Kan man leve uten kjærlighet?

[honnning]

Jeg føler meg for øyeblikket ganske alene i verden. Jeg kommer ikke overens med kollegaene mine, alle mine gode venner har flyttet ut av byen og lever sine egne liv der de er, og jeg føler meg ikke klar for noe kjærlighetsforhold så holder meg unna det.

Alt dette var motsatt før fjoråret begynte. Nå har jeg ingen å være meg selv med, og det siste året har fanget meg i en dyp depresjon.

I fjor begynte jeg å dra på en haug med dater. Da kunne jeg være meg selv helt og fullt ut, noe jeg ikke kunne på jobb, samtidig som jeg hadde noe å gjøre når jeg ikke hadde venner i området.

De fleste datene ble med ett eller et par møter, og det var jeg ok med, helt til jeg helt uforventet gikk på en smell og begynte å få "kjærlighetssorg"-følelsen etter hver "avvisning". Selv for de jeg ikke egentlig var interessert i. Dette forstår jeg jo at er helt tullete, og har med å gjøre at jeg er litt i ørska av at alt plutselig ble så forandret.

Jeg har konkludert i at jeg fant trøst i å ha noen å henge med, og som kunne gi meg oppmerksomhet, kjærlighet, og la meg være meg selv.

Jeg hater følelsen av at andre kan få meg til å føle på den måten. Samt følelsen av å være avhengig av andre. Så jeg har bestemt meg for å fokusere på meg selv, hovedsaklig. Jeg vil ikke leve uten kjærlighet for alltid, men jeg vil lære å kunne trives alene i de stunder der det er nødvendig.

Spørsmålet mitt er likevel: Er det mulig for oss mennesker å komme til et stadie der man ikke føler behov for oppmerksomhet eller kjærlighet? (da mener jeg både vennskap og kjærlighetsforhold).

Edit: Jeg vil ikke leve et liv alene uten venner eller uten kjæreste, men skulle gjerne ikke latt dem spille slik en stor rolle i hvordan jeg føler meg.

Endret 6. februar 2015 av honnning

[Nettinettet]

Spørsmålet mitt er likevel: Er det mulig for oss mennesker å komme til et stadie der man ikke føler behov for oppmerksomhet eller kjærlighet? (da mener jeg både vennskap og kjærlighetsforhold).

Absolutt! Du må bare bli glad i deg selv! Jeg har gjort det, da kan alle gjøre det. Har du lest boken "Love yourself like your life dependet on it"? Ellers har kognitiv terapi vært viktig og nyttig i prosessen.

Og husk at mange mennesker aldri har hatt de behovene du har, det er jo bevis nok på at det er mulig!

[Zienna]

Nei, jeg tror alle mennesker har behov for å bli verdsatt og elsket. Ikke nødvendigvis av "den-eneste-rette", men av noen.

Om du ikke liker deg i jobben din, så se deg om etter noe annet og skift jobb. Nye venner kan du også få. Det gjelder bare å være åpen for det. De banker ikke på døren din. Du må selv være hyggelig og imøtekommende og finne arenaer for vennskap (og evt. en kjæreste, om det er det du ønsker).

[Nettinettet]

Nei, jeg tror alle mennesker har behov for å bli verdsatt og elsket. Ikke nødvendigvis av "den-eneste-rette", men av noen.

Jeg merker at jeg ikke har behov for å bli elsket, men jeg setter pris på å bli verdsatt. Samtidig gjør jeg ikke lenger noe for å bli verdsatt. Det er aldri målet mitt ved å gjøre noe. Det gjør noe med en som menneske. Man får et annet syn på livet og en annen trygghet på seg selv. Hyggelig å bli verdsatt, og trist når man ikke blir det (spesielt hvis man selv føler man har gjort noe bra) men ikke verdens undergang hvis det ikke skjer.

Jeg tror veldig mange er for avhengig av andres bekreftelse på at de er bra nok at det skaper problemer for dem. De søker etter noen som kan elske dem og bekrefte at de er bra nok. Og de blir knust når noen avviser dem. Når man ikke lenger trenger den bekreftelsen blir livet bedre.

[AnonymBruker]

Ja, ts, det er mulig. Og det handler om å tillate å la deg selv få være midtpunktet i din alene tilværelse. På godt og vondt. Det er det mange kaller å finne seg selv.

Anonymous poster hash: 2871e...b50

[Real Virtuality]

Spørsmålet mitt er likevel: Er det mulig for oss mennesker å komme til et stadie der man ikke føler behov for oppmerksomhet eller kjærlighet? (da mener jeg både vennskap og kjærlighetsforhold).

Ja, jeg er kommet til dette stadiet.

[Gjest Lille-pus]

- og uansett vil de fleste alikevel verdsette varmen og den gode følelsen av fellesskap med venner, elskere eller partner.

Selv om det ikke ligger et behov for å bli bekreftet i det.

Mennesker som er i balanse med seg selv finner også glede i varmen fra venners smil, i klemmen fra en god kompis, i en elskers kjærlige og ømme kyss, i favntaket til en partner.

- alt dette selv om de ikke trenger å hente bekreftelse på sin verdi som mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg merker at jeg ikke har behov for å bli elsket, men jeg setter pris på å bli verdsatt. Samtidig gjør jeg ikke lenger noe for å bli verdsatt. Det er aldri målet mitt ved å gjøre noe. Det gjør noe med en som menneske. Man får et annet syn på livet og en annen trygghet på seg selv. Hyggelig å bli verdsatt, og trist når man ikke blir det (spesielt hvis man selv føler man har gjort noe bra) men ikke verdens undergang hvis det ikke skjer.

Jeg tror veldig mange er for avhengig av andres bekreftelse på at de er bra nok at det skaper problemer for dem. De søker etter noen som kan elske dem og bekrefte at de er bra nok. Og de blir knust når noen avviser dem. Når man ikke lenger trenger den bekreftelsen blir livet bedre.

Er ikke det litt nihilistisk? Når man da har vent seg av med denne bekreftelsen, vil man lenger klare å sette pris på den når man får den? Er noe man ikke bryr seg om å miste egentlig verdt noe?

Jeg har alltid trodd at likegyldighet er ett faresignal, men det kan være jeg tar feil.

Anonymous poster hash: ffb48...112

[Nettinettet]

Er ikke det litt nihilistisk? Når man da har vent seg av med denne bekreftelsen, vil man lenger klare å sette pris på den når man får den? Er noe man ikke bryr seg om å miste egentlig verdt noe?

Jeg har alltid trodd at likegyldighet er ett faresignal, men det kan være jeg tar feil.

Anonymous poster hash: ffb48...112

Det hadde nok vært mer nihilistisk hvis jeg hadde sagt at disse tingene ikke er betydningsfulle aspekter av livet. For det er de jo. Samtidig kan man, som jeg har gjort, gi slipp på avhengigheten av de for å kunne leve et tilfredstillende liv.

Å ikke lenger være avhengig av andres bekreftelse betyr ikke at man er likegyldig. Det betyr bare at man har integritet og har funnet et spekter av seg selv man er tilfreds med. Jeg bryr meg om hva andre mener om meg, og jeg lærer og utvikler meg på grunn av de meningene andre har, men jeg trenger ikke deres bekreftelse for å føle meg verdig som menneske.