Hadde du latt være å få barn av denne grunnen?

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg lett for andre... Til det overdrevne. Sitter det en fremmed person, stille i en bil, må jeg bort å sjekke at alt er bra. Ligger noen å sover alt for stille, blir jeg stressa og må sjekke at de lever. Er katten lenger ute enn vanlig, går jeg konstant rundt stressa til den er komt hjem. Er mannen ute, og ikke kontakter meg slik han pleier, ser jeg for meg at han har kjørt ut i grøfta, er hardt skadet eller drept.

Det er VELDIG stressende å ha det slik. Jeg kan ikke fordra stress, men klarer ikke å slappe av... Både jeg og mannen har lyst på barn, men om jeg ikke bekymret meg nok før så hadde det nok blitt 1000 ganger verre å bekymre seg for alle mulige måter et barn kan bli skadet på...

Hadde du turt å få barn om du var usikker på om bekymringene som følger med, kan gjøre livet enda mer stressende?

Anonymous poster hash: ee7a0...8fd

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med.. Jeg er på akkurat samme måte, bekymrer meg ekstremt mye om alt og ingenting. Det er så overveldende at jeg tror jeg kanskje aldri kommer til å tørre å få barn.. Jeg tror nok absolutt at livet med barn kan bli mye mer stressende hvis man er på denne måten, uten at jeg vet det sikkert (jeg har jo ikke barn). Håper det kommer noen interessante inspill i tråden

Anonymous poster hash: cb045...fc3

[AnonymBruker]

Nei, men jeg hadde kontaktet en terapeut og fått hjelp først. Det der er gad (generalisert angstlidelse), og absolutt noe du burde bli bra av før du får barn. Hvis ikke, hadde jeg latt være. Det er ikke bra for barnet, og ikke bra for deg.

Uansett bør du søke hjelp, det er vel ikke bra å ha det slik nå heller, slitsomt for både mannen din og deg? Fungerer du greit i jobb?

Livet skal ikke være slik stress, det finns hjelp å få. Hør med fastlegen i første omgang.

Anonymous poster hash: e81d3...2c3

[Gjest 2JZ]

Jeg er også bekymret av meg. Dette er 1000 ganger verre etter at jeg fikk barn. Kan ikke si jeg ville valgt annerledes fordi jeg ikke kan forestille meg eller ønske meg livet ute, men ja, det er vondt å elske noen så høyt noen ganger.

[Ava Mae]

Dette er jo et problem du har som du kan få hjelp med så å ikke få barn i det hele tatt når dere begge har lyst synes jeg er i overkant drastisk.Når det er sagt så ville jeg fått bukt med problemet før jeg satte barn til verden for tro meg,det kommer definitivt ikke til å bli noe bedre den dagen dere er blitt foreldre og bekymrer du deg så ekstremt og unødig da vil både du, mannen din og ikke minst barnet ditt lide for det.

[AnonymBruker]

Om jeg var deg ville jeg fått behandling for angsten først. Jeg har ei venninne som hadde en slik mor, som fremdeles ble fulgt til og fra skolen helt til videregående, ikke fikk være med venner ut på kveldstid, etc - og hun var veldig bitter på sin mor i etterkant.

Selv er jeg veldig lite engstelig av meg, men hadde allikevel kvelder i barseltiden der jeg brøt sammen og gråt halve kvelden "fordi verden er så ond og så mye vondt kan skje med jenta mi". Det er tungt følelsesmessig å ha barn.

Anonymous poster hash: 1382f...c79