Når ny samboer ikke stiller opp - eller krever jeg for mye?

[AnonymBruker]

Jeg og min kjæreste flyttet sammen i oktober.
Vi hadde da vært sammen i godt og vel to år.
Jeg har et barn på 6 år, som samboer har kjent siden starten av vårt forhold.
Det siste 1 1/2 året har den andre biologiske foreldren til mitt barn vært fraværende. Personen er ikke i stand til å ta vare på sitt barn ved nåværende tidspunkt.
Dette har min samboer vært klar over hele tiden.

Siden vi flyttet sammen har jeg vel tatt det som en "selvfølge" at vi skal hjelpe hverandre godt i hverdagen, og selvom min samboer ikke er biologisk foreldre til mitt barn - har jeg tatt det som god fisk at h*n "trår til" når det trengs.
Dette er IKKE snakk om ofte.
Siden oktober har samboeren min vært alene hjemme med barnet én kveld - da jeg var ute med jobben.

Jeg har nå en mulighet til å være med på en utenlandsreise med jobben. Dette er en reise som går fra onsdag-søndag.
Fredag - søndag er det allerede avtalt at barnet skal være hos sine besteforeldre.
Det betyr at samboer trenger å være alene med barnet fra onsdag ettermiddag til fredag morgen. (besteforeldre henter på SFO fredag.)

Men, dette viser seg å være veldig vanskelig å gjennomføre.
Isteden for å være glad på mine vegne, er h*n ytterst skeptisk - og synes ikke noe om dette i det hele tatt. Det er ikke snakk om å være glad på mine vegne over hodet, og det virker nesten som h*n synes det er mer enn belastning at jeg spør - enn at h*n ønsker å hjelpe meg å kunne være med på noe virkelig spennende.
Barnet er VELDIG trygg på samboer og ser på h*n med likt syn som egen biologisk foreldre. (Barnet er også veldig vant til å være på overnatting uten meg hos venninner/besteforeldre osv. )
Jeg kommer nå mest sannsynlig til å ende opp med å avlyse denne turen fordi samboer ikke ønsker å bidra.
H*n synes det er "urettferdig" at jeg ikke har mulighet til å be biologisk stille opp, på lik måte som h*n kan spørre sitt barns biologiske å stille opp om det er noe.
Dette har jo samboer visst fra starten av ikke har vært en mulighet for meg - og h*n visste det godt når vi gikk inn i et samboerskap.

Jeg hadde jo stilt opp for h*n med én gang, om h*n hadde fått en lik mulighet som meg.

Jeg sitter igjen å føler at vi egentlig lever to "separate familieliv" i dette samboerskapet, når jeg i utgangspunktet tok for gitt at utfrodringer som dette ikke var noe problem i det hele tatt.
Man skal jo stille opp for hverandre? Eller har jeg misforstått dette veldig?

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[Gjest Phoenix]

Jeg ville også forventet at under ett tak så er man en familie. Ja, du spør biologiske først hvis du har muligheten, men det handler jo om å bidra litt for de under ett tak så hverdagene går opp i opp. Jeg regner med at du bidrar til din kjæreste sitt barn?

Endret 28. januar 2015 av Phoenix

[AnonymBruker]

Jeg ville også forventet at under ett tak så er man en familie. Ja, du spør biologiske først hvis du har muligheten, men det handler jo om å bidra litt for de under ett tak så hverdagene går opp i opp. Jeg regner med at du bidrar til din kjæreste sitt barn?

Ja, jeg gjør det.

Men samboer spør ofte heller biologisk foreldre om hjelp til slike ting - enn at barnet er hos oss.

Men jeg bidrar med henting/levering til aktiviteter, og andre ting som jeg har mulighet til å gjøre, ja.

Og det er vel manglende mulighet til å be om hjelp fra biologisk foreldre for meg, som plager h*n nå.

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[Puny]

Jeg skjønner at du reagerer. Når man bor sammen må man jo hjelpe hverandre i hverdagen. Dere skal jo være en familie og da stiller man opp for hverandre. Hvorfor tror du at han ikke ønsker dette?

