Negative fedre som kritiserer sine døtre

[Gjest Anonym jente]

Har noen her erfart en oppvekst med fedre som har en "fin" og respektabel jobb og er snille forsørgere- men som har en spesiell side ved seg i tillegg til å være snille: å kritisere sin datter med jevne mellomrom gjennom alle år (??) Noen andre her? Eller psykolog som leser her kanskje?

Hva er det med fedre som, når de har vært på en fest eller drikker en dag- kommer hjem til datteren og kritiserer henne uten grunn...f,eks. usaklige kommentarer som "ditt psykiske nervevrak", "du hører hjemme på galehjem", "du er gal", "du kan holde kjeft for du vet ikke hva du snakker om", osv..m.m. Bable i vei om hvor "teit og dum" jeg er..(jeg er ikke det- tvert i mot..)

Våre foreldre skilte seg da vi ble voksne- så vi har vokst opp med krangler, fiendtlige holdninger og bare bråk og misfornøydhet- egentlig. Vår far har også vært endel på fester og drukket endel (ikke alkoholiker!) under vår oppvekst. Moren vår klaget alltid over at han ikke var i hjemmet og brydde seg om oss. Hun ble også svært misfornøyd med tilværelsen, men holdt ut til vi ble voksne.

Jeg har forsøkt å ta det opp med ham på en ordentlig måte ved flere anledninger, men han svarer ikke. Han kommer med avvisninger og "du prater alt for mye", "du tenker alt for mye", "kan du ikke bry deg om viktige ting fremfor alt det tullet ditt?!" "Nei, nå gidder jeg ikke høre mer tull", osv..

Hvordan kan slike anklager og personlig kritikk dukke opp uten grunn- når han kommer inn døren?

-Hvordan kan slike fedre komme og gå i hjemmet- lire ut av seg de verste kommentarer- for så å opptre normalt igjen dagen etterpå?

-Samme hvor rasjonelt og logisk man svarer på tiltale- det hjelper ikke- han er sta og vil ikke høre på noe. Da vi var mindre gråt jeg meg ofte i søvn fordi han var slik mot meg (ikke overfor de to andre søsknene).

-Er det vanlig at fedre er sånn? Hvorfor er de sånn? Hvordan kan man unngå å arve slikt "humør"?

Jeg vet jo at det ikke er noe galt med meg (har brukt noen år på å forstå det og har jobbet skikkelig med det), men hvorfor er han slik (?): for det meste negativ, streng, ser hindre ikke muligheter, slenger dritt til voksent fornuftig menneske uten grunn, er pirkete på små detaljer, risper i kjøkken-kjeler for å si "her har du ikke vasket opp godt nok", og har konstant humørsvingninger. Why?

Mannen jeg snakker om (min far) er sosial, kjenner mange og er hyggelig ute. Men hjemme er han bare taus og prater minst mulig. Under oppveksten har han aldri sagt at han er glad i døtrene og sønnen sin, og han har aldri oppmuntret verbalt. Vi forstår at han er glad i oss på sin måte og han er raus med penger og at vi skal ha det bra materielt sett.

Nå er vi voksne og har flyttet, men jeg har besøkt barndomshjemmet på langtidsbesøk og har bodd hjemme i forbindelse med jobb og studier (mellomstasjon) hvor han viser samme tendenser forstatt- alt er som før.

Jeg er ressurssterk og alt er "bra"- men jeg lurer på om det å ha en slik far kan ha påvirket meg og mine relasjoner (spesielt til menn) mer enn jeg vet selv?

Noen her som har hørt om dette? Kanskje det er vanlig? Vil jeg arve hans reaksjonsmønster?

Jeg har spurt ham ut om hans egne foreldre og barndom. Da mumler han alltid bare, og vil ikke si annet enn "bra det". Jeg tror ikke hans foreldre var spesielt oppmuntrende og pedagogiske overfor ham. Tror de var litt kritiserende. Spesielt hans mor. De er snille, familien hans og han- men de har et svært uheldig reaksjonsmønster (negativt og lite konstruktivt) og er svært dømmende i sine holdninger overfor andre. De har også for vane å stadig avbryte når andre snakker og liker å overkjøre og få siste ordet.

