"Dere må jo gi barnet et søsken"

[AnonymBruker]

Har vi hørt utallige ganger! Nei, det må vi ikke og det er ikke din sak har jeg lyst til å svare. Men jeg svarer bare at nei, det tror jeg ikke. Så lurer de på hvorfor og jeg føler meg "forpliktet" til å svare, men inni meg tenker jeg at de har faen ikke noe med det.

Jeg må skrive av meg litt frustrasjon nå.

Graviditeten var normal og fin. Fødselen var beinhard, med store blødninger etterpå. Livmoren trakk seg ikke sammen, det blødde mye og det endte med blodoverføring. Jeg har også fått beskjed om at dersom man har blødd før så er faren stor for at det også kan skje igjen. Når jeg sier dette til folk som spør så får jeg nesten alltid beskjed om at det er jo bare å få tabletter som trekker livmoren sammen og at nå har de det jo i journalen at jeg blødde mye første gang. Jeg lurer på om enkelte er dumme, men sier da at selvsagt fikk jeg disse tablettene ved fødsel, men det var først etter tablett fire at den begynte å trekke seg sammen. Samtidig spør jeg noen ganger om de tror jeg vil blø mindre bare fordi det står i journalen at jeg blødde mye første gang På toppen av dette fikk jeg en skikkelig fødselsdepresjon.

Jeg stopper forklaringen min der jeg stoppet over når jeg prater med folk. Men det er mer til historien enn som så. Mannen min er kronisk syk så 90% av alt i hverdagen faller på meg. Dersom vi skulle fått et barn til, og jeg i verste fall dø så vil ikke mannen min ha sjans overhodet å ha ansvar for to barn. Det er klart det er forsvinnende liten sjans for at det vil være utfallet, men vi tar ikke sjansen.

Samtidig kjenner jeg at jeg ikke har kapasitet til et barn til med alt det ansvaret jeg har. Hadde mannen vært frisk og kunne bidratt mer så hadde kanskje ikke valget vært slik. Men jeg har mer enn nok med barn, mann, jobb, hus og hjem. Jeg er slett ingen supermamma som har elsket å være mamma fra dag en. Noe av grunnen er kanskje ansvaret og belastningen det er å ha en mann, som ikke kan bidra på normalt vis. Jeg kjenner min kapasitet er brukt opp.

Jeg skulle ønske folk kunne slutte å mase om at vi må ha flere barn. Det er et godt gjennomtenkt valg, men ikke et enkelt valg.

Anonymous poster hash: 8ff5d...55e

[AnonymBruker]

Du kan ganske enkelt svare at pga. din situasjon og mannens situasjon er det ikke aktuelt. De fleste forstår dette, og du trenger ikke "straffe" dem med diverse detaljer så de blir flaue.

Jeg forstår at det noen ganger er mer detaljert, men folk antar jo ikke unntakssituasjoner.

Det er jo grunner til at det er vanlig å få flere barn, ikke bare for egen skyld, men for barna. Det er lett å si at man ikke krever noe av barnet, men det vil man ofte. Det skifter fra at foreldre tar seg av barn til at barn tar seg av gamle foreldre - og det er mye ansvar for en person.

Svar enkelt og konsist og bytt tema.

Anonymous poster hash: 22009...825

[melatonin]

Jeg synes ikke du skal være nødt til å fortelle hele fødseleshistorien hele tiden, og skal ikke behøve å legge ut om din manns sykdom, folk får bare goddta at dere ikke ønsker flere barn. De har ikke noe med det enkelt og greit!

[Gjest Keikolina]

Er bare å gi faen i det.

[Gjest Runforit]

Jeg ønsker bare et barn. Enkelt og greit.

[LindaM]

Har ikke så mange gode råd å komme med, men vil bare si at jeg virkelig respekterer mennesker som klarer å se sin begrensning.

Skjønner at du blir frustrert over spørsmålene folk kommer med. Det er jo som du sier, ikke et enkelt valg.

[AnonymBruker]

Gi faen i å forklare. Bare svar at det har de virkelig ikke noe med.

Anonymous poster hash: 9f9ff...e75

[Vill]

Eg har lært at det er litt uhøflig å spørre om slikt. Ein veit aldri om dei du spør ikkje kan få barn, om dei sliter med å få barn, om dei ikkje vil ha eller om det ligg noko anna bak. Det kan vere eit fryktelig sårt tema. Det er veldig vanlig å spørre "når skal du få barn då?" eller "skal dere ha fleire barn?", men eg synes i grunn det er ein privatsak. Det er heilt opp til ein sjølv om ein vil ha barn og kor mange ein vil ha, og eg synes ikkje ein skal måtte forsvare det valget overfor alle.

Eg synes ikkje du treng komme med noko forklarande og utfyllande svar. Svar som Runforit skriver over; "Vi ønsker bare eitt barn", "Det er fleire grunner til at vi ikkje ønsker fleire barn, men det er ein privatsak" eller "slik situasjonen er no, så passer det ikkje med fleire barn"

Ikkje utbroder noko meir. Bytt tema.

