Dietter og overvekt

[Gjest Poirot]

Jeg skjønner at ikke alle har en viljestyrke av stål.... men... er man misfornøyd med hvordan man ser ut så kan jeg virkelig ikke forstå hva som er så vanskelig med å gjøre noe med det (såfremt man kan' date=' selvfølgelig).[/quote']

Vel, siden mange er tykke og klager over det OG går på dietter i åresvis, så er det jo tydelig at det er ganske vanskelig for en del, er det ikke?

I tillegg kommer jo uliek plager og hindringer en del har. Noen har mann som frister dem mye, andre har en stressende jobb med mye reiser, noen har lav forbrenning, andre trenger svært få kalorier, noen har stort søtbehov, og andre eeelsker majones på maten.

Hvis det ikke hadde vært vanskelig mht viljestyrke, hadde ikke så mange kvinner prøvd å slanke seg til enhver tid uten å lykkes.

Ta meg for eksempel: i snart 3 mnd har jeg syklet 30 minutter hver dag, i tillegg til annen aktivitet. Jeg har gått OPP 2 kg.

[MiniMjau]

Ta meg for eksempel: i snart 3 mnd har jeg syklet 30 minutter hver dag, i tillegg til annen aktivitet. Jeg har gått OPP 2 kg.

Det er fordi muskelmassen din har blitt større. Muskler har større egenvekt enn fett. Ergo kan en veltrent dame veie mer enn en dame med mye fett på kroppen.

[Gjest Poirot]

Det er fordi muskelmassen din har blitt større. Muskler har større egenvekt enn fett. Ergo kan en veltrent dame veie mer enn en dame med mye fett på kroppen.

Det tviler jeg nok meget sterkt på. Det er ikke slik at bare fordi man trener litt så kommer musklene på i kilovis og kroppen krymper tilsvarende inn i størrelser. Desverre.

[MiniMjau]

Kroppen blir strammere("tynnere"), og mer muskuløs.

Da veier du mer en en jente på samme størrelse men med fett der du har muskler.

[Gjest Ethereal]

Det med "økt muskelmasse" er en seiglivet treningsmyte; normalt sett må man trene svært hard styrketrening, og i tillegg spise veldig bra, med masse proteiner og riktig type karbohydrater, for å legge på seg én eneste kilo muskelmasse i løpet av ett år, hvis man da ikke tyr til ulovlige medikamenter.

I tillegg er det en sannhet med modifikasjoner at mange har lav forbrenning. Lav forbrenning har gjerne andre symptomer i tillegg til at man legger på seg, og kan konstateres ved en enkel blodprøve hos lege. Hvis man får fastslått lav forbrenning, må man gå på medikamenter (tyroksin, det hormonet kroppen ikke produserer nok av) resten av livet.

Men hvis forbrenningen er innenfor normalområdet, kan man faktisk selv øke den, ved å bygge mer muskelmasse. Muskler er rett og slett mer energikrevende enn fettvev, og man trenger derfor mer mat for å opprettholde vekten (eller snudd på hodet: spis det samme, og gå ned).

[Suzy]

Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt når jeg leser gjennom denne tråden og finner det samme utsagnet gang på gang i litt ulike formuleringer:

"Er du misfornøyd med kroppen så er det bare å endre livsstil og dermed endre kropp"

Det er sikkert enklere for noen, men jeg for min del finner det MYE lettere å gå opp i vekt enn ned i vekt.

Jeg finner at jeg uhorvelig mye kjappere får en ny bilring enn jeg blir kvitt en gammel en og jeg finner det SÅ mye mer behagelig å sitte i sofaen enn å jogge i skogen...

JA jeg trener og jeg har virkelig jobba hardt det siste året med å endre livsstilen min slik at jeg skal bli strammere, sterkere og flottere - og selvfølgelig slankere.

Det har til en viss grad lykkes, men det er ikke lett og det går ikke raskt. Faktisk gikk jeg opp fem kilo - og nå har jeg gått ned igjen fire - men det betyr at jeg er ca break even med da jeg startet dette "prosjektet" for et år siden... Ikke så veldig motiverende - men jeg merker selvfølgelig andre positive gevinster, så jeg fortsetter.

MEN; Er det virkelig så rart at det er tungt for folk å legge om livstilen når resultatene lar vente på seg slik de faktisk gjør???

