Ung stemor ønsker egen familie, mannen vil ikke enda...

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år som i all min tid har ønsket meg barn, og bestemte meg tidlig for at dette er noe jeg vil ha i ung alder. da jeg for et par år siden gjorde det slutt med typen min følte jeg at dette var noe som ikke kom til å skje likevel og følte stor sorg. kort tid etter ble jeg sammen med en annen mann som er nesten 30 år og har barn fra før av. håpet kom tilbake... jeg ble ganske rask involvert i sønnen hans og vi har et kjempe godt forhold. da vi følte at han også var klar for det flyttet jeg inn i deres hus, dette har gått utmerket.

vi har hatt samtalen der vi har snakket om barn og at det ikke er noe som jeg ønsker å vente lenge med, jeg har sagt at jeg ønsker meg to barn ettersom at han allerede har en sønn, og jeg anser han nå for å være litt min også.

i høst hadde jeg store plager og jeg fattet mistanke om at jeg kunne være gravid(innerst inne visste jeg det hele tiden). noen uker senere spontanaborterte jeg. i løpet av denne tiden sa jeg selvfølgelig i fra om mistanken min; da spurte han om abort øyeblikkelig, dette så jeg som svært sårende da det er stikk i strid med mine verdier. senere ble vi enige om at er jeg gravid så er jeg det, hvis ikke så er det som før. men sorgen jeg følte etter aborten var langt større en hva jeg hadde forestilt meg at den kunne bli og lengselen etter barn er blitt stor. men mannen står på sitt at han ikke ønsker enda... hva gjør jeg?

jeg er under utdanning, men har mistet interesse for studieretningen og håper på å få fagbrev innenfor feltet jeg studerte på vgs, slik at jeg har noe, frem til jeg finner ut av hva jeg vil. Mannen bruker utd mot meg og sier at han ønsker at jeg skal gjøre meg ferdig, til tross for at jeg jobber på spreng for å få et fagbrev.

jeg er selv halvsøster og har en søster som jeg har hatt dårlig kontakt med opp i gjennom, jeg hadde derfor bestemt meg for at dette skulle aldri jeg utsette mine egne barn for. da jeg likevel ble sammen med mannen jeg nå er sammen med føler jeg at jeg tok hensyn til hans familieliv og skjøv mine verdier litt til side for han. jeg føler veldig at han nå ikke gjør det samme for meg...

synes det er få yngre jenter der ute som jeg kan snakke med, så håper det er noen der ute som kan lufte tankene sine, evt som har vært bort i noe lignende

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

[Ginny]

Prat med mannen din. Siden han alt har barn med noen, kan det jo tenkes at han bare er redd for at det ikke skal fungere med deg, og han skal ende opp med flere barn han ikke får bo med på fulltid?

Men mannen din har og et veldig godt poeng da, det er absolutt lurt av deg å vente til du er ferdig med utdannelsen. Hvor lang tid er det igjen til du har fagbrev, det kan vel ikke være så veldig lenge til?

[---93---]

.

Endret 8. februar 2015 av ---93---

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år som i all min tid har ønsket meg barn, og bestemte meg tidlig for at dette er noe jeg vil ha i ung alder. da jeg for et par år siden gjorde det slutt med typen min følte jeg at dette var noe som ikke kom til å skje likevel og følte stor sorg. kort tid etter ble jeg sammen med en annen mann som er nesten 30 år og har barn fra før av. håpet kom tilbake... jeg ble ganske rask involvert i sønnen hans og vi har et kjempe godt forhold. da vi følte at han også var klar for det flyttet jeg inn i deres hus, dette har gått utmerket.

vi har hatt samtalen der vi har snakket om barn og at det ikke er noe som jeg ønsker å vente lenge med, jeg har sagt at jeg ønsker meg to barn ettersom at han allerede har en sønn, og jeg anser han nå for å være litt min også.

