Hvorfor klarer jeg ikke å sørge?

[Nordvesta]

Skriver dette her inne for jeg vet ikke helt hvor jeg skal få det ut.....

Mamma døde rett før jul. Det kom som et stort sjokk og jeg la lokk på alle følelsene mine. Fokus ble på det praktiske, være på jobb og på å lage en god jul for barnet mitt. Etter jul var det begravelse, som gikk greit, og så tilbake til hverdagen igjen.

Jeg gråter ikke. Jeg er bare tom. Det sånn at jeg ikke kjenner følelsene og kjenner jeg en flik av noe stenger jeg det bare av. Jeg forstår det ikke. Det er ikke sånn jeg er, tror jeg?

Føler liksom at jeg må være sterk for bestemor sin skyld, for barnet mitt, gå på jobb, være flink på jobb, stelle hus, være på aktiviteter og ikke falle sammen.

Jeg savner mamma masse, men jeg våger ikke kjenne på savnet. Åpner jeg den boksen vet jeg ikke om jeg klarer å stenge den igjen. Om dere skjønner? Så nå føler jeg meg bare følelseskald og tom.....

Flere som har, eller har hatt, det slik?

[wintergirl]

Vi mennesker er bare forskjellige når det kommer til sorg, ingen fasit der. Du er ikke følelseskald ihvertfall. Håper du kommer igjennom det på din måte uansett hvordan du føler/gjør det på.

Vil også kondolere så mye og ønsker deg alt godt framover og

[AnonymBruker]

Kjenner meg ganske godt igjen ja. Jeg føler meg ikke redd for å kjenne på følelsene egentlig, men de bare dukker ikke opp. Kan være en ubevisst blokkering.

Jeg tenker bare at alle sørger ulikt, og man må la det ta den tiden og plassen det trenger. At det kommer til riktig tid. Ikke prøve å fremskynde ting. Akseptere tilstanden du er i akkurat nå.

Å holde seg sterk for andre, jobbe, "være flink" osv. kan gjøre at ting blir verre senere. Ikke tenk på hva andre forventer og mener. Vær tro mot deg selv.

Anonymous poster hash: 31cf2...cc8

[AnonymBruker]

klem

Anonymous poster hash: 6b0c1...5dd

[Gjest Blixen]

Det er ingen riktig måte å sørge på. Vi møter alle sorgen på forskjellig måte.

[DuBlue]

Du skal bare slippe løs sorgen og du føler du holder den igjen. Du skal ikke komme over den, men gjennom den. Da må man face det og kjenne på følelsen over å miste kontrollen over seg selv.

Det er rart, jeg har selv hatt det slik og måtte bare slippe løs sorgen.

Alt ble mye bedre, og ingen går rundt og sørger eller er lei seg til evig tid.

Klem

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste.

Nå har jeg ikke mistet foreldrene mine, men da pappa fikk hjerteinfarkt, klarte jeg ikke føle noe. Har i etterkant tenkt veldig logisk på det. Akkurat da visste jeg at det var en naturlig ting, og at det som skulle skje skjedde. Selv om han fikk hjertestans og teknisk sett var død i et minutt eller to. Jeg har forholdt meg helt rolig og fattet siden.

Selv da bestemor døde gråt jeg ikke. Jeg savner henne nå og da, men det er ingen stor sorg som kommer. Tror jeg bare tenker for logisk til å kunne drukne meg selv i sorg.

Anonymous poster hash: 0417f...7ba

[Nordvesta]

Tusen takk for alle svar og gode ord

Har vært inne her flere ganger, men ikke klart åpne tråden. Vet ikke helt hvorfor? Men nå har jeg lest det dere skriver. Det gjør godt å føle at man ikke er alene om å ha slike følelser.

Det løsner dessverre ikke helt for meg. Må kanskje bare ta tiden til hjelp.....

Klem til dere alle sammen med ønske om en god helg.

[AnonymBruker]

Kondolerer masse til deg!

Min far døde før jul i 2004. Da var jeg kun 14 år. Nå er jeg 25 år, og fortsatt ikke hatt en skikkelig sorgreaksjon. Og føler det samme som deg, om jeg åpner dette lokket nå, så går jeg rett i muren og veggen jeg har bygd opp og bearbeidet går til grunne.

Den sorgen du føler er normal, hvordan DU reagerer er normal for deg. Det er ingen fasit på sorgreaksjonen.

Vi har de kjente 5 fasene i sorg

1) Benektelse

2) Sinne

3) Forhandling

4) Depresjon

5) Aksept

Jeg aksepterte døden til min far ganske fort. Nå er jeg i sinne-stadiet. Fordi han kunne fint overlevd om han hadde oppsøkt legen ved de første symptomene. Deretter hopper jeg over på det 5. stadiet igjen. Tror ikke jeg har vært innom stadie 1,3 og 4.

Håper du får bearbeidet sorgen din. Jeg oppsøkte ikke profesjonell hjelp selv, noe jeg angrer litt på i dag. Kanskje en psykiatrisk sykepleier å snakke med er tingen for deg?

Anonymous poster hash: 1e820...25f

[AnonymBruker]

1) Benektelse

2) Sinne

3) Forhandling

4) Depresjon

5) Aksept

Kan du utdype hvert steg litt?

En av mine nærmeste var syk, vi visste det ville ende dårlig. Jeg var sint (mest pga redsel) mens han fortsatt var i live, pga. det som ville skje.

Deprimert var og er jeg.

Føler også at jeg har akseptert at han er død.

Hva ligger i forhandling og benektelse? Jeg har ikke benektet sykdommen/døden. Det var bare uvirkelig i starten. Tenkte "Skjer dette virkelig..?" osv.

Anonymous poster hash: 15e1d...cbd

[AnonymBruker]

Du er i uvirkelighets- og overlevefasen. Ingenting er rett og feil når det kommer til det å sørge. Kondolerer!

Anonymous poster hash: 4409d...389

[tørkestativ]

det er hjernen sin måte å beskytte seg selv på, sa psykologen min en gang. jeg er også sånn, og nå 1 år etter har jeg fortsatt ikke klart å hente frem følelsene og kjenne på sorgen