Hva si til noen som har mistet?

[AnonymBruker]

I går fikk jeg vite at min svigerinne var gravid. Nå fikk jeg høre at hun mistet inatt.

Problemet mitt er at jeg aner ikke hva å si til henne. Jeg har selv "poppet ut" fire unger, blitt gravid på maks tre måneder tre ganger, og en gang med prevensjon. Jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i hvordan det må være å ønske barn uten å få det til, eller å miste, selv om jeg selvfølgelig forstår det må være grusomt. Jeg vet at de brukte lang tid på å få første mann, som snart blir 6 år, så jeg mistenker at de har prøvd lenge denne gangen også. Dessuten er hun såpass gammel at de ikke har mange flere sjanser før det er for sent.

Jeg vil gjerne sende noen trøstende ord, men føler at det blir hyklerisk å prøve å forstå smerten. Jeg har også full forståelse for at hun akkurat nå synes at livet er blodig urettferdig, og jeg kanskje er siste personen hun vil tenke på.

Jeg vet at det er flere her inne som har vært i en lignende situasjon. Hva ønsket dere å høre, eller hvilke ord hjalp dere gjennom sorgen?

Anonymous poster hash: 65e17...c15

[pusilus]

For meg hjelper det faktisk veldig med "jeg vet ikke hva jeg skal si, kan ikke forestille meg hvordan du/dere har det nå, men tenker på deg/dere"

"Jeg er her om du trenger noen å snakke med"

Andre ting fra kolleger evt "så godt å se deg tilbake"

Evt et klapp på skulderen, en ekstra lang klem. Bare det å bli sett, anerkjent.

Det vanskeligste er når de som vet ikke sier en ting, det sårer at de bare later som ikke noe har hendt.

Det vonde rippes ikke opp i ved at det blir nevnt, det er alltid med de det gjelder.

Nå har jeg mistet i uke 19 og lillesøster i uke 28.

jeg setter umåtelig pris på ei venninne som har vært tilstede hele tiden etter lillesøster døde i form av å "dra oss med", både storesøster, mannen og meg på ulike altiviteter om vi har følt for det. Det å ikke bli utelatt fordi man har det tungt, veldig viktig, og selv kunne bestemme om man orker på eller ikke. Denne venninnen har sagt direkte at hun ikke er så flink med ord, men tar igjen i massevis med handlinger.

Endret 1. februar 2015 av pusilus

[AnonymBruker]

Hadde en kollega som hadde først abortert, så ble hun gravid igjenn og fikk den vonde beskjeden i uke 18 at det var noe galt med barnet, så hun valgte å avbryte svangerskapet, for det barnet hadde ingen sjanser å overleve senere.

Jeg ga henne rett og slett en klem da hun kom tilbake på jobb.

Har også ei svigerinne som mistet i uke 8. Vi gikk sammen og ga henne en liten blomsterhilsen.

Trur uansett det er bedre å si du vet ikke hva du skal si, men tenker på dere (evt et eller annet) enn å unngå de fordi du ikke vet hva du skal si.

Anonymous poster hash: 2c3b3...00e

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega som har prøvd i 3-4 år og har mistet flere ganger. De hadde nettopp prøverør, og plutselig måtte han hjem i full fart og ble borte noen dager(ca. 2 mnd etter det jeg tror var når de fikk prøverør..). Jeg mistenker at de har mistet igjen, da det ikke var snakk om hvorfor han var borte. Og når jeg nettopp sa at jeg var gravid(måtte det pga arbeidssituasjon) var første kommentaren "Jaja, godt noen får det til!".. Jeg får så vondt av han.. Jeg vet ikke hva jeg skal si! Jeg er gravid, og han får det ikke til - det må være så sårt! Jeg har ikke lyst til å dytte dette i trynet på han, men det dukker stadig opp da han må gjøre ting jeg ikke har lov til..

Hva kan jeg si til han?

Anonymous poster hash: b4ef5...1c6

[Gjest Vampen]

Jeg er enig med Pusilus. Bare pass på at du ikke legger det fram på den måten du gjør her, at det er så enkelt for deg og at du dermed ikke kan forstå hvordan det er. Man skjønner hva som menes, og at det ikke er vondt ment, men det kan føles sårt.

(Jeg trodde egentlig ikke at du skulle legge det fram på den måten TS, men jeg har opplevd de som har gjort det, og det har føltes ugreit. Så jeg ville bare nevne det. )

[Gjest Bygdis]

Når man mister er det utrolig mange som sier at da var det noe galt med barnet og ikke liv laga uansett. For noen virker nok det trøstende, men for meg var det jo akkurat det som var så trist. Det virker for meg å bagatellisere noe som var en sorg for meg. For å sette det på spissen, man ville ikke sagt noe sånn til pårørende der en person hadde en sykdom og døde.

Jeg ville nok sagt at det var trist og at håper det går bra neste gang. Husker ei sa til meg at hun håpet så at vi prøvde til igjen, for det hadde vært så koselig om vi fikk barn. mye mer oppmuntrende og trøstende enn å få høre at det var jo noe galt når man aborterer som i at da bør man jo nesten være glad til (satt på spissen).