Problematisk forhold til far

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg ønsker noen tanker rundt hvor viktig kontakt mellom biologisk far og barn er. Kan det skape vanskelige følelser senere i livet for et barn når det ikke kjenner sin far? Og hvordan skal man forklare for et barn at far ikke vil treffe det, men likevel har et nært forhold til sine andre barn?

Jeg har et barn som ikke er så gammelt, men som den siste tiden begynner å bli litt forvirret rundt dette med pappa. Jeg tror det kommer av at han ser fedre i barnehagen hele tiden. Nå kaller han flere mannspersoner i livet for pappa (min far, hans onkler og barnehageansatte). Særlig forvirret blir han når jeg viser han bilder av faren hans og kaller ham for pappa. Da kaller han alle menn pappa, og han kan bli litt frustrert hvis man forteller at det er feil.

Jeg har prøvd mange ganger å opprette kontakt mellom far og barn, likevel har de aldri møttes. Jeg har noe sporadisk kontakt med farmoren til barnet, og har fått høre at far ønsker kontakt med barnet, men at det går på at han ikke liker å tape ansikt eller ære eller noe i den duren... Derfor har jeg prøvd å gjøre det lettere ved å sende et bilde med en liten hilsen, men har bare fått krasse svar tilbake ala "Hvorfor får jeg dette???". Personlig føler jeg nok at han prøver å "straffe" meg ved å ikke ha kontakt med barnet, men det er jo ikke meg det går utover.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon og har noen råd? Føler nesten det er best å bare slutte å prøve (jeg maser ikke på ham, det går måneder mellom hver melding). Likevel ønsker jeg jo at barnet mitt skal kjenne faren sin.

Anonymous poster hash: ff333...23b

[Gjest Snuppi]

Hvilket forhold hadde du til barnefar da du ble gravid?

Ønsket han dette barnet?

[AnonymBruker]

Hvilket forhold hadde du til barnefar da du ble gravid?

Ønsket han dette barnet?

Vi var samboere. Nei, han ønsket ikke dette barnet og endret atferden veldig etter graviditeten, det var den største årsaken til bruddet. (vil likevel legge til at han har en datter og sønnen til samboeren hans er jevngammel med min, derfor er det ikke familielivet som har skremt ham.)

Anonymous poster hash: ff333...23b

[Gjest Snuppi]

Vi var samboere. Nei, han ønsket ikke dette barnet og endret atferden veldig etter graviditeten, det var den største årsaken til bruddet. (vil likevel legge til at han har en datter og sønnen til samboeren hans er jevngammel med min, derfor er det ikke familielivet som har skremt ham.)

Anonymous poster hash: ff333...23b

Da blir det verre.

Betaler han bidrag?

Om han ikke ønsket dette barnet vil han heller ikke ha kontakt.

Men jeg synes at det er rart at noen bare kan slå hånden av sitt eget kjøtt og blod.

Har du kontaktet fam.vernkontoret?

De kan gjerne bidra med noe.

Endret 1. februar 2015 av Snuppi

[AnonymBruker]

Da blir det verre.

Betaler han bidrag?

Om han ikke ønsket dette barnet vil han heller ikke ha kontakt.

Men jeg synes at det er rart at noen bare kan slå hånden av sitt eget kjøtt og blod.

Har du kontaktet fam.vernkontoret?

De kan gjerne bidra med noe.

Ja, han betaler bidrag. Han har prøvd å endre/klage på det flere ganger.

Vi var på et møte på familievernkontoret for over et år siden, det endte med at han gikk ut i sinne og sendte melding om advokater og rettsak osv. hørte ikke mer fra ham etter det. Men jeg kan jo ta kontakt med de å høre litt hvordan man bør forklare dette for barn. Takk for råd!

Anonymous poster hash: ff333...23b

[Gjest Snuppi]

Ja, han betaler bidrag. Han har prøvd å endre/klage på det flere ganger.

Vi var på et møte på familievernkontoret for over et år siden, det endte med at han gikk ut i sinne og sendte melding om advokater og rettsak osv. hørte ikke mer fra ham etter det. Men jeg kan jo ta kontakt med de å høre litt hvordan man bør forklare dette for barn. Takk for råd!

Anonymous poster hash: ff333...23b

Det er vanskelig å gi råd en sak som dette.

Denne mannen er tydeligvis ikke interessert i barnet eller å bidra økonomisk.

