Nyseparert og problemer for barna!

[Oslokvinne]

Jeg og min tidligere mann har to barn sammen, på 5 og 8 år. Min eks flyttet til ny leilighet for snart en mnd siden. Reaksjonene fra barna har vært sterke og vi har alle hatt en vanskelig tid, men jeg og pappaen samarbeider og har vært enige om alle praktiske ordninger så langt. Han bor 10 min gange unna. Barna har fast bosted hos meg, og vi har planlagt at det skal være 1-2 overnattinger hos han pr uke. I tillegg kommer han innom av og til på besøk. Barna er veldig glade i sin far, og han er glad i dem. Problemet er at de ikke vil til den nye leiligheten! Og ihvertfall ikke på overnatting! Jeg tenker at overnatting og den nye leiligheten er en vanesak, at det forhåpentligvis går bedre etterhvert. Men føles litt feil å tvinge dem... Eller ihvertfall veldig vondt og vanskelig. All snakk og forsøk på motivasjon fra meg i forkant synes ikke å hjelpe.

Skal sies at de begge, men spesielt den største, har fått en slags separasjonsangst fra meg i forbindelse med dette. Har hørt det kan være vanlig hos noen barn ved samlivsbrudd. Hun liker heller ikke å overnatte hos noen andre, og sånn har det vært alltid. (Sover ikke hos venner og helst ikke hos besteforeldre. Har aldri presset dem). Så tror at hun nå presses til overnatting føles ekstra sårt for henne, når hun alltid har fått velge selv før. Men jeg mener, det er jo ikke vanlig overnatting når det er hos hennes far... Han er snill, veldig glad i dem og han gjør sitt beste med at de skal ha det bra hos han. Men han er litt hard type og ikke så flink til å trøste eller se deres følelser.

Skjønner det skal mye til å ikke gjennomføre samvær. Og jeg ønsker av hele mitt hjerte de skal ha samvær, men jeg ønsker jo det skal være frivillig. Hadde det vært opp til barna, ville de valgt at han bare kom på besøk til oss. Men jeg synes ikke det er nok. Det er ekstremt store protester når de skal til han, og jeg blir derfor i tvil. Er det rett å presse barna?

[Leanne]

Er du og din eks såpass gode venner at du evt kunne vært med første gangen de skal overnatte? Om barna synes det er skummelt å sove borte (selv om det er hos pappa) så kan du kanskje være en trygghet i det hele.

Så kan dere jo vurdere om du skal være der til de har sovnet neste gang også for å så gå hjem.

Er ikke lett å bli presset til noe nytt og skummelt i en allerede ny og vanskelig setting. Ofte er det jo slik at foreldrene tenker på og snakker om seperasjon en stund før det skjer, mens for barna kommer det litt som lyn fra klar himmel - de må plutselig forholde seg til en helt ny hverdag. Viktig å gi de tid til bearbeiding

[AnonymBruker]

Du sier barna er veldig glade i sin far. Det er jo bra! Så...hvorfor har dere ikke tatt denne prosessen stegvis i trappetrinn for barna?

1) Forklarer enkelt hva som skjer

2) Du og mannen kan ha barna 2 uker hver dere, eller en uke hver?

3) Forklarer barna om ordningen og hører deres spørsmål

Hvorfor har ikke pappaen barna 100% i deres opprinnelige hjem?

Hvorfor har dere ikke delt bosted og 50/50?

Anonymous poster hash: 47d79...2e2

[AnonymBruker]

Jeg tror at siden du lar dem velge om de vil til sin far på samvær så vil de helst sove hjemme. Sier ikke at du skal tvinge dem... Hva sier far til dette? Er han enig i og ikke ha dem hos seg?

Anonymous poster hash: 825d6...6dc

[smilo]

La dembbesøke fars leilighet på dagtid først, for slik å venne seg til tanken

[Oslokvinne]

Takk for svar så langt. Vi har tatt dette så gradvis vi kan. De fikk vite at han skulle flytte ganske lenge før han flyttet, så var ikke helt som lyn fra klar himmel. Den første uka var de hos han hver ettermiddag uten overnatting, for å bli litt vant til leiligheten. Jeg har vært flere ganger i den nye leiligheten med dem, og han har innimellom hatt samvær hos meg. Og det er jo dette barna vil, at vi skal være sammen alle 4....

