at dette har du ikke tid til. Det er barnslig oppførsel, og det er bedre å slå opp.

Herregud, han er snart 40! Han får være mann nok til å si at han ikke ønsker barn, eller kaste seg i det. Fyllaærlighet i den alderen er jo bare patetisk.

Anonymous poster hash: a5b2f...320

[AnonymBruker]

klem til deg!

Jeg ville blitt ganske bestemt på det her. Si at han lovte og at han må holde det ellers blir du borte. Som en annen sier, jeg hadde også sluttet på p-piller og sagt at om det skal være noe mer sex og parforhold mellom oss så får han godta det. Jeg tror (ikke at jeg kjenner han) at mannen din er redd for å ta "første" steg. Blir ikke første steg, men når han sier ja- da kjører dere i gang med en gang. Han sitter med det siste strået, og det er sikkert tøft for han ettersom han er så usikker. Tror derfor det er lurt at du bare slutter på p-piller og informerer han om det selvfølgelig. Håper han er med på det da!

UTROLIG dårlig gjort av han om han ikke blir med på det, når han har lovet!

Anonymous poster hash: 90628...56f