Kunne dere datet en med aspergers?

[AnonymBruker]

80%? På kg du mener? Kvinnfolk flest vil ikke bry seg om slikt. Er bare mange av de som ikke liker å være kjæreste med folk med aspergers som er her rart nok

Det er jo veldig fint for deg. Nå er det sommer, ut å sjekk damer i stedet for å sitte på KG!

Anonymous poster hash: 67688...476

[AnonymBruker]

Folk er bare ærlige, og det må dem få lov til å være. Denne tråden viser jo et realistisk syn på det du spurte om, så du har jo fått et svar. Selv om 80% ikke vil date folk med asperger, er det fortsatt 20% som ikke har noe i mot det. Anonymous poster hash: 0325b...76e

Men ikke alle av de 80% vet engang ordentlig hva aspergers er! Det er det som er så fucked up. Mange av dem vil ikke pga fordommer eller tidligere erfaringer. Det er rart at noen sier nei, fordi de har en bror feks og vet hva det er. For da burde de visst hvor utrolig forskjellig det er. Noe som sier meg at de faktisk ikke vet nok.

Anonymous poster hash: 8a01d...27a

[AnonymBruker]

80%? På kg du mener? Kvinnfolk flest vil ikke bry seg om slikt. Er bare mange av de som ikke liker å være kjæreste med folk med aspergers som er her rart nok

I denne tråden. Selvsagt bry mange seg om slikt. Les blant annet a4b sitt svar.

Anonymous poster hash: 0325b...76e

[Gjest Jacklost]

Det er jo veldig fint for deg. Nå er det sommer, ut å sjekk damer i stedet for å sitte på KG! Anonymous poster hash: 67688...476

Nah, har bare fått lavere selvtillit etter denne tråden...

[AnonymBruker]

Nah, har bare fått lavere selvtillit etter denne tråden...

Det blir ihvertfall ikke noe bedre av å sitte inne og sture og skylde på andre. 

Anonymous poster hash: 67688...476

[Gjest Jacklost]

Jeg skylder ikke på noen

[AnonymBruker]

Jeg skylder ikke på noen

Jo, du skylder på de som har svart i denne tråden.

Anonymous poster hash: 67688...476

[Gjest Jacklost]

Ikke for at jeg har lav selvtillit. Jeg sier bare at denne tråden ikke akkurat hjelper...

[AnonymBruker]

Ja. Men nå diskuterer vi egentlig aspergers og dating.

Anonymous poster hash: 8a01d...27a

 

Ja, men nå dater vel også de som jobber med både henvisning, utredning og diagnostisering.

Anonymous poster hash: 2ca58...8d7

[Gjest Rose11]

Nei.

[Ok2k]

Vel, hvis vedkommende var fullstendig idiot og i blant diktet opp feil for å desperat prøve jekke ned andre pga en magefølelse og generelt aldri visste når en burde holde kjeft.

Så hadde det vært fullstendig uaktuelt.

[AnonymBruker]

 

Fordi utviklingsforstyrrelsen de har gir de vansker med generalisering, nemlig å overføre et nivå av kunnskap til neste. Dette må trenes på. 

 

 

Anonymous poster hash: 2ca58...8d7

 

Mitt inntrykk (etter det jeg har sett hos aspergere) er at aspergere lyver mye, etter hva som passer de selv, og har svært liten selvinnsikt/forståelse for hvordan omverdenen oppfatter de, og hvor lett det er å gjennomskue f eks løgnene deres. De kan være små løgner, som å pynte på fasaden sin, eller fremstille seg selv som noe annet enn det man er. Det gjelder å alltid ha rett, og alltid være riktig, og samtidig bezzerwisser om ting de egentlig ikke har peiling på. Er dette en vanlig ting hos aspergere, eller er det bare noen som er sånn? 

Anonymous poster hash: c1509...fb5

[AnonymBruker]

Kjenner ikke igjen beskrivelsen over her, har en gutt med asberger-veldig fungerende, merker det kun på det sosiale. Opptatt av at andre skal ha det bra, snill flink.

Dessuten er guten vakker, så mammaen her er ikke så veldig bekymret, mennesker med fordommer bryr oss ikke, vi er for opptatt med å leve;)

Anonymous poster hash: 438bf...8ba

[Gjest Jacklost]

Mitt inntrykk (etter det jeg har sett hos aspergere) er at aspergere lyver mye, etter hva som passer de selv, og har svært liten selvinnsikt/forståelse for hvordan omverdenen oppfatter de, og hvor lett det er å gjennomskue f eks løgnene deres. De kan være små løgner, som å pynte på fasaden sin, eller fremstille seg selv som noe annet enn det man er. Det gjelder å alltid ha rett, og alltid være riktig, og samtidig bezzerwisser om ting de egentlig ikke har peiling på. Er dette en vanlig ting hos aspergere, eller er det bare noen som er sånn?  Anonymous poster hash: c1509...fb5

Det er absolutt ikke vanlig, tro meg Jeg passer ikke inn i den beskrivelsen lite grann

[Gjest Hold the door]

-

Endret 12. mai 2017 av Hold the door

[AnonymBruker]

 

Mitt inntrykk (etter det jeg har sett hos aspergere) er at aspergere lyver mye, etter hva som passer de selv, og har svært liten selvinnsikt/forståelse for hvordan omverdenen oppfatter de, og hvor lett det er å gjennomskue f eks løgnene deres. De kan være små løgner, som å pynte på fasaden sin, eller fremstille seg selv som noe annet enn det man er. Det gjelder å alltid ha rett, og alltid være riktig, og samtidig bezzerwisser om ting de egentlig ikke har peiling på. Er dette en vanlig ting hos aspergere, eller er det bare noen som er sånn? 