Stakkars barn.

Om han ikke ønsker kontakt blir det hans tap.

Ønsker dere lykke til videre.

Endret 1. februar 2015 av Snuppi

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å gi råd en sak som dette.

Denne mannen er tydeligvis ikke interessert i barnet eller å bidra økonomisk.

Stakkars barn.

Om han ikke ønsker kontakt blir det hans tap.

Ønsker dere lykke til videre.

Nei, det er veldig vanskelig. Synes det er utrolig trist for sønnen min, særlig nå som han begynner å skjønne mer. Jeg har vel innsett at det ikke er så mye vits å prøve å få kontakt mer. Men det jeg lurer mest på er hvordan jeg skal forklare det for gutten. Det siste jeg ønsker er at han skal føle seg avvist eller at det er hans feil... Selv tenker jeg at det må være vanskelig å vite at man har en annen familie med søsken osv. men at man ikke er inkludert.

Anonymous poster hash: ff333...23b

[Gjest Snuppi]

Nei, det er veldig vanskelig. Synes det er utrolig trist for sønnen min, særlig nå som han begynner å skjønne mer. Jeg har vel innsett at det ikke er så mye vits å prøve å få kontakt mer. Men det jeg lurer mest på er hvordan jeg skal forklare det for gutten. Det siste jeg ønsker er at han skal føle seg avvist eller at det er hans feil... Selv tenker jeg at det må være vanskelig å vite at man har en annen familie med søsken osv. men at man ikke er inkludert.

Anonymous poster hash: ff333...23b

Jeg ser den.

Har du spurt helsesøster eller avdelingsleder i barnehagen om de har noen råd om hvordan du kan formidle dette til sønnen din?

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon som deg. Her hadde far sporadisk kontakt før han kuttet helt ut. Har ikke hatt noen kontakt på over ett år, han betaler ikke bidrag. Ungen hadde også en "pappa" periode der hun ropte pappa til alt og alle, men det gikk seg til. Når hun skjønte at hun ikke fikk se han mer, eller han sa det vel mer eller mindre rett ut til henne siste gang han så henne, så gikk det over i konstante raserianfall, mye trass osv. Jeg prøvde først å ikke nevne han i det hele tatt, distrahere henne hvis hun begynte å prate om han osv. Det hjalp absolutt ikke. Det som hjalp var å prate om han til hun gikk lei/ svare på spørsmål. Nå er det sjeldent at hun nevner han, selv om det fremdeles er sårt. Har barnet ditt forresten kontakt med farsfamilien? Her besøkes besteforeldrene ofte, hun blir inkludert i alle familiesammenkomster o.l, noe jeg er veldig glad for og noe hun har veldig godt av.

Anonymous poster hash: a4951...11f

[AnonymBruker]

^ Jeg over her. Glemte å nevne at her har også far flere barn som han bor sammen med. Jenta har ikke pratet noe om dem, og ser ut til å bry seg mer om å få se far, enn å bry seg om at han er sammen med dem og ikke henne. Dobbelt så kjip situasjon når det er søsken de ikke får blitt kjent med heller.

Anonymous poster hash: a4951...11f

[AnonymBruker]

Jeg ser den.

Har du spurt helsesøster eller avdelingsleder i barnehagen om de har noen råd om hvordan du kan formidle dette til sønnen din?

Nei, jeg har ikke snakket med noen om det ettersom det er en ganske ny problemstilling. Det er nok en stund til vi skal til helsesøster igjen og den pedagogiske lederen er ganske ung og virker ikke til å ha så mye erfaring med dette. Det har bare blitt nevnt i forbifarten at han sier pappa mye, men at de ikke vet helt hva han legger i det.

Anonymous poster hash: ff333...23b

[AnonymBruker]

^ Jeg over her. Glemte å nevne at her har også far flere barn som han bor sammen med. Jenta har ikke pratet noe om dem, og ser ut til å bry seg mer om å få se far, enn å bry seg om at han er sammen med dem og ikke henne. Dobbelt så kjip situasjon når det er søsken de ikke får blitt kjent med heller.