[AnonymBruker]

Oi, det skulle vel h*n ha tenk på før. Samtidig burde dere kanskje ha tatt den praten før dere flyttet sammen, om forventninger til hvor mye man stiller opp mtp. hverandres barn. H*n kan jo ikke snakke om urettferdig all den tid du faktisk ikke har mulighet til å be din eks om å stille opp. At man spør biologiske foreldre først er jo naturlig, det er ofte med i samværsavtalen til og med, men når det ikke er mulig, og man hele tiden har visst dette, må man jo kunne stille opp de få gangene det er nødvendig.

Tror jeg ville satt meg ned og snakket ordentlig ut: Dersom du faktisk stiller opp med henting ol. kan du jo spørre om det nå er meningen at dere skiller helt mellom egne og hverandres barn, og hvem andre h*n i såfall mener skal stille opp når h*n trenger det når dere (tydeligvis) ikke skal hjelpe hverandre.

Kan det være at det er andre ting som ligger bak? At h*n egentlig ikke vil at du skal dra på denne turen pga. sjalusi el.?

Anonymous poster hash: e1e38...ba7

[AnonymBruker]

Oi, det skulle vel h*n ha tenk på før. Samtidig burde dere kanskje ha tatt den praten før dere flyttet sammen, om forventninger til hvor mye man stiller opp mtp. hverandres barn. H*n kan jo ikke snakke om urettferdig all den tid du faktisk ikke har mulighet til å be din eks om å stille opp. At man spør biologiske foreldre først er jo naturlig, det er ofte med i samværsavtalen til og med, men når det ikke er mulig, og man hele tiden har visst dette, må man jo kunne stille opp de få gangene det er nødvendig.

Tror jeg ville satt meg ned og snakket ordentlig ut: Dersom du faktisk stiller opp med henting ol. kan du jo spørre om det nå er meningen at dere skiller helt mellom egne og hverandres barn, og hvem andre h*n i såfall mener skal stille opp når h*n trenger det når dere (tydeligvis) ikke skal hjelpe hverandre.

Kan det være at det er andre ting som ligger bak? At h*n egentlig ikke vil at du skal dra på denne turen pga. sjalusi el.?

Anonymous poster hash: e1e38...ba7

Jeg tror nok absolutt h*n kan være sur på meg for at jeg har mulighet til å dra på denne turen ja.

Det er noe som er akkurat ned h*n's gate. Og h*n er nok muligens litt bitter fordi jeg får muligheten til å være med på sånne turer.

H*n klarte å si istad at det var jo tross alt h*n's friuke den uken jeg da skulle reise. (Friuke med tanke på at barnet h*n's ikke er hos oss den uke. )

Jeg tenkte jo det var en positiv ting jeg da - fordi da har h*n bare ett barn å ta seg av disse tre dagene, isteden for to.

Og om det skal være slik at h*n anser den uken han "bare" er sammen med meg og mitt barn som "friuke", da merker jeg at vi har veldig store forskjeller i hvordan vi anser dette samboerskapet - enn hva jeg hele tiden har trodd.

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du reagerer. Når man bor sammen må man jo hjelpe hverandre i hverdagen. Dere skal jo være en familie og da stiller man opp for hverandre. Hvorfor tror du at han ikke ønsker dette?

Jeg tror i bunn og grunn h*n synes det er for mye ansvar som er pålagt h*n, grunnet at barnets biologiske forelder ikke kan stille opp.

H*n har aldri "bedt om å bli forelder til min barn". (Uten at h*an noen gang har formulert det på den måten.)

Og h*n synes nok at det blir mer ansvar på h*n for mitt barn, enn hva h*n ønsker kanskje?

Jeg vet ikke helt.

I mitt hode er det jo så naturlig at man er sammen om det og bidrar når man må/kan, men kanskje jeg ser på oss mer som en fullverdig familie som alle bidrar i, enn hva h*n gjør.

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[AnonymBruker]

Har dere ikke diskutert slike ting FØR dere flyttet sammen?

Dere har tydeligvis veldig forskjellige syn på ste-foreldrer rollen, og jeg skjønner egentlig begge sine standpunkt. Han spør jo alltid sin familie først om tjenester virker det som, og han forventer du gjør det samme.

Selv ville jeg stilt opp uten å nøle, så jeg ser det fra din side også.

