Leve hver dag som den siste, eller ikke?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en farmor som jeg er veldig nære, hun har virkelig betydd alt for meg.

Nå er hun over 80, og hjertet som har vært trøblete i mange år begynner å streike.

Sist jeg kjørte henne til sykehuset på grunn av hjerteflimmer fikk vi den vanskelige beskjeden at hjertet kan stoppe når som helst og at det sannsynligvis ikke er så lenge til.

Det er klart at det sånnsett ikke er noe overraskende over at eldre mennesker plutselig kan få hjertestans, men nå har vi altså fått en forvarsel som vi må forholde oss til.

Det er dette jeg synes er vanskelig.

Hvordan tilnærmer man seg dette?

Jeg har mest lyst til å flytte inn til henne en periode så hun slipper å være alene.

På den annen side blir det på en måte som å fortelle henne at "nå skal du dø snart" og minne henne på dette hele tiden.

Jeg synes også det er vanskelig å snakke med henne om disse tingene uten å bli emosjonell, noe jeg er redd for at skal bli ubehagelig for henne.

Det må jo være vanskelig å se at dine nærmeste sørger over at du skal bli borte, og igjen melder dette spørsmålet seg;

Skal man leve den siste tiden som om det var den siste? - verdsette øyeblikkene og snakke om det man synes er vanskelig og hva man tenker rundt døden. Eller skal hverdagen gå sin vandte gang?

Det er så mye jeg vil si henne og jeg vil så gjerne være der for henne, men er redd det vil være vanskelig for henne.

Hva tenker dere om dette?

Anonymous poster hash: 9cc2c...fe1

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en farmor som jeg er veldig nære, hun har virkelig betydd alt for meg.

Nå er hun over 80, og hjertet som har vært trøblete i mange år begynner å streike.

Sist jeg kjørte henne til sykehuset på grunn av hjerteflimmer fikk vi den vanskelige beskjeden at hjertet kan stoppe når som helst og at det sannsynligvis ikke er så lenge til.

Det er klart at det sånnsett ikke er noe overraskende over at eldre mennesker plutselig kan få hjertestans, men nå har vi altså fått en forvarsel som vi må forholde oss til.

Det er dette jeg synes er vanskelig.

Hvordan tilnærmer man seg dette?

Jeg har mest lyst til å flytte inn til henne en periode så hun slipper å være alene.

På den annen side blir det på en måte som å fortelle henne at "nå skal du dø snart" og minne henne på dette hele tiden.

Jeg synes også det er vanskelig å snakke med henne om disse tingene uten å bli emosjonell, noe jeg er redd for at skal bli ubehagelig for henne.

Det må jo være vanskelig å se at dine nærmeste sørger over at du skal bli borte, og igjen melder dette spørsmålet seg;

Skal man leve den siste tiden som om det var den siste? - verdsette øyeblikkene og snakke om det man synes er vanskelig og hva man tenker rundt døden. Eller skal hverdagen gå sin vandte gang?

Det er så mye jeg vil si henne og jeg vil så gjerne være der for henne, men er redd det vil være vanskelig for henne.

Hva tenker dere om dette?

Anonymous poster hash: 9cc2c...fe1

Jeg har litt erfaring fra mitt eget liv akkurat her. Mannen min fikk beskjed om at han var uhelbredelig kreftsyk og mest sannsynlig hadde kort tid igjen å leve.

Da vi fikk denne beskjeden så lot jeg det være opp til ham å snakke om døden, og jeg ventet til han tok opp temaet selv.

Synes ikke du skal flytte inn til henne om hun ikke ber deg om det selv.

Det er viktig å være lydhør og ta til seg det den dødssyke sier. Er det noe hun har lyst til å oppleve før hun dør? Det går jo an å spør henne om det på en fin måte.

Min mann var nesten halvparten så gammel som din farmor da han fikk beskjeden, men vi valgte allikevel å fokusere på kjærligheten og alt det fine vi hadde opplevd sammen. Jeg fortalte ham hver dag hvor glad jeg var i ham og hvor uerstattelig han var for meg både som ektefelle og som bestevenn. Det var selvsagt dager som var verre enn andre og hvor jeg syntes hele verden var urettferdig som lot en så snill og ung mann dø fra oss. Men mest av alt fokuserte vi på kjærligheten og vennskapet vårt. Akkurat det tror jeg er veldig viktig.

Anonymous poster hash: f7f7f...83a

[AnonymBruker]

Ikke noe hyggelig å få høre...

Ikke la noe være usagt av ting du ønsker at hun skal vite.

Hverdagen bør gå sin vante gang til en viss grad. Men kanskje mer samtale om både det som er vondt, og gode minner osv. Gjør hyggelige ting sammen. Vær tilstede. Det er mye man nærmest gjør på autopilot som er mye koseligere når man tar seg tid, og virkelig nyter nuet.

Noen vil snakke om døden osv, andre vil bare gjøre alt som de pleide før de fikk en sånn beskjed.

Jeg ville hørt litt om hennes ønsker. Og gjort ting litt utifra hva jeg vet fra tidligere at hun setter pris på.

Anonymous poster hash: 35e7c...4a2

[AnonymBruker]

Takk for gode og hjelpsomme svar ❤️

Jeg får prøve meg litt fra å se om jeg kan finne ut hva hun ønsker og ikke ønsker. Det som er så vanskelig med henne (og sikkert mange andre eldre mennesker) er at hun ikke vil være til bry. Hun sier ofte "neeida" eller "jaada" når je spørr om hun trenger hjelp eller om det går greit, så da må man liksom føle seg fram.

Anonymous poster hash: 9cc2c...fe1