Dere som har hatt (alvorlig) kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Hvor langt tid tok det før du kunne se deg selv sammen med en annen? Hva har hjulpet deg aller mest gjennom sorgen?

Anonymous poster hash: 65b44...294

[Gjest Haaploes]

Grunnen til at klisjeer blir klisjeer er at de som regel er sanne. Tiden leger alle sår, og det eneste som hjelper er å ta én dag av gangen. Pass på å spise og drikke selv om du ikke har lyst på noen av delene.

[Lilleulv_]

Det tok ganske akkurat 1 år.

Det eneste som jeg følte hjalp var trening. Man blir anbefalt å være sosial med venner og familie, men det var først etter et halvt år at jeg følte det hjalp. De første 6 mnd var det et helvete å være sosial.

[Drømmespill]

Hvor langt tid tok det før du kunne se deg selv sammen med en annen? Hva har hjulpet deg aller mest gjennom sorgen?

Det tok ca 9 måneder før jeg begynte ordentlig å kunne se for meg at jeg kunne få en annen. Ett år etter (på dagen faktisk) så kysset jeg for første gang min neste kjæreste, nå har vi vært kjærester i et halvt år og flytter sammen om noen uker.

Det som hjalp meg mest var besteveninna mi, jobbene mine og skolen. Godt å ha noe å avlaste hodet med.
Ekskjæresten min hjalp meg faktisk også, vi snakket mye igjennom hele perioden og jeg fikk lov til å føle mye. Vi er i dag veldig gode venner.

Det føles bekkmørkt nå, men jeg lover deg, det går over!

[AnonymBruker]

Startet så vidt å date andre 1 år etterpå. Og fikk kjæreste 1,5 år etterpå, men det varte bare 3 mnd. 2 år etterpå møtte jeg tilfeldigvis på han og datteren hans, han gjorde moren til datteren gravid, mens vi var sammen. Og det gikk faktisk helt greit å se de, jeg ble verken sint eller lei meg. Da kjente jeg at jeg endelig var ferdig med han.

Med tiden går det faktisk over, trodde selv jeg aldri kom til å komme over ex`n.

Anonymous poster hash: 98c59...1b1

[AnonymBruker]

Jeg har så sinnsykt vondt i hjertet mitt as we speak.

Jeg er dumpet og forlatt. Han er kald og har det så fint i sin nye single tilværelse.

Jeg sitter hjemme med sovepiller og verdensstørste klump i magen.

Jeg gråter og prøver alt jeg kan for å få han tilbake uten nytte. Skal man ikke kjempe for de man elsker? Skal man bare la de gå? Slik har jeg aldri vært. Vil jeg noe så gjør jeg det jeg kan for å få det!

Men her får jeg bare slengt i trynet at jeg maser etter 3års samboerskap sammen.

Jeg er rett og slett knust. Jeg har fysisk VONDT i brystet.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke. Jeg er på jobb, men bryter sammen 2-3 ganger i løpet av vakta.

Jeg får ikke sove, alt er helt jævlig.

Kjærlighetssorg er GRUSOMT...

Anonymous poster hash: 1913f...30d

[Teethgrinding]

Det finnes mennesker som egentlig aldri kommer over brudd. Jeg har en kamerat som stort sett blir mer og mer nedtrykt hvor hver gang det blir slutt med en dame. Han får i økende grad et angstfylt forhold til intime relasjoner for hver dag som går, med en kurve som øker i potens for hvert brudd han opplever. Han elsker hardere, faller dypere, gråter lengre, utagerer villere, og destruerer seg selv i prosessen i økende grad.

Ta den historien med i sekken de av dere som bare venter på å komme over noen. Se fremover, vær glad for at det ikke er verre enn det er.

[LittDiva]

Trening , selv om det ikke frister . Prøve og spise ting som er bra for deg . Være ute i frisk luft selv om det heller ikke frister.

Tok et år for meg . Nå er det 1, 5 år siden og er glad det ble slutt.

[AnonymBruker]

Huff, for meg tok det 3,5 år. Jeg gjorde alt riktig etter boka, trente (gikk ned 11 kilo, var super sosial, flyttet til ny by og nye venner, ny jobb, likevel var jeg stucket i kjærlighetssorg. Det so hjalp var å møte en ny mann:)

Anonymous poster hash: cca01...ed3

[AnonymBruker]

Det finnes mennesker som egentlig aldri kommer over brudd. Jeg har en kamerat som stort sett blir mer og mer nedtrykt hvor hver gang det blir slutt med en dame. Han får i økende grad et angstfylt forhold til intime relasjoner for hver dag som går, med en kurve som øker i potens for hvert brudd han opplever. Han elsker hardere, faller dypere, gråter lengre, utagerer villere, og destruerer seg selv i prosessen i økende grad.