Anonymous poster hash: c1509...fb5

 

Aner ikke om aspergere lyver mer enn andre, men synes slike småløgner er ganske vanlig. Lyver selv også når jeg blir spurt kjipe spørsmål som kanskje bare er ment som small-talk.

 

Bor i kollektiv og her pynter ganske mange på fasaden. Handler ikke om å fremstille seg som supermennesker, men å dekke over ting man synes er pinlig.  

 

Roter man seg inn i småløgner så er det også kjipt å innrømme det når man blir konfrontert.

 

Anonymous poster hash: 72d1d...6d9

[AnonymBruker]

Spørsmålet "ville du datet en med asperger syndrom" er jo et spørsmål som en må akseptere at folk svarer både ja, nei, kanskje og vet ikke på. Sannheten er nok at en god del folk ikke ville datet en med asperger,og slik er det bare.

Men la oss gå nærmere inn i problemstillingen. Det er jo sjelden man går rundt med diagnosen skrevet i panna, derfor er det jo ikke slik at spøsrmålsstillingen avspeiler en reell situasjon. De fleste møter et menneske og gjør en vurdering derfra. Flere ender opp med å date noen med AS uten å vite at de har denne diagnosen, andre ender opp med å gifte seg med en som har denne diagnosen, men som ikke får diagnosen før 20 år ut i ekteskapet.

Andre igjen, er slik at når de opplever folk som for annerledes enn dem selv, så vil de ikke gå videre med dem, eller de er slik at når de hører at den de har møtt har en slik diagnose, så takker de for seg uten å egnentlig vite hva det innebærer å ha en slik diagnose i praksis. Det siste er dessverre et fordomsfullt valg, men et vi må akseptere.

Problemet er at det er lite kunnskap og mye misforståelser om hva AS er blant folk flest, og det er et problem at folk lett generaliserer ut fra det de har sett av aspergere.

Jeg er sikker på at det finnes noen mennesker som ville ha sagt "nei, jeg vil absoulutt ikke date en med AS" men som mange år senere finner ut at nettopp den mannen de elsker så høyt, men som sliter med visse ting, har asperger. "Jøss, er det mulig", tenker de nok. Og det er det mange som gjør når de får vite at noen de har kjent lenge, har en slik diagnose. Det kan være ektemenn, koner, søsken, foreldre, venner, kollegaer osv. Man reagerer typisk med: "det kan da ikke stemme", "nei, du har vel ikke asperger, du som er så normal", og tar kanskje litt tid før man begynner å endre på sin oppfatning av hva asperger egentlig er.

Det er nemlig typisk og menneskelig. Vi har oppfatning av hva noe er, hvordan noe er, og når vi møter noe som ikke stemmer overens med denne oppfatningen, så har vi ikke så lett for å endre på vår oppfatning. Vi argumenterer ut de postive tilfellene, tenker de ikke er AS, og tviholder på var "negative" oppfatning av hva AS er.

Jeg tror mange av oss omgås folk med asperger til daglig uten å engang tenke at de har en slik diagnose. Noen av disse menneskene har hatt diagnosen siden var barn, men blitt gradvis flinkere til å "passe inn" eller "takle hverdagen" (noe alle mennesker blir med alderen, uavhengig av diagnose). Andre igjen er udiagnostiserte, enten fordi de fungerer så godt at aspergeren ikke skaper funksjonssvikt, noen fordi de ikke enda har funnet ut hvorfor de sliter med det de sliter med. En rekke mennesker får diagnosen i voksen alder, etter lange ekteskap og flere barn. De er "normal" i manges øyne, normale nok til å være attraktiv, sjarmerende, morsomme, hensynsfulle,elskelige, elsket, seksuelle osv osv. Men de sliter også med noe, og dette noe trenger ikke å være noe helt forferdelig som gjør at en bør holde seg langt unna.

Og det er ikke nødvendigivs slik at aspergeren kommer til syne gjennom sosial hjelpeløshet, manglende empati eller slike ting. For noen er eneste reelle problem at de blir utrolig sliten! Og så finner man ut at grunnen til slitenheten er at man har AS. Mange vil nok nekte for dette, argumentere i mot, komme med diagnosekriterier som tyder på noe annet, men det ligger en utrolig kompleksitet i dette som man ikke kan fange med å vise til diagnosekriterier på overflatenivå.

Poenget mitt her, er at, ja, mange vil nok umiddelbart tenke at de ikke vil date en med as, men det betyr ikke at de ikke kan ende opp med å gjøre de likevel og faktisk like det.

Og si gjerne Nei, til å date en asperger, det er opptil enhver hvem de vil date, men denne tråden handler også om noe annet, nemlig oppfatninger av diagnosen, noe som er utrolig viktig å gå inn i fordi det er så mange misforståelser.

For meg som kjenner folk med denne diagnosen, kan oppfatningene minne om måten barn tar avstand fra jenta med vorte på kinnet fordi de har hørt at hekser har det ...

Og - dette vedvarende personangrepet på Wimza over her, er helt lavmål. Synes Wimza svarer bedre for seg enn de som angriper.

Anonymous poster hash: 71665...ccf

[Gjest Jacklost]

Men skal man liksom si at man har aspergers på første date? Det høres ganske merkelig ut O_O

[AnonymBruker]

Men skal man liksom si at man har aspergers på første date? Det høres ganske merkelig ut O_O

Jeg synes ikke at man skal det, og tror jo de færreste gjør det. Derfor er jo spøsmålet over litt urealistisk.

Anonymous poster hash: 71665...ccf

[AnonymBruker]

Spøsmålet i HI, tenker jeg på.

Anonymous poster hash: 71665...ccf