Da vi var barn måtte vi finne ut av alt selv: menstruasjon, bind, følelser, konkurranser med andre barn, sosial atferd og regler ute blant folk, menneskelige relasjoner, lekser osv...vi hadde ingen til å korrigere oss elle rsom hadde spesielle forventninger: vi måtte skape ambisjoner selv og hvertfall mitt forhold til gutter ble noe anstrengt. Hadde ikke kjærester før jeg ble 20 år..men var selvfølgelig på fester og drakk med venninner fra gymnaset og oppover.

Min bror og søster har hatt mange kjærester og de virker fornøyde. Begge er litt overfladiske, men de klarer seg ganske så fint med utdanning, jobb og partnere.

Jeg er mer grublende og lurer fælt på hvorfor ting har blitt som de er.

PS! La meg legge til: vi har opplevd flere gode stunder sammen også: delt øyeblikk med felles interesser og enighet om visse ting som skjer "der ute". Har jeg vokst opp med en "normal" far? Jeg er fortsatt litt forvirret.

Takk for oppmerksomheten.

Hilsen jente på 29

[Gjest gjest1]

Uff, det hørtes ut som en trist oppvekst.

Jeg har ikke opplevd det samme selv, men en venninne av meg har en veldig dominerende far. Hun er den som skiller seg ut i forhold til resten (hun er 'alternativ' mens de er 'besteborgerlige' og opptatt av hvordan de oppfattes), og det er gjerne hun som får gjennomgå - eller som ties i hjel - av faren.

Du sier at det er du som får gjennomgå, mens søskenen dine ikke angripes på samme måte, at de er tilfredse men litt overfladiske. Kanskje merker faren din at du er den sterke og føler seg truet av det? Kanskje føler han seg truet av å ha en datter som stiller ubehagelige spørsmål han ikke ønsker å gå innpå selv?

Du spør om du kommer til å arve hans reaksjonsmønster. Det tror jeg ikke, rett og slett fordi du er så oppmerksom på situasjonen. Du vet at det er galt det han gjør, du har jobbet med deg selv, og du er reflektert over at du behandles anderledes enn søskene dine. Nei, jeg tror ikke du blir likedan.

Kan det påvirke ditt forhold til menn? Sannsynligvis, men det er noe du kan fortsette å jobbe med. Kanskje bør du vurdere de valgene du tar på herre-fronten litt ekstra nøye med dette i tankene.

Du klager over faren din, men jeg når jeg leser innlegget må jeg også spørre meg hvor moren din har vært gjennom hele oppveksten? Man venter ikke å høre om mensen fra far, men fra mor. Var/er hun også fjern og kald?

[Gjest Anonym jente]

Ja du sier noe. Jeg siktet vel til min mor ja, da jeg sa krev "mensen"/pubertet, osv..Hun var kald og "fjern". Hun og jeg kom aldri overens, mens min søster og bror kom greit overens med henne- selv den dag i dag er relasjonene slik.

Min mor har bedt om unnskyldning og sa at hun kunne tenke seg å gjøre en del ting om igjen overfor meg. Da hun var ung hadde hun en spiseforstyrrelse og hun har alltid vært vanskelig å komme inn på. Hun røykte, var alltid rastløs, tok seg ikke tid til å snakke med meg og hun og jeg forsto hverandre aldri (ikke nå heller, men vi omgås av og til). Jeghar forsøkt å stille henne spørsmpl om henne, hennes bakgrunn og oppvekst flere ganger, men det blir alltid veldig intenst: hun bli oppbragt og hun misforstår meg hver eneste gang, selv om jeg forklarer nøye hva jeg mener.

Da jeg vokste opp kranglet hun med min far og hun kalte meg "bolla" i tenårene (selv om jeg var slank). Hun hadde humørsvingniniger hun også: jeg torde aldri ta med venninner hjem. Selv da venner ringte hjem til huset kunne hun være svært uhøflig og ufin. Da jeg var yngre var jeg svært forsiktig, tilbakeholden og redd for å forstyrre andre. Slik er det heldigvis ikke lengre.