Er det så vanskelig å stikke fingeren i jorda og innrømme at det er kjett å slanke seg, kjett å nekte seg mat, kjett å ikke kunne spise fett og søtt, kjett å jogge milevis, trene i timevis, passe på alt man putter i munnen osv...???? :-?

Visst pokker må man gjøre det, men det er ikke morsomt hele tida og jeg syns det er maks arrogant å hevde at det "er så lett så", eller "det er jo bare å".

*puster ut* Det var vel dagens utblåsning tenker jeg

[Gjest Ethereal]

Men Suzy, du HAR jo blitt i mye bedre form det siste året, og jeg tipper at all treningen merkes på klærne? Husk at man ikke skal stirre seg blind på tallet på vekta.

[Suzy]

Men Suzy' date=' du HAR jo blitt i mye bedre form det siste året, og jeg tipper at all treningen merkes på klærne? Husk at man ikke skal stirre seg blind på tallet på vekta. [/quote']

Ja jeg har det - og det er derfor jeg skriver at jeg har merka andre fordeler enn vektnedgang og derfor fortsetter i samme spor - med glede til og med. Jeg har gått ned ivertfall en størrelse i klær og blirr mye strammere - det er også bra.

Men det er ikke bare lett og jeg har måtte bli skikkelig misfornøyd med meg selv før jeg klarte å ta tak i det - det var poenget.

Jeg mener jo såklart at det er den rette vegen å gå

[~sikka~]

Har du endret spisevaner da? Man bør spise mindre posjoner og sunnere mat. Ha gjerne èn fridag i uka hvor du kan spise hva du vil, det gjør det litt lettere for da har du liksom noe å se fram til, uten at du ødelegger hele opplegget. Kjempeflott at du er igang ihvertfall, flink er du som sykler 30 min hver dag, det er jo kjempebra trim

[Gjest Anonymous]

Alle vet at slankekurer er et helvete, kostomlegging og trening behøver ikke å være det.Det er snakk om å gjøre ting på en fornuftig måte.

Utrolig mange går dessuten på kurer de ikke har greie på. Ei dame her inne lurte på hvorfor hun ikke gikk ned i vekt på Atkinsdietten, det viste seg at hun spiste masse frukt- som er bannlyst på den dietten (en diett jeg ikke skal uttale meg mer om). Noen tror at det holder å bare spise sunnere. Desverre er det som regel ikke det, man kan godt spise så sunt man bare vil og likevel legge på seg. For å gå ned i vekt må man som regel kontrollere porsjonene. Gjør man ting halvveis er det klart at resultatene kommer seint, gjør man det målrettet og effektivt kan man kvitte seg med kiloene ganske raskt.

Ang hindringer: Ok, så noen lider av et ekstremt søtsug. Det gjør jeg også- hvis jeg spiser feil mat (masse raske karbohydrater). Kikker man nøye på kostholdet sitt vil man oppdage at mye ligger der. Og jo mer søtt de med søtsaker spiser, jo verre vil søtsuget bli. Krom skal jo visstnok også hjelpe, men kostholdsendring er langt mer effektivt.

Ok, så noen liker majones- vel, det er snakk om å prioritere. Om den majonesen er med på å holde en 10 kg overvektig får man nesten vurdere hvorvidt den er verdt det.

Noen har menn som frister, andre har romvenninner, for ikke å snakke om godtehyllene på Rema 1000..Å motstå fristelser er en essensiell del av en slankeprosess.

Lav forbrenning er faktisk ikke en folkesykdom som rammer annethvert menneske. Det er en lidelse, og begrepet bør ikke brukes i hytt og pine. JA, noen har høyere forbrenning fra naturens side enn andre, og kan spise hva de vil uten å legge på seg. Det betyr ikke at resten av oss lider av lav forbrenning. Som Etheral nevnte, har du lav forbrenning trenger du faktisk medisiner mot det. Gå til legen om du mistenker dette!

Lav forbrenning, dårlige gener- uansett hva slags dårlige unnskyldninger vi gjemmer oss bak- egentlig handler det om å prioritere. Potetgull eller en slank kropp..

For en hard verden, huh?

