Back to mother nature

[Gjest Janna]

Hallo alle flotte jenter og gutter!!

Nå vil jeg gjerne fortelle om noe som har ligget og gnagd i meg lenge. Helt siden jeg var lita har jeg vært fascinert av det enkle livet; det som indianerne og sigøynerne førte for lenge siden, i takt med naturen, levde under åpen himmel og gjorde alt så enkelt.

Indianerne visste aldri hva det var å eie land, de levde av landet, og opprettholdt en viktig balanse. De var klar over hva de gjorde og ødela ikke naturens ting, som vi er eksperter på idag. Jeg blir så lei meg når jeg ser unger fly rundt og rive opp blomster, flekke av grener av trær og raspe løv av en spirende vårkvist; har de ingen respekt?? Enkelte voksne holder også på på samme viset.

Helt fra jeg var baby har mine foreldre tatt meg med ut i naturen. Pappa hadde meg i ryggsekken sin, og der lå jeg og tittet ut, eller sov søtt. Fjellet, lyngen, biene og den friske fjell-lufta er enda en del av meg. Jeg bor nå litt i utkanten av Oslo sentrum, og jeg vet med meg selv at her kan jeg aldri bo et helt liv. Min redning er østmarka like borti her

Klart de hadde det mindre komfortabelt før; de hadde utedo eller latriner, de strevde for all mat og de levde ikke så lenge som vi gjør idag. For ikke å snakke om at de ikke hadde noen elektriske apparater, som letter vårt arbeid enormt i dagens samfunn. Jeg tror likevel de var lykkeligere, på sin egen enkle, naive måte.

Og nå tenker jeg ikke på kvinnesyn og likestilling og sånne ting; jeg snakker om de fysiske forandringene i verden.

Kanskje virker det som om jeg ser det hele gjennom et rosarødt romantisk brilleglass; men jeg vet hva jeg snakker om.

Tenk på den første gangen du fikk holde og kose med en liten kattunge.

Hva følte du?

Tenk på den gangen du sto på toppen av det fjellet og skuet utover. Hva følte du?

Tenk på de gangene du tusler i hagen blandt alle de deilige plantene. Hva føler du da?

Vi er skapt til å klare oss med det naturen har å gi.

Vår hjerne er bare for smart. Tror vi. For hvor smart er det å ødelegge sitt eget selvbilde med å proppe seg med magasiner og TV hver dag.

Hvor smart er det å hogge regnskog for at onkel Tom i England skal få sine pompøse møbler. Jeg bare spør.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta med mitt barn ut i skogen og lære ham/henne å skjelne de forskjellige plantesortene, plukke bær og se barnet mitt le lykkelig med blåbærsaft om munnen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan la være å si : "Nei vennen, ikke plukk bær her...det er for nær veien og de er fulle av eksos-støv...."

Uff, nå lengter jeg etter barndommens teltturer med fiske, turer, stekt ørret og tykk havregrøt :cry:

Hva synes dere om saken?

[Sandy]

Vinga er gravid som bare det... Hihi :D

Men du har helt rett.. Og kattunger lukter fremdeles så godt nede i pelsen sin at jeg får helt tårer i øynene!

[Gjest Kinga]

Jeg er så enig med deg, Vinga! Vi tar ikke godt nok vare på naturen!

Noe av det tristeste jeg kan tenke meg, er at mine barn aldri skal få oppleve mye av den urørte naturen jeg gikk og tråkket i som liten. Nå går det bilveier og høyspentledninger på kryss og tvers i skjærgården der jeg tilbrakte alle mine barnesomre.

På hjemstedet mitt ligger husene tett; hver lille grønne lunge lever et utsatt liv... Folk vil ha hus, området er pop og entrepenørene har $-øyne big time! Husene legges tettere og tettere; de grønne lungene kveles sakte, gisper etter luft - før en gravemaskin jafser de i seg fordi her skal det bygges bygges bygges...

Jeg vil ha grøntområder, jeg!

Er folk opptatt av sånt egentlig? Jeg var medlem i Natur&Ungdom som fjortis. Hadde igrunnen inntrykk av at det var mye likegyldighet ute og gikk blant folk sånn generelt dengang. Er det sånn eller?

[Majken]

Er så enig, så enig. Idag oppfører vi oss som om vi er overordnet naturen, mens det egentlig er naturen som er overordnet oss.... Mennesker overlever ikke uten naturen, men naturen klarer seg utmerket fint uten mennesker!

Drømmer om å se igjen hunden min Miro, som kommer løpende i fullt firsprang mot meg med tunga hengende ut av munnen, hele kroppsspråket lyser av lykke over å få løpe. Men så kommer det en annen og ber meg få den jævla bikkja mi i bånd. Noen er ikke så glad for å ha hunder løpende i beina på dem, og noen er jo redd hunder også, så båndtvangen må man bare respektere.

Men naturen og alle dens vesener er flott den, og det er synd ikke alle setter like stor pris på den.

Majken