Ta den historien med i sekken de av dere som bare venter på å komme over noen. Se fremover, vær glad for at det ikke er verre enn det er.

Hvordan utagerer han? Narko og drikking? På byen hver helg?

Anonymous poster hash: 5f304...61d

[altflyter]

Det tok en stund dessverre. For min del tok det veldig lang tid fordi jeg isolerte meg veldig lenge. Livet føltes nesten uutholdelig og jeg orket ikke sosial kontakt.

Når jeg omsider tok meg sammen og tilbragte tid med vennene mine, ble det gradvis bedre helt til jeg ble den jeg er i dag: Sikker på meg selv, vet at jeg klarer meg alene og (utrolig nok) faktisk trives i mitt eget selskap

Mener ikke med dette at du skal "ta deg sammen", for det er det verste noen kan si. Kanskje jeg heller skulle sagt "tok mot til meg". Poenget mitt er uansett at for min del ble ting bedre da jeg oppsøkte andre ting i livet som jeg satt pris på, og gradvis lærte å glede meg over dem. Det går alltid over, men det tar tid, og det er helt jævlig.

Ikke slutt å ta vare på deg selv (sminke, klær etc.) Man føler seg alltid best om man går inn for å se litt fresh ut. Høres teit ut, men hvis man hele tiden lar utsiden speile innsiden blir det bare verre (min erfaring i hvert fall). Ta vare på deg selv, bli med på ting, gå turer og gjør ting som gjorde deg glad før.

Som andre sier: ta tiden til hjelp. Det går alltid over til slutt... selv om det virker uutholdelig nå <3

[AnonymBruker]

Det tok ett år her. Jeg trente masse, men klarte ikke å være så veldig sosial. Jeg satt egentlig bare inne for meg selv og hatet livet. Jeg er fremdeles ganske ødelagt, det har gått ett og et halvt år, men det er ikke i nærheten av hvor dritt det en gang var. Jeg merket at kjærlighetssorgen forsvant fordi jeg endelig klarte å legge merke til andre gutter. Nå har jeg uheldigvis blitt ulykkelig forelska i en mann jeg ikke kan få, så jeg føler meg nesten litt tatt av kjærlighetssorg igjen...Akk ja, livet.

Anonymous poster hash: 91e26...48a

[Teethgrinding]

Hvordan utagerer han? Narko og drikking? På byen hver helg?

Anonymous poster hash: 5f304...61d

Mange forskjellige former, deriblant de du nevner.

[AnonymBruker]

Jeg har så sinnsykt vondt i hjertet mitt as we speak.

Jeg er dumpet og forlatt. Han er kald og har det så fint i sin nye single tilværelse.

Jeg sitter hjemme med sovepiller og verdensstørste klump i magen.

Jeg gråter og prøver alt jeg kan for å få han tilbake uten nytte. Skal man ikke kjempe for de man elsker? Skal man bare la de gå? Slik har jeg aldri vært. Vil jeg noe så gjør jeg det jeg kan for å få det!

Men her får jeg bare slengt i trynet at jeg maser etter 3års samboerskap sammen.

Jeg er rett og slett knust. Jeg har fysisk VONDT i brystet.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke. Jeg er på jobb, men bryter sammen 2-3 ganger i løpet av vakta.

Jeg får ikke sove, alt er helt jævlig.

Kjærlighetssorg er GRUSOMT...

Anonymous poster hash: 1913f...30d

Kanskje ikke så mye til trøst, men du er absolutt ikke alene om det. Jeg kjenner meg igjen i hver eneste setning du beskriver. Men jeg lover deg, det vil bli bedre! Sakte men sikkert.. Hadde det sånn for 1,5 mnd siden. Trodde seriøst at det aldri ville gå over, spesielt det med fysiske smerter. Nå fungerer jeg nogenlundende i hverdagen, men går fortsatt i "zombiemodus". Det hjalp meg masse å dra på jobb, selvom det var helt jævelig de første gangene. Det skal sies at jeg får sosialisert meg en del gjennom jobben også, noe som har hjulpet veldig.

