Blir så provosert av og til

[AnonymBruker]

Er så forbannet lei av at min mor støtt og stadig skal være i dårlig humør. Hun sier så mye unødvendig og kommer stadig med nytt pisspreik. Hvis jeg prøver å si fra, gidder hun ikker å høre etter. Det ender med at jeg blir sint, man blir i det humøret som den som er i dårligst humør til slutt. Da blir jeg mer høylydt, og prøver virkelig å nå inn til den andre siden.

Problemet er at hun aldri hører etter på hva jeg har å si, hun nekter for at hun har gjort noe som helst. Kommer bare med enda mer usaklige kommentarer, og dumme trusler. Vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. Er absolutt ikke koselig når det blir slik, men finner meg ikke i å bli kjeftet på og få slengt dumme kommentarer i trynet hele tiden for saker som ikke angår henne, eller som egentlig ikke er noe særlig å krangle om.

Anonymous poster hash: 3c598...3f3

[MorTil2]

Lurer på hvor gammel du er ? Du kunne nesten vært sønnen min - han hadde nok beskrevet forholdet mellom han og meg slik du gjør :

Det er foreldren som er sur og vanskelig, forelder som blander seg, foreldrer som skaper ubehag....

Som forelder opplever jeg det ofte motsatt - at fra han står opp og til han går og legger seg, kommer han jevnt og trutt med sure bemerkning, slenger døren i ansiktet på meg når jeg vil prate om skole, lekser eller annet "Du har ikke noe med det." Når jeg bemerker at det har vært en del gaming iforhold til lekser, mener han at jeg tar helt feil - fordi om han faktisk har sittet og spilt i tre timer, og like før det klagde over at han har så mye prøver og innleveringer....... Når jeg spør om hjelp, f eks til å henge opp klær, gå ut med bosset e.l. sier han "Jeg har det travelt, har ikke tid. Gjør det selv".

Og når han er sur, og jeg blir sur tilbake, sier han "Jeg skjønner ikke hvorfor du er sur. Du trenger jo ikke å bli sur bare fordi jeg er det!".

Så jeg vet ikke hvordan det er hos deg TS, men jeg tror nok at frustrasjonen går begge veier hos foreldre og barn/tenåringer.

Jeg forstår at å være tenåring ikke er lett alltid : dere har mange krav fra både skole, venner, trenere og familie. Dere vil gjerne være selvstendige og voksne, men jeg føler ofte at det er mer en rett dere forlanger, enn å se forpliktelsene som følger med.

Hvorfor skal jeg, bare fordi jeg er forelder, godta at min sønn er sur på meg, slenger med døren, sender meg olme blikk ved middagsbordet hvis jeg tygger litt hørbart, eller gjør andre ting som han tydeligvis finner helt uutholdelig ? Skal jeg alltid tåle og tie, skal jeg lære han opp til at han kan oppføre seg regelrett ufint, men andre skal godta det - ikke ta igjen ?

Og ja, jeg har pratet med sønnen min om dette, vi er blitt enige uendelig mange ganger om at vi skal gjøre vårt ytterste for å få en bedre hverdag. Men som du sikkert vet , det hjelper ikke stort. Kanskje vi bare må godta at foreldre-tenåringsperioden er slik ? Vente på at det går over ?

Og din mor kommer med tomme trusler ? Hva da ? Min er "Forsetter det slik, må du flytte til din far". Min sønn påstår det er en tom trussel, og på grunn av skolen han går på per dags dato og fars bosted, så er det det. Men begynner han på en annen skole nærmere faren (skal på VG2), så er det ikke lengre en tom trussel.

For oppførselen forsurer ikke bare min og hans hverdag. Den forsurer hverdagen til lillebroren, vennene til lillebroren får til og med dritt slengt i seg ! Og sånn vil ikke jeg ha det i hjemmet mitt !

Så TS, jeg forstår at det ikke er kjekt å ha det slik du beskriver, men som forelder vil jeg gjerne speile det litt. for en er som oftest to om å gjøre en relasjon god eller mindre god.