Er det flere som føler det sånn?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikkje hva som har gjort meg sånn. Jeg har vert sånn så lenge jeg kan huske.. Jeg slipper ingen helt innpå meg.. Ikke engang han jeg skal gifte meg med.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Det er INGEN som kjenner den ekte meg..

Jeg vet egentlig ikke om jeg kjenner meg selv engang..

Hvordan finner man seg selv??

Etter at jeg fikk barn og ble stemamma så har alt gått i turbofart.. Jeg rekker ikke å ta innover meg alt..

Men når jeg blir helt alene så blir jeg ensom.. Og jeg tenker mye på at jeg ikke har noen som kjenner meg fullt ut..

Er det flere som har det sånn?? Er jeg deprimert, trenger jeg hjelp??

Anonymous poster hash: d213b...350

[Gjest gjestvest]

Hei Ts

Du skriver at du har tenkt mye på dette i det siste. Hva har skjedd i det siste?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikkje hva som har gjort meg sånn. Jeg har vert sånn så lenge jeg kan huske.. Jeg slipper ingen helt innpå meg.. Ikke engang han jeg skal gifte meg med.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Det er INGEN som kjenner den ekte meg..

Jeg vet egentlig ikke om jeg kjenner meg selv engang..

Hvordan finner man seg selv??

Etter at jeg fikk barn og ble stemamma så har alt gått i turbofart.. Jeg rekker ikke å ta innover meg alt..

Men når jeg blir helt alene så blir jeg ensom.. Og jeg tenker mye på at jeg ikke har noen som kjenner meg fullt ut..

Er det flere som har det sånn?? Er jeg deprimert, trenger jeg hjelp??

Anonymous poster hash: d213b...350

Wow, jeg kjenner meg igjen i dette her. Har blitt 40 nå og godtar bare at sånn er jeg.

"Sånn er jeg og sånn er det."

Anonymous poster hash: 647ee...b69

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på akkurat det at jeg ikke har noen som kjenner meg.. Det er ikke noe som har skjedd, men jeg har begynt å innse dette.. Jeg føler at jeg kun har overfladiske bekjentskaper og venner..

Anonymous poster hash: 9b464...b22

[AnonymBruker]

Wow, jeg kjenner meg igjen i dette her. Har blitt 40 nå og godtar bare at sånn er jeg.

"Sånn er jeg og sånn er det."

Anonymous poster hash: 647ee...b69

Det er helt sykt at man skal gå ett helt liv å være sånn.. Skulle ønske jeg kunne være helt meg selv rundt andre, og ikke bare klistre på ett smil hele tiden..

Anonymous poster hash: 9b464...b22

[Gjest gjestvest]

Jeg har tenkt mye på akkurat det at jeg ikke har noen som kjenner meg.. Det er ikke noe som har skjedd, men jeg har begynt å innse dette.. Jeg føler at jeg kun har overfladiske bekjentskaper og venner..

Anonymous poster hash: 9b464...b22

Ok, da tror jeg at jeg forstår.

Du har begynt å få denne følelsen av at du ikke kjenner deg, begynt å tvile på deg selv, fordi du har gått i en annen rolle: mor, blitt stemamma, skal gifte deg, pluss at alt dette har gått i turbofart.

Dette er stor kontrast og kan være overveldende, føles forvirrende for en som lenge ikke har sluppet noen inn.

Man gir samtidig mye av seg selv. Dette kan føles som om man gir litt slipp på seg selv når noen som i ditt tilfelle har vært vant til å ikke slippe noen inn.

Jeg tror det rett og slett har blitt for mye for deg på en gang, tatt i betraktning din historie og hvem du er.

Endret 4. februar 2015 av gjestvest

[AnonymBruker]

Wow, jeg kjenner meg igjen i dette her. Har blitt 40 nå og godtar bare at sånn er jeg.

"Sånn er jeg og sånn er det."

Anonymous poster hash: 647ee...b69

Jeg gjør også det.

Sånn er jeg og sånn er det, bra sagt. Å ha veldig mange eller store hemmeligheter er selvsagt ikke bra, men egentlig tror jeg det er mange som ikke er helt åpne om alt ved seg selv. Og det tror jeg vi bare må godta, jeg har i alle fall fått det bedre etter at jeg kvittet meg med ideen om at noe var "galt" siden ingen kjente meg til bunns og jeg alltid holder litt tilbake. Og angående det med å klistre på seg et smil og spille etter sosiale regler: hvordan i all verden skulle det blitt hvis vi ikke gjorde det, men alle var 100% ærlige med hverandre hele tiden? Det ville blitt slitsomt, det!

Anonymous poster hash: 1cb24...97d