i høst hadde jeg store plager og jeg fattet mistanke om at jeg kunne være gravid(innerst inne visste jeg det hele tiden). noen uker senere spontanaborterte jeg. i løpet av denne tiden sa jeg selvfølgelig i fra om mistanken min; da spurte han om abort øyeblikkelig, dette så jeg som svært sårende da det er stikk i strid med mine verdier. senere ble vi enige om at er jeg gravid så er jeg det, hvis ikke så er det som før. men sorgen jeg følte etter aborten var langt større en hva jeg hadde forestilt meg at den kunne bli og lengselen etter barn er blitt stor. men mannen står på sitt at han ikke ønsker enda... hva gjør jeg?

jeg er under utdanning, men har mistet interesse for studieretningen og håper på å få fagbrev innenfor feltet jeg studerte på vgs, slik at jeg har noe, frem til jeg finner ut av hva jeg vil. Mannen bruker utd mot meg og sier at han ønsker at jeg skal gjøre meg ferdig, til tross for at jeg jobber på spreng for å få et fagbrev.

jeg er selv halvsøster og har en søster som jeg har hatt dårlig kontakt med opp i gjennom, jeg hadde derfor bestemt meg for at dette skulle aldri jeg utsette mine egne barn for. da jeg likevel ble sammen med mannen jeg nå er sammen med føler jeg at jeg tok hensyn til hans familieliv og skjøv mine verdier litt til side for han. jeg føler veldig at han nå ikke gjør det samme for meg...

synes det er få yngre jenter der ute som jeg kan snakke med, så håper det er noen der ute som kan lufte tankene sine, evt som har vært bort i noe lignende

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

Et veldig sannsynlig senario dersom du får det som du ønsker:

Dere får barn om ni måneder, deretter ett barn til ikke veldig lenge senere (med tanke på at du vil ha tette søsken)

Det utløser mekanismer hos far i forhold til hans sønn, dårlig samvittighet siden han ikke ser sitt barn så mye som deres felles barn og han vil prøve å kompensere.

Det igjen utløser vanskelige følelser hos deg og dette er vanskelig å takle.

Dere går i fra hverandre.

Du skal forsørge to barn med lite utdannelse, noe som tilsvarer lite inntekt.

Jeg må si jeg synen samboeren din er fornuftig. Jeg forstår at du gjerne vil ha barn, men foreslår at du skal tenke litt annerledes på det.

Begynn å forbered deg på at du skal ha barn. Bygg en solid relasjon med samboeren din. Det å leve i en nyfamilie, gir utolig mange fler utfordringer enn å leve i en kjernefamilie. Forholdet må være solid for å kunne takle disse. Det tar ca syv år (!!) før man finner sin plass i nyfamilien.

Finn ut hva du vil utdanne deg til og begynn å utdanne deg slik at du kan forsørge barna dine alene dersom det skulle være nødvendig. Gjør ferdig utdannelsen og få deg en jobb.

Innen dette er fullført, har du fått noen flere års erfaring, dere har bygget et solid samboerskap og er rede til å ta skrittet.

Det er helt sikkert ikke svaret du ville ha, men prøv å se på det som en vei mot å få barn som skal vokse opp i en trygg og god familie og som du kan forsørge uansett hvas om skulle skje.

Anonymous poster hash: 393bf...40c

[AnonymBruker]

Var sammen med en mann med et barn fra før av.

Var 20 da barnet vårt kom, 22 da det andre kom.

Jeg var ung og naiv og vil på det sterkeste anbefale deg å vente.

Nå er jeg 24 og skal begynne å studere ting høsten, det er ikke der problemet ligger.

Jeg ønsket stabilitet og ro i livet så jeg fikk barn. Nå savner jeg frihet og rolige helger, i tillegg var mannen helt annerledes enn jeg trodde.

Du har så lang tid på deg at du aner ikke, hvor lenge har du kjent han?

