Er man uegnet som forelder hvis man har en psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

F.eks ved depresjon, angst eller en personlighetsforstyrrelse, ikke rus eller vold.

Jeg vet at de ved adopsjon krever en utfyllende psykolograpport, vil man da ved "anmerkning" på psyken bli helt utelukket? Hva med donor, kan man bli utelukket her også?

Jeg mener at man kan være verdens beste forelder selv om man har en liten anmerkning på psyken så lenge man har kontroll over den (vha medisin eller samtaleterapi). Men det er så lett å føle at verden mener man er uegnet til både det ene og det andre fordi man har litt å stri med. Jeg vet ikke enda om jeg kommer til å bli forelder, men det jeg vet er at jeg kommer til å elske et eventuelt barn av hele mitt hjerte og gi det alt det trenger av kjærlighet og omsorg, jeg vet selv hvordan mobbing kan ødelegge et barn (jeg ble selv mobbet da jeg var barn) så jeg vil gjøre alt som står i min makt for å gi barnet en så trygg og fredfull oppvekst som overhodet mulig Hva er din mening rundt dette?

Anonymous poster hash: f2a63...232

[AnonymBruker]

De fleste er vel villige til å gi alt, problemet er hva man er i stand til å gi, utover egen vilje. De fleste med psykisk sykdom anerkjenner jo at problemet ligger noe utenfor dem selv - det er jo derfor man ikke forteller en psykisk syk person at de skal "skjerpe seg". Og man kan på en måte ikke hevde at problemet er utenfor ens kontroll generelt men plutselig skal anses som noe de selv kan takle når det ganger dem, hvis du forstår?

Min personlige mening er selvsagt at det kommer an på sykdommen. Men at det selvsagt ikke er gunstig. En venn av meg har en bipolar mor og det er klart det var en belastning. Det handlet ikke om at moren ikke ville gi henne all omsorg og fungere som en god mor det handlet ganske enkelt om det at hun var bipolar. Hun er selv blitt en kjempegod mor men hun sier selv at det er på tross av sin egen mor. Det var en belastning, selv med en fastsatt diagnose hun fikk hjelp for.

Anonymous poster hash: e31b8...8f0

[AnonymBruker]

Det er jo forskjellige grader av både depresjoner, angst og personlighetsforstyrrelser. Det er jo kanskje ikke så lurt å bli forelder om man ikke klarer å være utendørs eller ta telefonen. Hva om man skal snakke med lærerne til barnet f.eks? Da blir det et problem. Depresjoner kan jo også være så alvorlig at det kanskje ikke er bra for et barn å vokse opp med en forelder som har lyst å ta selvmord (altså om det er alvorlig). Personlighetsforstyrrese kan jo også være veldig alvorlig selv om man får medisiner.

Men om man har litt angst for noe som ikke er så farlig (jeg for eksempel har dødsangst, men det vil jo ikke påvirke barnet mitt fordi det ikke er framtredende) så ser jeg ikke problemet med å få barn.

Skjønner du hva jeg mener? Om barna ikke kan få en trygg og fredfull oppvekst selv om man ønsker det pga sine lidelser bør man ikke få barn.

Anonymous poster hash: 82ee3...fcb

[Gjest Vux]

* Beklager jeg misforstod tråden

Endret 3. februar 2015 av Vux

[Biloba]

Foreldres psykiske lidelser vil nok oftest gå ut over barnet, i større eller mindre grad, selv om forelderen gjør så godt hun eller han kan. Det ligger jo oftest i det å ha en psykisk lidelse at symptomene er betydelige nok til å gå ut over funksjonsevnen. Men det er mye spørsmål om alvorlighetsgrad og forutsigbarhet. Mange vil være borti noe i en periode eller flere i løpet av livet, og klarer likevel foreldrerollen over langs. Er man paranoid schizofren med psykoser må man absolutt tenke seg om.

[AnonymBruker]

En psykisk syk mor eller far kan fungere relativt fint som foreldre, men for barnets skyld bør det også være andre voksne omsorgspersoner som kan "bry" seg og trå til om ting skulle bli for vanskelige.

En psykisk syk forelder vil vel i noen tilfeller ha vanskelig med å se selv at barnet sliter når mor eller far sliter...

ikke lett problemstilling altså, men i hovedsak mener jeg at det MÅ være ihvertfall en stabil omsorgsperson i ethvert barns liv...

Anonymous poster hash: 0c292...211

[AnonymBruker]

Jeg synes man bør unngå å få barn om man har psykiske lidelser som er så store at de går ut over livskvaliteten.

Anonymous poster hash: a2664...91e

[Gjest Vux]

Dette med såkalte psykiske lidelser gjør meg betenkt i slike diskusjoner, for jeg tror nok at det er et somatisk element i alt dette så å si; slik at det å ha dårlig råd, eller det å av ulike grunner måtte leve under dårlige kår kan av meg tenkes å være så viktig at noen diagnose som sådan, egentlig er av mindre betydning, hvis man skulle mene seg opptatt om noens 'velferd'.

[Gjest Vevila]

Det blir jo litt som å spørre om man er uegnet som forelder dersom man har en fysisk lidelse. Det er et vidt begrep og rommer flere diagnoser og alvorlighetsgraden. Ofte går det fint, enkelte ganger går det ikke fullt så fint. Det viktige er nok at det finnes et nettverk rundt som kan støtte og evt gripe inn om det trengs.

[AnonymBruker]

Man må ikke ha psykorapport om man adopterer.

Anonymous poster hash: a577f...5e1

[AnonymBruker]

Jeg synes man bør unngå å få barn om man har psykiske lidelser som er så store at de går ut over livskvaliteten. Anonymous poster hash: a2664...91e

Det var da veldig bastant. Livet og folk er forskjellig, og det som er sikkert er at det er smart å ha ting på stell før barn, det være sikker inntekt, stabilt forhold, stabil tilværelse, uten mye flytting, og ja god helse...

Anonymous poster hash: 9bd9a...be9

[AnonymBruker]

Man må ikke ha psykorapport om man adopterer. Anonymous poster hash: a577f...5e1

En utredning. Ta kontakt med nærmeste barneverntjeneste og få info.

Anonymous poster hash: 9bd9a...be9