De har vært der noen ganger på overnatting selv om de ikke vil. Hver gang har de gruet seg på forhånd og protestert veldig rett før. Men så har de roet seg etter en stund og de tre har hatt det veldig koselig. Både pappaen sier det har gått bra og jeg har snakket med dem på Tlf og hører de har det ok. Men så er det på'n igjen at de ikke vil neste gang... Spør jeg dem hvorfor, er svaret at de ikke liker den nye leiligheten og at de helst vil være sammen meg hele tiden. De vil gjerne se pappaen sin, men helst at han skal komme hjem til oss. Pappaen vil helst ikke gi opp overnatting, men han synes det er trist de ikke vil til han. Jeg tenker vel egentlig at de først og fremst trenger mer tid på bearbeiding. Men hvordan takle denne tiden best mulig?

Angående hvorfor ikke vi har 50/50-deling er ikke det relevant for min problemstilling. Jeg mener ikke dette alltid er den beste løsningen for barna, og jeg stilte ikke spørsmål om dette. Vi er som sagt enige om fast bosted hos meg og samvær hos han. Gjerne mer samvær etterhvert, men i første omgang 1-2 netter pr uke. Ettersom han bor så nært, ser de han også mer (uten overnatting).

[AnonymBruker]

Jeg tror at når far bare skal ha de på overnatting SÅ sjelden så vil de ikke, det blir mer "nå skal vi besøke".

1-2 uker hos hver av forelderen på tur om dere bor svært nær hverandre er best og da protesterer ikke barna fordi de forstår er de har to hjem.

Anonymous poster hash: 47d79...2e2

[AnonymBruker]

Det er kun 1 mnd. siden far flyttet ut. Klart at det er trist og sårt for barna, at de sliter med å tilpasse seg en situasjon de ikke har bestemt eller valgt.

Ser at flere her mener at barne burde ha 2 hjem for da vil de ikke protestere. Da spør jeg: Hva er målet? At barna bare skal innfinne seg og leve med den situasjonen de voksne har valgt? Eller at barna kan komme igjennom dette på en god måte?

Dette handler verken om deg eller om far, men at barna må få tid til å både venne seg til dette, få ut følelser de bærer inni seg og forståelse fra de voksne runde dem.

1 måned er ikke lang tid. Dere må gi det mer tid. Husk på at det er mye de skal venne seg til her: Mor og far som ikke bor sammen. Far som har fått ny leilighet. Den nye leiligheten. Overnatte et nytt sted. Bo enten bare med mor eller bare med far. Det er for mye forlangt at etter 1 mnd. skal barna ha vent seg til, forstått og tilpasset seg alle disse nye endringene.

For å få litt perspektiv: Det tar omlag 2 år før barn kommer over sorgen etter en skillsmisse.

Gi det tid. Mye mer tid.

Anonymous poster hash: f4cc6...b31

[AnonymBruker]

Den ideelle skilsmisse for barnas del skjer for barnet har fylt 3 år. Da er de så små at de ikke vil vite om annet enn f.eks 2 hjem like ved hverandre. Da er barnet vant til 1 uke hos far, en uke hos mor osv.

Etter 3-4 års alderen forstår barnet for mye og husker en del.

Anonymous poster hash: 47d79...2e2

[Gjest Blondie65]

Har barna hvert sitt rom hos deg og må dele hos far?

Jeg ville ha gitt barnas senger og sengetøy til far og kjøpt nye hjemme. Da er det mer kjente ting hos far.

Dere må prøve lenger enn en måned, og selv om barna protesterer tydelig og sårt går det jo bra når de først er i gang. Protesten er ikke mot far, men mot at dere ikke er en familie lenger.

Det går jo også an å la det bli med en overnatting pr uke til å begynne med og øke det til to når barna har vendt seg mer til situasjonen. Du må nok gi det seks måneder før du gir opp.

[Oslokvinne]

Vi forventer ikke at de skal ha vent seg til situasjonen allerede. Vi ser de sliter og bare ønsker å hjelpe dem å legge til rette/ tilpasse oss til det beste for barna.

[Maimira]

Ettersom eksen din ser ut til å være en oppegående kar, så bør det la barna avgjøre hvor de skal sove. Etter hvert som de blir tryggere på situasjonen så vil ting lettere gå seg til også. Men aldri overkjør barna! Lykke til

[AnonymBruker]

Vi hadde samme problem her. De ville aldri på forhånd men når de kom til far var det aldri noe tull ved legging og sovingen og de maste aldri om hjem igjen. Vi spurte aldri om de ville til far da, vi gjorde det som en naturlig ting at de skulle til pappas sin. Tenker også at dere burde ha overnattingene rett etter hverandre slik at de ikke bare er innom, sover og drar igjen.

Anonymous poster hash: 8cf9d...bde