Hadde jeg visst da det jeg visste nå ville jeg ventet en tre fire år før vi i det hele tatt begynte å prøve (gikk på første forsøk).

Anonymous poster hash: 04483...1cd

[AnonymBruker]

Mann som jeg har kjent i mange år før vi ble sammen, vet godt hvem han er som person og vi har nå bodd en stund sammen, så jeg føler meg svært trygg sånn sett. om det ikke er svaret jeg vil ha så vil jeg gjerne høre det likevel, all erfaring tas i mot med takk

jeg tror vi begge gikk på en smell da vi ble sammen, har på følelsen av at da jeg tenkte at da er sjansen større for å få barn tidlig(mtp. hans alder) så tror jeg at han kjøpte seg mer tid, iom. at jeg er så ung.

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

[Gjest Phoenix]

Mannen din er fornuftig, og du høres litt... tja... altfor opphengt i dette med barn. Du burde vente til du er ferdig med utdanningen.

Høres nesten som du ønsker å kompensere for et dårlig forhold til søsteren din, men barn koster penger. De skal ha mat, barnehage, tak over hodet

Men hva du gjør? Enten så kan du gå eller så kan du vente.

Endret 8. februar 2015 av Phoenix

[AnonymBruker]

Mann som jeg har kjent i mange år før vi ble sammen, vet godt hvem han er som person og vi har nå bodd en stund sammen, så jeg føler meg svært trygg sånn sett. om det ikke er svaret jeg vil ha så vil jeg gjerne høre det likevel, all erfaring tas i mot med takk

jeg tror vi begge gikk på en smell da vi ble sammen, har på følelsen av at da jeg tenkte at da er sjansen større for å få barn tidlig(mtp. hans alder) så tror jeg at han kjøpte seg mer tid, iom. at jeg er så ung.

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

Husk at når man blir sammen med noen, er man gjerne forelsket. Det er en kjemisk tilstand som varer ca to år. Det er først etter denne perioden at dere vil begynne på det ordentlige samlivet deres. Under forelskelsen, verken ser eller tenker man helt klart. Men den kan brukes til å fa mange gode erfaringer sammen som dere kan bygge resten av forholdet deres på.

Ingen av dere burde være sammen med hverandre ut i fra kalkuleringer om når barn sannsynlig vil komme på tale. Har du ekte følelser for denne mannen, eller er han bare en av brikkene du trengte for å kunne sette i kraft ønsket om barn?

Anonymous poster hash: 393bf...40c

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år og alene med barn. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å vente. Da jeg gikk gravid trodde jeg aldri at jeg skulle sitte igjen alene, men det gjør jeg nå. Du vet ikke helt hvordan ting vil bli, og det er viktig at du har muligheten til å forsørge deg selv, før du i det hele tatt vurderer å forsørge et barn. Altså det ordner seg jo selvfølgelig om det skulle skje, men det er ikke noe jeg ville planlagt. Og det er ikke for min egen skyld, men for barnets, som fortjener en trygg oppvekst (også økonomisk).

Anonymous poster hash: 2d8c1...f9b

[AnonymBruker]

misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg er gal etter barn eller at valget av mann falt på han fordi han såg egnet ut! jeg utrykker jo også at jeg vil så gjerne være med denne mannen at mine verdier blir tilsidesatt i en viss grad. det jeg ønsket å komme fram til er hvordan er det dere andre der ute har kommet til enighet om barn? hvordan har dere løst uenigheter? evt. hva kom dere fram til?

føler det hersker en form for norm der man skal ha alt på stell, kjøre flott bil og huset skal være totalrenovert, og helst bør man være passert 25+ og ha en master, som jeg strider i mot. har jeg ikke en utdanning med fagbrev da? jeg vet barn koster penger, penger har vi, hus har vi og vi er lykkelige sammen. som sagt jeg valgte en mann jeg kjente utenom forelskelsen.

er ikke snakk om løsninger som gir meg barn i morgen, men hvilke kompromisser kan en si er rimelige?