I dag er min mor "grei" og mer stabil, fordi de er skilt og hun bor for seg selv. Hun sier at hun gjerne vil spise middag med meg. Men hun er som før: hemmelighetsfull om seg selv, sine tanker og sitt liv. Jeg synes i grunnen hele familien er noe overfladiske. De synes om meg at jeg er kranglete og påståelig.

Men jeg har ikke hatt en forferdelig oppvekst for det. Jeg har jobbet med det og har jo som jeg sa hatt glade stunder med dem. Men de fleste glade stunder har jeg hatt med venner, venners familier, på reiser og med andre mennesker. Da jeg var yngre ønsket jeg ofte at jeg bodde hos andre familier.

(Det lover vel ikke godt akkurat: anstrengt forhold til både mor, far og søsken.)

Noe skurrer vel i bakgrunnen: et ønske om å forstå hvorfor ting er som de er og hva andre synes om dette: har noen opplevd det samme?

Jeg klager ikke i dag, for jeg vet hvordan jeg sørger for å ha et godt og fint liv. Så problemene ligger i fortiden. Men slikt forfølger en vel livet ut til en viss grad?

[Gjest gjest1]

Jeg klager ikke i dag, for jeg vet hvordan jeg sørger for å ha et godt og fint liv. Så problemene ligger i fortiden. Men slikt forfølger en vel livet ut til en viss grad?

Ja, til en viss grad gjør de kanskje det. Men jeg har tro på at mennesker er fri til å velge selv, også hvor sterkt fortiden skal påvirke oss videre.

Jeg har som sagt ikke vokst opp i en slik følelseskald familie, men jeg har hatt et noe annet problem med foreldrene mine opp gjennom oppveksten. Det blusser opp igjen når jeg er for mye rundt foreldrene mine, derfor velger jeg å holde litt avstand. Ikke så å forstå at jeg har kuttet dem ut - vi er i kontakt flere ganger i uken - men jeg har satt opp mentale sperrer. Jeg vet vi aldri kan forstå hverandre fullt ut, til det har vi for ulikt syn på livet, så jeg passer på å ikke berøre de emnene når de er i nærheten.

Du nevner at moren din har spisevansker, og at hun kalte deg bolla i tenårene. Hvordan er ditt eget spisemønster? Dette er jo noe barn kan plukke opp fra foreldre.

Og hvordan var moren din i forhold til faren din? Tok hun deg i forsvar når han rakket ned på deg, overså hun hva han gjorde, eller var hun med på nedrakkingen?

[Gjest Anonym jente]

Flaks for meg at det tilfeldigvis var en fornuftig og reflektert person i natten som gadd å svare og lese alt det her da...

Ja, er enig med deg at enkeltmennesket har ansvaret for seg selv. Vi er alle frie til å velge, det mener jeg og.

Jeg vet at mange voksne "barn" der ute setter opp noen mentale sperrer/avstand når de er sammen med sine foreldre- og at det i så måte er "normalt". For forholdet barn-foreldre er jo ikke alltid strålende perfekt- selv om en har hatt en bra oppvekst. Så det at også du må "sette noen grenser" er ikke det minste rart.

Ja, spiseforstyrrelser smitter vel litt over..mine søsken hadde ikke noe slikt, men jeg var veldig opphengt i trening og kosthold på gymnaset og er det vel ennå i perioder. Men jeg har det ikke som et problem. Jeg er vel sunn og frisk- og normalt slank.

Moren min tok meg i forsvar av og til når min far kritiserte og kom med masse negative utsagn- men det førte ikke til noe konstruktivt: det endte alltid med tårer, oppbragthet og smelling med dørene. Det endte gjerne med at jeg trakk meg tilbake - og at foreldrene mine fortsatte å krangle og "hate" hverandre.

Andre ganger var det hun som kom med spydigheter og kommentarer som stakk nokså dypt- jeg var jo tross alt en jente i tenårene- da kan en jo være litt følsom i tillegg.

