Til deg som forlot meg

[AnonymBruker]

Da har blitt noen måneder siden nå. Det vil si, det er vel nesten et år siden du begynte å forsvinne ut av livet mitt. Sakte, men dog. Det kom uansett som lyn fra klar himmel på meg, men du hadde bestemt deg. Ja da, tidlig på sommeren. Det vil si, i alle fall nesten.

Jeg burde forstått det før, for våren i fjor var egentlig vond for meg. Akuratt som om underbevistheten min forstod hva som var på gang. Hele sommerferien min lå jeg inne, du ville jo tenke litt. Naive meg vekslet mellom å være positiv og negativ, men det er tre uker jeg ikke vet hvor ble av.

Så skjedde det, beskjeden kom. Det jeg fryktet mest, du ville ikke mer. Jeg var knust, livet føltes meningsløst. En periode virket døden ikke så ille, det skremte meg.

Jeg bestemte meg, det skulle ikke få ta knekken på meg. Var aldri borte fra arbeid, dette selv om jeg da måtte være alene med tankene mine i lange perioder av gangen. Så jeg prøvde, virkelig. Jeg tvang meg selv til å være sosial, få nye venner. Fikk et godt kosthold, begynte å trene igjen. Ting føltes bedre.

Så, ut av det blå snakket vi sammen. Ting var liksom som før, men samtidig ikke. Du er lykkelig, har fått deg ny kjæreste. Det gjør vondt, samtidig som jeg er glad for at du har det fint. For uansett hvor mye jeg har prøvd å samle meg, gå videre så bryr jeg meg. Jeg bryr meg virkelig. Det skjer enda daglig at jeg tenker på deg, hva vi kunne gjort og hvordan jeg kunne gledet deg. Et lite øyeblikk glemmer jeg at det ikke er slik lengre, men lenge nok til at det gjør vondt.

Hva kan så jeg gjøre? Jeg har klart å opprettholde en fin fasade, i alle fall til nå. Folk rundt meg ser enda på meg som vellykket, selv om det inni meg er komplett kaos. De tror at jeg drikker og fester fordi jeg virkelig vil det, selv om sannheten er at alokhol hjelper meg i perioder.

Jeg trener enda, spiser sunnere enn noen gang. Begynner gradvis å forstå at det er som et ledd i å forbedre meg selv, for jeg var jo ikke god nok for deg.

Så nå reiser jeg så mye som jeg kan, både på jobb og privat. På reise merker jeg det ikke. På reise merker jeg ikke tomheten i leiligheten vår. For den er enda vår, det føles i alle fall slik. Uansett hva jeg ser på så minner det meg om oss, det vi en gang hadde.

Du tok noe med deg, den julikvelden. Noe som gjør at jeg ikke føler meg god nok. Noe som gjør at jeg ikke lengre klarer å slappe av. En gnagende følelse av å ikke strekke til. Hvordan kan jeg la være? Du veiet meg jo, og fant meg for lett.

Men takk for tiden jeg fikk med deg. Takk for tiden jeg fikk lov til å kalle deg jente min.

Anonymous poster hash: e0d05...dd4

[WubWub]

Var digg å forlate deg

[AnonymBruker]

Var digg å forlate deg

Å nå var du tøff!

Anonymous poster hash: 3269a...664

[AnonymBruker]

Var digg å forlate deg

Ta deg en bolle din feige dritt

Anonymous poster hash: 5c33f...168

[WubWub]

bolla var digg, takk.

[AnonymBruker]

Håper ikke HI er skrevet av en mann...var ufattelig klissete isåfall...

Anonymous poster hash: b46a0...822

[AnonymBruker]

beta phaggot

Anonymous poster hash: 08946...6f0

[AnonymBruker]

Jaja, noen over her har visst ikke erfart hvor vondt dette kan være. Bare vent, det kan skje.
Uansett TS, gir deg en klem

Anonymous poster hash: 5cffd...12e

[ini]

Dette var sårt å lese. Jeg har vært der. Og det kan gjøre vondt lenge, lenge, men det blir bedre. Til slutt.

[Yzma]

Jeg tar meg selv i å lure, hvorfor forandret innlegget seg da jeg skjønte at det kanskje var en gutt som hadde skrevet det.

Lykke til, TS. Det blir nok bedre skal du se!

[AnonymBruker]

....og derfor skal jeg aldri få meg kjæreste. Hjertet mitt funker best når det er helt!

Anonymous poster hash: df6d4...0af

[WubWub]

Hjelpes, det var en GUTT av alle ting som skrev åpnings innlegget der? Da var det nok ikke deg jeg forlot. Uten TVIL.