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

[Ava Mae]

Hvor lenge har dere vært sammen?

[AnonymBruker]

snart 2 år

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

[Ginny]

føler det hersker en form for norm der man skal ha alt på stell, kjøre flott bil og huset skal være totalrenovert, og helst bør man være passert 25+ og ha en master, som jeg strider i mot. har jeg ikke en utdanning med fagbrev da? jeg vet barn koster penger, penger har vi, hus har vi og vi er lykkelige sammen. som sagt jeg valgte en mann jeg kjente utenom forelskelsen.

er ikke snakk om løsninger som gir meg barn i morgen, men hvilke kompromisser kan en si er rimelige?

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

Det er jo ganske fornuftig å vente med barn til man har ting såpass på stell at du faktisk kan forsørge det. Og når du nå tar fagbrev, vil du få en utdanning som gjør at du kan forsørge barnet, dersom det skulle skje noe som gjør at du blir alene med det. Man må ikke ha master for å forsørge et barn, men du må ha et eller annet som gir inntekt. Og det får du jo når du har tatt fagbrev. Men det vil være lurt å ha fått det fagbrevet, og fast jobb, før du velger å få barn.

Du spør etter kompromisser som er rimelige. Mannen din vil vente, og ut fra det du sier her er det din manglende utdannelse som er grunnen. Vel, du sier du snart er ferdig, så da er det jo bare å vente til du er ferdig? Da er alle fornøyde, du kan forsørge barnet og mannen din vet det.

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du fikk en depresjon etter spontanaborten. Det er mulig du lot deg selv sørge på en god måte. Du bør snakke med en psykolog om dette, uansett om du skal få barn nå eller ikke.

Siden samboeren din ikke vil bør du ikke få barn nå, og du har fremdeles mange fruktbare år igjen.

Anonymous poster hash: 106fd...52c

[AnonymBruker]

misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg er gal etter barn eller at valget av mann falt på han fordi han såg egnet ut! jeg utrykker jo også at jeg vil så gjerne være med denne mannen at mine verdier blir tilsidesatt i en viss grad. det jeg ønsket å komme fram til er hvordan er det dere andre der ute har kommet til enighet om barn? hvordan har dere løst uenigheter? evt. hva kom dere fram til?

føler det hersker en form for norm der man skal ha alt på stell, kjøre flott bil og huset skal være totalrenovert, og helst bør man være passert 25+ og ha en master, som jeg strider i mot. har jeg ikke en utdanning med fagbrev da? jeg vet barn koster penger, penger har vi, hus har vi og vi er lykkelige sammen. som sagt jeg valgte en mann jeg kjente utenom forelskelsen.

er ikke snakk om løsninger som gir meg barn i morgen, men hvilke kompromisser kan en si er rimelige?

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

Du svarer ikke på hvor lenge dere har vært sammen, noe jeg synes er av betydning for å kunne gi et svar.

Fagbrev er en utdanning, men den er minimal og sannsynligvis ikke noe du kan regne med å få en god inntekt med. Grunnen til at jeg begynte å snakke om utdanning, var at du skre at du ville ta fagbrev først, slik at du kunne begynne å få barn og deretter finne ut av hva du ville utdanne deg til.

Du sier at dere har inntekt og hus. Hva om det ikke fungerer mellom dere. Har du da inntekt og hus? Jeg er helt enig i at man ikke trenger å ha et støkent hus, strøken bil osv for å få barn.

Det som ER viktig er å kunne gi barnet trygghet uansett. Helst i form av at dere er et solid par som er sterke nok til å overkomme vanskene i forbindelse med nyfamilien. Deretter i form av en viss økonomi slik at du kan forsørge barna dine og deg selv alene dersom det skulle bli nødvendig.