[Gjest Poirot]

Men Suzy' date=' du HAR jo blitt i mye bedre form det siste året, og jeg tipper at all treningen merkes på klærne? Husk at man ikke skal stirre seg blind på tallet på vekta. [/quote']

Har fått ned 2 kg og bruker de samme klærne jeg, siden jeg begynte å trene for 1,5 år siden (2 dager i uken, de siste månedene med 30 min sykling daglig i tillegg). Blodtrykket er ikke gått ned heller. Det er skikkelgi deprimerende. Men jeg merker at jeg har bedre kondis, da. Det er jo noe.

Når man da synes det meste av trening er ganske kjipt, er det ikke alltid lett å være så himla viljesterk med maten i tillegg. Synes det er vanskelgi, jeg.

Folk ER forskjellige. Jeg har venninder som med 2 ukers influensa har gått ned 5 kg, mens jeg veier det samme selv om jeg nesten ikke har spist. Jeg har venner som sluttet med cola og potetgull og dermed gikk ned 5 kg på noen uker, mens jeg gikk på 3 (dvs 6 mnd) GR-kurs for å pine meg ned 7 kg. Broren min spiller bare data og spiser kebab før han spiser pizza, han er tynn men muskuløs (aner ikke hvor han har fått musklene fra...) Pappa bruker samme størrelse på bukser som da han var 25, nå er han snart 60, han spiser gjerne 15 pølser og 8 marsipankakestykker (helt sant).

Siden jeg opererte for snart 2 mnd siden har jeg lagt på meg 3 kg, enda jeg har gått turer osv som vanlig (har jo ikke bil) og spist normalt og begynte med sykling etter 4 uker.

Det er ingen tvil om at det er lettere for noen enn for andre. Jeg syens ikke det er lett å være viljesterkt når ting tar så himla lang tid, og man er nødt til å tenke på det døgnet rundt.

[Gjest Poirot]

Har du endret spisevaner da? Man bør spise mindre posjoner og sunnere mat. Ha gjerne èn fridag i uka hvor du kan spise hva du vil, det gjør det litt lettere for da har du liksom noe å se fram til, uten at du ødelegger hele opplegget.

Klart jeg har prøvd å spise mindre porsjoner og sunnere mat. Men etter mange måneder med det blir man ganske svak i viljestyrken etterhvert, når resultatene ikke kommer og man siter etter middag og har lyst på mer mat. Særlig når man elsker sjokolade og pizza.

Som sagt: det er ikke lett.

[Gjest Poirot]

Ok, så noen liker majones- vel, det er snakk om å prioritere. Om den majonesen er med på å holde en 10 kg overvektig får man nesten vurdere hvorvidt den er verdt det.

Alle vet jo det. Saken her var vel om man har viljestyrke til å klare seg uten i lengre tid (for alltid), hvis det er noe man virklig elsker. Mange klarer ikke det, og det er det som er problemet.

[Martha Stewart]

Alle vet jo det. Saken her var vel om man har viljestyrke til å klare seg uten i lengre tid (for alltid)' date=' hvis det er noe man virklig elsker. Mange klarer ikke det, og det er det som er problemet.[/quote']

En grunn til at det er vanskelig å gå ned i vekt/holde vekten som ikke er blitt nevnt her, er at det er knyttet masse følelser til mat og spising. Mat føles riktig (på kort sikt) når man er lei seg, når man er stresset, når man kjeder seg, når man er glad. Mat er sosialt og det er ikke særlig gøy å si nei til fristelser f.eks når noe skal feires på jobben eller når jentene skal ha vinklubb. Jeg kjenner svært få jenter som med hånden på hjertet kan si at de har et 100 prosent avslappet forhold til mat - selv om de ikke har diagnosen spiseforstyrrelse.

Selv lever jeg relativt sunt, tror jeg man kan si. Ikke liker jeg McDonalds, kaffe, røyk og spiser ganske sunne måltider. Jeg går til og fra jobb hver dag. Likevel legger jeg lett på meg. Sjokolade, kaker og is er mitt problem... Jeg er en livsnyter og mat for meg er en av livets store gleder! Men man må jo finne den gyldne middelvei mellom å spise alt man har lyst på og ese ut. Men enkelt, det er det ikke!