Livet føles som et ork til tider, men jeg holder ut for bedre dager (som forhåpentligvis vil komme snart..) Slutt å ta kontakt med eksen din, du kommer bare til å angre. Tro meg, for jeg måtte lære det den harde veien og fant ut at han allerede holdt på med en ny. Ble sendt rett tilbake til startpunktet, og det var ikke særlig gøy. Sender deg en stor klem

Anonymous poster hash: 65b44...294

[Sisyfosine]

Er ca. 5 måneder siden min kjære eks dumpet meg for en annen. Det gjorde vondt, for å si det mildt. Gjør enda ganske vondt og jeg sliter med tanken på å være med noen andre enn han, spesielt seksuelt, men han var min første og jeg hadde planer om at han skulle være min eneste.

Kan forsåvidt se meg selv med noen andre... Men vet at jeg ikke er klar for et forhold enda. Ikke at tilbudene renner inn heller da... :/

[Lilleulv_]

Er ca. 5 måneder siden min kjære eks dumpet meg for en annen. Det gjorde vondt, for å si det mildt. Gjør enda ganske vondt og jeg sliter med tanken på å være med noen andre enn han, spesielt seksuelt, men han var min første og jeg hadde planer om at han skulle være min eneste.

Kan forsåvidt se meg selv med noen andre... Men vet at jeg ikke er klar for et forhold enda. Ikke at tilbudene renner inn heller da... :/

Å bli dumpet for en annen... Det som skjedde med meg også. Total nedverdigelse:(

[AnonymBruker]

Jeg er på mitt sjette år nå, og har blitt diagnostisert med alvorlig depresjon. Vi snakker om å sitte med pistolen i hånda her. Forholdet varte bare i to år, og jeg hater meg selv for at jeg klusset det til. Skal bli spennende å finne ut hva som skal til for å få meg ut av det, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

Anonymous poster hash: 08f08...ceb

[Gjest Zeitgeist]

Han og jeg var sammen i fire år, og det siste året drev han på med ei anna kvinne som han så forlot meg til fordel for. Jeg brukte nesten to år på å komme over ham.

Som andre allerede har skrevet: Tiden leger stort sett alle sår. For min del hjalp det veldig å tidfeste hvor lenge jeg skulle være i en sorgprosess. Jeg ga meg selv akkurat ett år - 365 dager. Et år hvor det var greit at jeg hadde det vondt, at jeg var lei meg, trist, sint, fortvilet, frustrert osv. Et år med hele følelsesregisteret. Men jeg tillot meg selv aldri å dyrke kjærlighetssorgen i offentligheten (f.eks. Facebook, IG, Twitter osv.).

Andre ting som hjalp var å skjemme bort meg selv - siden ingen andre gjorde det. Man er tross alt som oftest sin egen lykkes smed. Ei bra bok her, en ny kjole der, eller bare enkelthen en god kopp kaffe. Helt plutselig. Helt uventet. Helt uplanlagt.

Og selvsagt, i forfengelighetens og velværets navn, så jeg til at jeg tok vare på meg selv gjennom ordentlig mat og egenpleie - trening, frisør, kosmetikk osv. Selv om jeg følte meg tom, maktesløs, og stygg innvendig, så kunne i allefall det ytre være i orden.

En ting til til slutt: Jeg har vært gjennom noen runder med kjærlighetssorg, og forutenom lærdommen at tiden heler sår, så er det at det er jeg som bestemmer og definerer verdien av meg selv. Ikke en eller annen partner.

[pinar]

Det tok lang tid, og var egentlig ingenting som hjalp utenom å vente. Så føltes det litt bedre, også plutselig kom noen minner og vonde følelser tilbake. Det er typisk for meg, at jeg for sorgen litt i etterkant. Da han veldig uventet plutselig ble sammen med en ny føltes det som et ganske stort nederlag da det var han som gjorde det slutt med meg og egentlig var han ingen typisk forholdsfyr.

I starten av bruddet orket jeg ingenting og hverken spiste, dusja eller møtte noen. Etter en stund begravde jeg meg selv i å jobbe som en gal, og deretter reise til andre siden av verden.

Det tok vel ca.. 3 år før jeg møtte noen på nytt som jeg hadde like sterke "fyrverkeri og stjerneskudd" følelser for. Men tidsrommet er tilfeldig tror jeg, hadde jeg møtt akkurat den fyren før ville det ikke tatt 3 år.

[lysestaken]

Når jeg endelig så han igjen - et år senere, og han ikke var hva jeg hadde romantisert han som.