Jeg har ikke tenkt å klage eller skylde på noen. Jeg synes bare det er interessant å sammenlikne venninners mer harmoniske og rolige familier med min egen (ustabile, rastløse, avbrytende og ukontrollerte).

Jeg har brukt nesten hele mitt liv frem til jeg var omtrent 25 år til å bli "ferdig med det". Så det er jo en lettelse i seg selv.

Det er nok lurest å begrense kontakten med dem (som du sier, Possum), samtidig som et minimum er nødvendig. Man kan vel ikke bare fjerne seg fra sine røtter heller- spesielt ikke når de også har hyggelige sider ved seg.

En tanke jeg stadig har hatt er: dersom jeg gjør det så "bra" uten noe som helst slags støtte fra nære, tenk da hvor bra jeg ville ha gjort det med støtte!

Men gjort er gjort og spilt er spilt.

[Gjest gjest1]

Tja, du kan jo heller tenke at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Jeg har flere venninner som har hatt omsorgsfulle og kjekke foreldre som de har et godt forhold til, uten at de har ikke kommet så langt for det.

Du nevner jo at du har bedre kontakt med venner enn du har med dine egen familie, så på den måten har du vel likevel støtte fra mennesker rundt deg. Venner skal jo være det urbane menneskets nye familie, så du er i samme båt som mange andre. Familie er jo temlig tilfeldige greier uansett, men venner velger vi. (bare så forbanna at det skal gjøre så vondt å ta et oppgjør med foreldre!)

[Gjest Anonym jente]

Sant nok- er enig i det.

[Gjest Anonymous]

Til du som startet tråden her:

Sant nok. Fortiden ER fremtiden for alle. Desverre mangen ganger. Jeg må si at jeg følger veldig med deg. Har hatt det mye på samme måten og mer til. Jeg ble som veldig liten mishandlet både psykisk og fysisk.

Har også hatt et veldig anspent forhold ovenfor mine foreldre og ene søster.

Jeg husker ikke om vi hadde gode stunder sammnen, at mine foreldre satte pris på den jeg var, eller at de sa de var glad i meg. Det har vært både sårende og bittert.

I hele livet har jeg vært bitter og hatet, og opplevde det å hate som en forsvars mekanisme.

Opplevde at jeg hadde det "bedre" da.

Jeg har alltid vært svært forskjellig fra mine søsken, selvstendig, ville gå mine egne veier, viste alltid hva jeg ville og sa det jeg mente.

Jeg opplevde at mine foreldre, spesielt min mor og eldste søster ikke taklet at jeg var som jeg var. Min far derimot stod mellom barken og veden. Min mor opplevde jeg som kald, maktsyk og kynisk.

Jeg ville ikke gå hennes veier, tenke som henne eller gjøre som henne. ganske enkelt.

Selv i voksen alder har vi aldri klart å komme overens. Heller ikke resten av familien. Alle var overfladiske, og jeg opplevde å bli tilslengt mangen bemerkninger, men mest fra de aller nærmeste i familien.

Det jeg opplevde som verst var at familien avviste meg, og ga utrykkelig beskjed om at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. Samt min far benektet meg.

Når jeg gikk på gaten, gikk de rett forbi som om jeg ikke eksisterte. Det var både vont å sårende.

Etter dette besluttet jeg meg for å flytte til en annen by, noe jeg aldri har angret på siden. I dag er det over seks å siden jeg har hatt kontakt med dem.

Har jobbet mye med meg selv på bakgrunn av det, og har det bedre nå enn jeg noen sinne har hatt. Det er nå livet virkelig har begynt for meg. Det er nå jeg LEVER.

Du spør om din situasjon kan påvirke ditt forhold til menn? Til det vil jeg si JA. men samtidig er det fint at du er oppmerksom på det, slik at du kan jobbe med det.

Min fortid påvirket mitt forhold til menn. Og jeg jobber endel med det enda. Ble mishandlet fysisk og fysisk av to menn også. Så jeg har mangen ganger lurt på om skal dette ingen ende ta? :cry:

Jeg lever i HÅP og TRO om at en dag vil jeg finne den rette. Det kommer til skje deg også. Jobb mye med deg selv og lykke til videre.