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på meg selv og tørr derfor ikke bare si at det har de ikke noe med. Det verste er de som til stadighet maser...

Anonymous poster hash: 08377...be4

[Gjest Snuppi]

Du trenger ikke å komme med en eneste forklaring.

Enkelte mennesker eier ingen skam her i livet.

Ikke bry deg!

[Vill]

Jeg er litt usikker på meg selv og tørr derfor ikke bare si at det har de ikke noe med. Det verste er de som til stadighet maser...

Anonymous poster hash: 08377...be4

Du treng ikkje seie det på ein frekk måte. Du kan forklare at dette er eit litt sårt tema og at du helst ikkje vil at dei spør igjen. Eller du kan svare at det er personlige grunner til det, men dere vil ikkje ha fleire barn slik ting er i dag.

Viss dei då fortsetter å spørre, så mangler dei litt antenner!

[Serafina.]

Jeg er litt usikker på meg selv og tørr derfor ikke bare si at det har de ikke noe med. Det verste er de som til stadighet maser...Anonymous poster hash: 08377...be4

Jeg skjønner at dette er vanskelig å håndtere og jeg synes virkelig ikke folk har noe med å kommentere eller spørre om dette. For din del er det kanskje lurt å finne et fast svar på disse kommentarene uten en lang forklaring. Hva med å bare si at for deres familie passer det best med ett barn.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig å håndtere og jeg synes virkelig ikke folk har noe med å kommentere eller spørre om dette. For din del er det kanskje lurt å finne et fast svar på disse kommentarene uten en lang forklaring. Hva med å bare si at for deres familie passer det best med ett barn.

Takk, det var faktisk et fint råd!

Anonymous poster hash: 08377...be4

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, ung voksen, og har hittil aldri synes at det å være enebarn har vært problematisk

Synes det er litt uhøflig av de som spør og graver slik...Det får da være opp til deg og mannen din uten at andre legger seg opp i det!

Anonymous poster hash: 3303e...8b7

[AnonymBruker]

Har vi hørt utallige ganger! Nei, det må vi ikke og det er ikke din sak har jeg lyst til å svare. Men jeg svarer bare at nei, det tror jeg ikke. Så lurer de på hvorfor og jeg føler meg "forpliktet" til å svare, men inni meg tenker jeg at de har faen ikke noe med det.

Jeg må skrive av meg litt frustrasjon nå.

Graviditeten var normal og fin. Fødselen var beinhard, med store blødninger etterpå. Livmoren trakk seg ikke sammen, det blødde mye og det endte med blodoverføring. Jeg har også fått beskjed om at dersom man har blødd før så er faren stor for at det også kan skje igjen. Når jeg sier dette til folk som spør så får jeg nesten alltid beskjed om at det er jo bare å få tabletter som trekker livmoren sammen og at nå har de det jo i journalen at jeg blødde mye første gang. Jeg lurer på om enkelte er dumme, men sier da at selvsagt fikk jeg disse tablettene ved fødsel, men det var først etter tablett fire at den begynte å trekke seg sammen. Samtidig spør jeg noen ganger om de tror jeg vil blø mindre bare fordi det står i journalen at jeg blødde mye første gang På toppen av dette fikk jeg en skikkelig fødselsdepresjon.

Jeg stopper forklaringen min der jeg stoppet over når jeg prater med folk. Men det er mer til historien enn som så. Mannen min er kronisk syk så 90% av alt i hverdagen faller på meg. Dersom vi skulle fått et barn til, og jeg i verste fall dø så vil ikke mannen min ha sjans overhodet å ha ansvar for to barn. Det er klart det er forsvinnende liten sjans for at det vil være utfallet, men vi tar ikke sjansen.

Samtidig kjenner jeg at jeg ikke har kapasitet til et barn til med alt det ansvaret jeg har. Hadde mannen vært frisk og kunne bidratt mer så hadde kanskje ikke valget vært slik. Men jeg har mer enn nok med barn, mann, jobb, hus og hjem. Jeg er slett ingen supermamma som har elsket å være mamma fra dag en. Noe av grunnen er kanskje ansvaret og belastningen det er å ha en mann, som ikke kan bidra på normalt vis. Jeg kjenner min kapasitet er brukt opp.

Jeg skulle ønske folk kunne slutte å mase om at vi må ha flere barn. Det er et godt gjennomtenkt valg, men ikke et enkelt valg.

Anonymous poster hash: 8ff5d...55e

Det er jo bare å si at så lenge de ikke er vilig til å forstå så vil du ikke bruke tid på å snakke om det. SLUTT Å BRY DEG OM HVA ALLE ANDRE MENER - du vil få et langt bedre liv om du ga litt faen!

Anonymous poster hash: 7a4ab...93e