Men, du må nesten bare respektere at dere ser forskjellig på dette, og ta det derifra.

Anonymous poster hash: 13ac4...e39

[Tante-Sofie]

Dette burde dere jo ha snakket om før dere flyttet sammen. Jeg synes ingen av dere er urimelige i utgangspunktet, men jeg synes det er rart om det kommer som en overraskelse nå for samboeren din at du ikke har noe særlig nettverk å spørre. Men er det ikke mulig for de som skal passe barnet ditt i helga å passe de tre andre dagene også?

[Gjest Gjest_Idja]

Du har allerede avslørt at det er en han, så gjør det enklere for deg selv og dropp *.

Jeg syns ikke du forventer for mye. Jeg hadde ikke kunnet leve slik som dette.

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden skriver du "h*n"😂

Anonymous poster hash: 561b4...87b

[Ukkalizer]

Har dere ikke diskutert slike ting FØR dere flyttet sammen?

Dere har tydeligvis veldig forskjellige syn på ste-foreldrer rollen, og jeg skjønner egentlig begge sine standpunkt. Han spør jo alltid sin familie først om tjenester virker det som, og han forventer du gjør det samme.

Selv ville jeg stilt opp uten å nøle, så jeg ser det fra din side også.

Men, du må nesten bare respektere at dere ser forskjellig på dette, og ta det derifra.

Anonymous poster hash: 13ac4...e39

Jo, det har vi.

Men h*n sier at h*n hele tiden har hatt et håp om at biologisk skulle klare å bidra igjen.

H*n spør oftest sin x først, men det er uten å ta opp med meg om jeg hadde stilt opp. Og de hadde jeg gjort uten ø nøle, og det gjør jeg også på det jeg kan bidra med.

[Ukkalizer]

Dette burde dere jo ha snakket om før dere flyttet sammen. Jeg synes ingen av dere er urimelige i utgangspunktet, men jeg synes det er rart om det kommer som en overraskelse nå for samboeren din at du ikke har noe særlig nettverk å spørre. Men er det ikke mulig for de som skal passe barnet ditt i helga å passe de tre andre dagene også?

Vi har snakket om det før vi flyttet sammen.

Vi flyttet også sammen til et helt nytt sted, så det burde ikke komme som et sjokk at jeg ikke har fått etablert et nettverk i nærmiljøet jeg kan spørre.

Nei, de som skal passe i helgen bor for langt unna til at mitt barn kommer seg på skolen i hverdagene.

[Ukkalizer]

Du har allerede avslørt at det er en han, så gjør det enklere for deg selv og dropp *.

Jeg syns ikke du forventer for mye. Jeg hadde ikke kunnet leve slik som dette.

Pokker.

Nei, jeg sliter veldig med å akseptere det selv.

Jeg ender nå opp med å kansellere en kjempe mulighet, fordi samboer ikke ønsker å stille opp.

[Ukkalizer]

Hvorfor i all verden skriver du "h*n"

Anonymous poster hash: 561b4...87b

Dårlig forsøk på anonymisere.

[minister-mio]

Hvor gammel er "h*n's" barn?

Når to med barn flytter sammen burde det være en selvfølge at man er med hverandres barn og ikke kun har ansvar for sitt eget

[AnonymBruker]

Hvor gammel er "h*n's" barn?

Når to med barn flytter sammen burde det være en selvfølge at man er med hverandres barn og ikke kun har ansvar for sitt eget

H*n's barn er 9, så det er sånn sett ikke "store" forskjellen på de to.

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er "h*n's" barn?

Når to med barn flytter sammen burde det være en selvfølge at man er med hverandres barn og ikke kun har ansvar for sitt eget

Og på det andre du sier - jeg føler at det nettopp er der vi er nå.

Den uken h*n's barn ikke er hos oss, har h*n "fri".

Anonymous poster hash: 98a94...9f4

[AnonymBruker]

Utrolig slitsomt og lese med h*n ......

Anonymous poster hash: f28ae...c0e

[AnonymBruker]

Utrolig slitsomt og lese med h*n ......

Anonymous poster hash: f28ae...c0e

Ingen som tviner deg til å lese.

Anonymous poster hash: 98a94...9f4