Ulike forventninger i et nytt forhold

[Gjest Anonymous]

Sitter på jobben...på en søndag. Orker ikke sitte hjemme i leiligheten og vente.

Han flyttet inn i februar - vi har vært sammen siden september (snart 11 måneder).

Han er alltid opptatt, mye har skjedd og nå står han forran sin "big chance in life" med musikken.

Jeg: forelsket oppetter ørene, men kjenner at dette klarer jeg ikke. Blir så lei meg og føler at jeg alltid kommer i 2.rekke. Trodde jeg skulle fikse det, men det gnager meg så utrolig at han er så opptatt.

Han: fikser ikke at jeg er lei meg. Liker at det er løsninger på ting. Liker ikke at jeg blir "svart" til sinns...uten løsnings-idéer.

Det gjør så vondt. Klarer ikke bevege meg ut av situasjonen heller. Å gå fra han på dette stadiet er rett og slett umulig...er altfor forelska..men skal jeg bite tenna sammen i det uendelige og er det en sunn eller usunn utfordring jeg står forran?

Er så lei meg akkurat nå...og trenger sårt kommentarer..

..når ringte han - lurte på når jeg kommer hjem...jeg er så lei av å være lei, liker ikke meg selv i denne situasjonen...alltid tilgjengelig, alltid der for han, alltid er det jeg som må tilpasse meg til hans liv, hans drømmer - men hvor blir det av mine?

[Gjest Poirot]

Hvis dere setter hverandre så høyt at dere ønsker å bo sammen, så vil det alltid komme slike bølgedaler mer mer eller mindre oppmeksomhet.

(Og dette er grunnen til at jeg mener man ikke bør flytte for raskt sammen)

[Laban]

Du må bare beskjeftige deg på eget hold. Sørge for å ikke sitte hjemme og savne og tenke, det gjør deg bare deprimert, og ham enda mer frustrert.