Anonymous poster hash: 393bf...40c

[AnonymBruker]

står i eget innlegg at vi snart har vært sammen 2 år

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

[Sylvari]

Dette kommer til å høres kjipt ut, men, det er -alltid- den som -ikke- ønsker barn som skal taes hensyn til.

Ikke av egoistiske grunner, men fordi man skal ikke påtvinge et annet menneske ett så stort ansvar og så stor forandring i livet uten at begge er 100% med på denne forandringen.

La oss si forholdet deres tar slutt, da sitter han der som alene far med to barn med to forskjellige mødre. Det er ikke akkurat lukrativt med tanke på å finne ny kjæreste senere.

Du blir sittende uten fullført utdannelse og kommer til å slite med å få endene til å møtes.

Uansett så ser det ut som dere har flere ting dere må ta tak i i forholdet deres før dere i det heletatt vurderer barn,

Skjønner du vil ha barn, men du er 22, du har enda mange år igjen å få barn som ung på.

[AnonymBruker]

misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg er gal etter barn eller at valget av mann falt på han fordi han såg egnet ut! jeg utrykker jo også at jeg vil så gjerne være med denne mannen at mine verdier blir tilsidesatt i en viss grad. det jeg ønsket å komme fram til er hvordan er det dere andre der ute har kommet til enighet om barn? hvordan har dere løst uenigheter? evt. hva kom dere fram til?

føler det hersker en form for norm der man skal ha alt på stell, kjøre flott bil og huset skal være totalrenovert, og helst bør man være passert 25+ og ha en master, som jeg strider i mot. har jeg ikke en utdanning med fagbrev da? jeg vet barn koster penger, penger har vi, hus har vi og vi er lykkelige sammen. som sagt jeg valgte en mann jeg kjente utenom forelskelsen.

er ikke snakk om løsninger som gir meg barn i morgen, men hvilke kompromisser kan en si er rimelige?

Anonymous poster hash: 1f5d5...91e

Hvilke komprimisser er rimelige?

Mannen din har en del mer erfaring enn du har og handler ut i fra dette. Han vil vente med å få barn. Dette er VELDIG rimelig.

Hadde jeg vært mannen din, ville jeg ikke inngått et komprimiss med deg, da fallhøyden blir så høy! Han har allerede ett havarert forhold bak seg og har barn med en eks. Skal han stille seg slik til at det samme med høy sannsynlighet skjer en gang til og han får to havarerte forhold og to ekser og barn med disse? Stille seg sårbar gjør han, dersom han velger å få barn med en på 22 år og som atpåtil skal takle rollen som stemor. Det er ikke noe galt i å være 22 år. Men det ER ungt når man tenker på å få barn, det er til og med veldig ungt med tanke på å tre inn i stemorrollen og håndtere denne.

Hadde jeg vært sammen med deg, måtte du valgt å vente eller finne noen andre.

Anonymous poster hash: 393bf...40c

[Gjest oleoh]

Jeg forstår meg ikke på kvinner som går etter menn soim alt har barn. Å forstå konsekvenser og grunnlaget for at han er i den situasjonen er virkelig ikke deres sterke side.

Endret 8. februar 2015 av oleoh

[AnonymBruker]

Jeg har vært i nesten samme situasjon som deg. Midt i studiet fant jeg ut at jeg var gravid, etter kun 3 måneder som kjærester. Pga omstendighetene tok jeg abort. Aborten tok jeg tungt, det var tungt å se at mannen var lykkelig med sitt barn, og jeg ikke fikk et barn. Men det styrket forholdet vårt. Ble ferdig med utdannelsen i mai i fjor og har jobb. Har fryktelig lyst på barn, har hatt det siden aborten, men vil likevel vente litt. Det blir feil å få et barn bare fordi jeg ikke fikk det barnet for 3 år siden.

Du sier dere har vært kjærester i nesten to år. Det er ikke lang tid, egentlig. Du gjør det lurt i å vente.

Anonymous poster hash: f89f6...122