Anonymous poster hash: a4951...11f

Litt godt å høre at det er flere som har opplevd det samme, selv om jeg ikke ønsker det for noen barn. Vi har litt kontakt med farmoren, sender litt tegninger, får julegaver og besøker henne et par ganger i året. Hun er veldig entusiastisk når vi er der, men utover det er det stort sett jeg som sender bilder og kontakter henne. Han blir aldri invitert til familiesammenkomster, selv om de har mye av det. Når vi er der så snakker hun om sønnen sin som at det er veldig synd på ham, og det er tydlig at han fremstiller det som om jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt. Har datteren din spurt om hvorfor han ikke vil ha kontakt? Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, tenkte å si noe om at det er meg faren ikke liker og derfor ikke vil ha kontakt, men det kan jo åpne for en skuffelse hvis sønnen min tar kontakt og kanskje blir avvist i senere alder.

Jeg har lurt litt på om jeg skal ta kontakt med moren til halvsøsteren (hun er heller ikke sammen med faren). Det er en viss aldersforskjell mellom de to, men jeg vet at søsteren har fått sett bilder og vet hvem broren er. Er det helt feil av meg å gjøre det? Og hvordan og hva skal jeg isåfall si?

Anonymous poster hash: ff333...23b

[AnonymBruker]

Datteren min har ingen kontakt med sin far. Han ønsker verken kontakt eller samvær. Og ja, barnet var planlagt, men så stakk han da jeg var gravid i uke 28.

I begynnelsen sendte jeg litt bilder og oppdaterte ham, men jeg fikk aldri noe svar så jeg ga bare opp.

Datteren min spør ofte etter sin pappa. Jeg svarer så godt jeg kan og vi snakker endel om ulike familier. Noen barn bor med mamma og pappa, noen bare med mamma, noen barn har bare pappa, noen barn har to mammaer osv. Og så har jeg snakket med henne om at det er ikke alle mammaer og pappaer som vil eller kan være mamma eller pappa. Det er aldri barna sin feil at mammaen eller pappaen ikke vil være det.

Har aldri sagt noe stygt om hennes pappa, men snakker ikke så mye om ham heller. Hun har jo ingen pappa.

Anonymous poster hash: 832d2...5c0

[Gjest Snuppi]

Nei, jeg har ikke snakket med noen om det ettersom det er en ganske ny problemstilling. Det er nok en stund til vi skal til helsesøster igjen og den pedagogiske lederen er ganske ung og virker ikke til å ha så mye erfaring med dette. Det har bare blitt nevnt i forbifarten at han sier pappa mye, men at de ikke vet helt hva han legger i det.

Anonymous poster hash: ff333...23b

Selv om ped.lederen er ung, betyr det ikke at hun ikke kan være til hjelp.

[AnonymBruker]

Selv om ped.lederen er ung, betyr det ikke at hun ikke kan være til hjelp.

Helt enig, har faktisk opplevd at de som er unge og nyutdannet brenner mer for jobben sin en enkelte som har vært i jobben sin i mange år som går på autopilot.

Anonymous poster hash: 0af4e...8d4

[Gjest Snuppi]

Helt enig, har faktisk opplevd at de som er unge og nyutdannet brenner mer for jobben sin en enkelte som har vært i jobben sin i mange år som går på autopilot.

Anonymous poster hash: 0af4e...8d4

Ja, pluss at de sitter inne med en nyere kunnskap.

[AnonymBruker]

Jeg har lurt litt på om jeg skal ta kontakt med moren til halvsøsteren (hun er heller ikke sammen med faren). Det er en viss aldersforskjell mellom de to, men jeg vet at søsteren har fått sett bilder og vet hvem broren er. Er det helt feil av meg å gjøre det? Og hvordan og hva skal jeg isåfall si? Anonymous poster hash: ff333...23b

Syntes du kan gjøre det. Du kan si det som det er at du ønsker at barnet ditt skal ha kontakt med søsteren sin, og høre om dette er noe søsteren ønsker.

Anonymous poster hash: 0af4e...8d4

[AnonymBruker]

Syntes du kan gjøre det. Du kan si det som det er at du ønsker at barnet ditt skal ha kontakt med søsteren sin, og høre om dette er noe søsteren ønsker.

Anonymous poster hash: 0af4e...8d4

Ja, jeg kan jo prøve. Det er kanskje feil å ta kontakt over facebook? Burde jeg sende brev i posten?

Selv om ped.lederen er ung, betyr det ikke at hun ikke kan være til hjelp.

Du har rett, alderen sier lite om hennes kunnskap. Likevel føler jeg ikke at vi er helt på samme bølgelengde, så kommer nok ikke til å snakke med henne.

Anonymous poster hash: ff333...23b