[Gjest til trådstarter]

Jeg kjenner meg mye igjen i det som du skriver. Jeg har også vokst opp med en far som var veldig negativ og som kritiserte meg hele tiden. Min mor var svak og turde ikke å ta meg i forsvar.

Pga slik som barndommen var, har jeg vært mye ensom i mitt liv. Føler at jeg alltid har vært alene og har aldri hatt noen "nære" selv om jeg var samboer i mange år. Jeg var alene i mange år etterpå og var utrolig ensom! Klarte ikke å åpne opp for noen. Når jeg møtte en som jeg likte og var sammen med, så raknet det når han møtte mine foreldre. Min far var kjempenegativ. Og til meg så sa han alltid at: ja, ja det varer nok ikke lenge før han gjør det slutt med deg!

Han fant feil med alle! Og når det ble slutt med en og jeg møtte en annen, så sa han alltid at den forrige var mye bedre!

Jeg har nå giftet meg og har aldri hatt det så bra i hele mitt liv!! Så det er håp for at vi finner menn som er snill og bra for oss uansett hvilke forhold vi har vokst opp under.

Vil bare tilføye at han jeg giftet meg med var helt stikk i strid med hva min far ville ønsket. Han var faktisk det verste min far kunne tenke seg. For han er svart! :-)

Men jeg har det bra og det er det viktigste!

[Gjest Trådstarter]

Jeg kjenner meg mye igjen i det som du skriver. Jeg har også vokst opp med en far som var veldig negativ og som kritiserte meg hele tiden. Min mor var svak og turde ikke å ta meg i forsvar.

Pga slik som barndommen var, har jeg vært mye ensom i mitt liv. Føler at jeg alltid har vært alene og har aldri hatt noen "nære" selv om jeg var samboer i mange år. Jeg var alene i mange år etterpå og var utrolig ensom! Klarte ikke å åpne opp for noen. Når jeg møtte en som jeg likte og var sammen med, så raknet det når han møtte mine foreldre. Min far var kjempenegativ. Og til meg så sa han alltid at: ja, ja det varer nok ikke lenge før han gjør det slutt med deg!

Han fant feil med alle! Og når det ble slutt med en og jeg møtte en annen, så sa han alltid at den forrige var mye bedre!

Jeg har nå giftet meg og har aldri hatt det så bra i hele mitt liv!! Så det er håp for at vi finner menn som er snill og bra for oss uansett hvilke forhold vi har vokst opp under.

Vil bare tilføye at han jeg giftet meg med var helt stikk i strid med hva min far ville ønsket. Han var faktisk det verste min far kunne tenke seg. For han er svart!   :-)  

Men jeg har det bra og det er det viktigste!  

Ja, det var jo fint å høre at du har det bra på tross av din fars negative utsagn og kritiske bemerkninger hele veien.

Hvis man ikke er seg bevisst situasjonen, har slike kommentarer lett for å bli selvoppfyllende profetier..

Alle foreldre burde være seg bevisst på at alt som kommer ut av deres munn fester seg i barna.

Det beste en kan gjøre er vel å bli "en god" forelder selv!

[Gjest Til trådstarter]

Ja, jeg har alltid vært veldig oppmerksom på at jeg ikke skal gjøre det samme mot mine barn. Men har kanskje overdrevet andre veien når min sønn sier: Ja, jeg skal hente den posen for deg, men bare hvis du ikke sier at jeg er flink!

Jeg har alltid oppmuntret og skrytt av mine barn. Og de har heldigvis blitt veldig positive og har selvtillitt.

Det rare er at min far ikke har oppført seg på samme måte med sine barnebarn som han gjorde med sine barn. Han er mye flinkere til å gi klem og til å oppmuntre.

Kanskje også fordi han vet at jeg aldri ville godtatt at han kritiserte dem. Jeg er ikke redd for å si ifra og trekker meg ikke unna slik som min mor gjorde.