[Gjest Anonymous]

Men man kan spise majones, sjokolade og potetgull, bare ikke hver dag! Alt handler om balanse, og i en periode kan det være smart å unngå det helt. Men når man har nådd idealvekta kan man godt kose seg med slikt av og til, hemmeligheten er å skille mellom helgemat og hverdagsmat.

The Bride: Du har helt rett i at vi knytter følelser til mat, og heller ikke jeg kjenner så mange jenter med et helt "normalt" forhold til mat, kropp og vekt. Og det er ok å kose seg med mat. Men den nære forbindelsen mellom mat og følelser må brytes, iallefall til en viss grad, om man sliter litt med vekta. Mange koser seg med mat for å feire, trøster seg med mat når de er lei seg, spiser når de kjeder seg..om man ikke har en forbrenning utover det vanlige fører dette til overvekt!

[Gjest Poirot]

Men man kan spise majones, sjokolade og potetgull, bare ikke hver dag! Alt handler om balanse, og i en periode kan det være smart å unngå det helt. Men når man har nådd idealvekta kan man godt kose seg med slikt av og til, hemmeligheten er å skille mellom helgemat og hverdagsmat.

Alle vet jo det, og det er her viljestyrken kommer inn i bildet, særlig om en samboer sitter med en stor deilig sjokolade i fanget.

(Snakker generelt nå, jeg spiser lite majones)

Og som sagt, så er det ikke alle det hjelper å kutte ut potetgull og brus på hverdager for, deriblant meg. Om jeg skal ned i vekt må jeg trene mer enn det jeg gjør nå (og jeg synes jeg trener nok) og jeg må virkelgi konsentrere meg mht mat, hva jeg kan spise og ikke spise. Jeg kan alle regler, men det er ikke som om jeg går ned i vekt ved å kun spise sjokolade på lørdager.

Og det krever faktisk en god del viljestyrke for meg, å nekte meg selv mat jeg vil ha i opptil et halvt årt i strekk for å gå ned noen kilo. Tro meg, jeg har prøvd nå nærmest 3 år i strekk, med flere lengre perioder der jeg har vært skikkleig flink. Men det koster mye. Og så skulle man jo helst BLI på den nye vekten også. Og da kommer viljestyrken nok en gang inn igjen. Masse mat jeg da ikke kan spise for å ikke legge på meg.

Det er ikke lett for alle å gå ned i vekt, selv om mange mener det er kjempelett og man selv kan alle triksene. Det er så innmari "urettferdig" å gå på GR-kurs, og totalt gå ned 1,7 kg på 8 uker, når man har gjort alt riktig - spist sunt, lite og ofte og trent ofte, mens andre går ned 6-8 kg. Om man da ønsker å gå ned 15 kg, vil det med dette tempoet ta ca 80 uker med beinhard jobbing, helger inkludert. Og det krever nok en gang viljestyrke. Jeg synes det er vanskelgi å nekte meg selv svært mye i nærmere 1,5 år.

Hadde det vært LETT for meg å slanke meg, hadde jeg aldri veid det jeg veier nå. Da hadde jeg veid det jeg veide for 6-7 år siden. Jeg skulle så utrolig gjerne vært slankere og ikke den som ser tykkest ut av de fleste jenter jeg kjenner.

Å da få høre støtt og stadig at det er så LETT å slanke seg, svir. For jeg synes det er vanskelig.

[Gjest Anonymous]

Ja, alle vet det jeg sier Poirot, men alt for få setter det faktisk ut i livet.

Jeg sier ikke at det er lett. Fokuset mitt ligger vel heller på hvorfor så mange er overvektige i utgangspunktet.

Når det gjelder ditt spesielle tilfelle høres det jo virkelig ut som om du har uvanlig vanskelig for å gå ned i vekt, og kanskje har et uvanlig lavt stoffskifte.

Grete Roede-kost er det få som orker å leve på i lengden, og slike lavkalori- kurer fungerer ikke for alle. Det finnes flere måter å angripe problemet på, f.eks ved hjelp av opplegg som baserer seg på GI (som f.eks Fedon). De aller fleste vil nok oppleve at sultfølelsen blir mindre på en slik diett enn på vanlige lavkalori- dietter.

Og bare for å ha det sagt- jeg har selv hatt en samboer som formelig levde på sjokolade og potetgull (og han la selvfølgelig aldri på seg ), så jeg kjenner faktisk følelsen.. :-)