Krise, eller helt naturlig?

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg har et lite problem som jeg ikke helt vet om egentlig er et problem, eller bare en ganske naturlig sak...

Jeg har värt samboer i to år nå, med verdens herligste gutt, har jeg syntes tidligere. Problemet er bare at jeg ikke synes han er så fantastisk herlig lengre.

De siste 4-5 månedene har jeg liksom ikke helt fölt på samme måte for han.

Jeg mener, jeg er fortsatt veldig glad i han, og kan fortsatt av og til bli helt myk inni meg når jeg ser på han, men mye av tiden er jeg ganske så irritert på han!

Jeg har ikke sagt noe om dette til han, jeg tenkte at det nok bare var en periode, men han har jo merket at jeg har blitt mer irritabel.

Og det er ikke generell irritasjon i hverdagen, det er virkelig han som gjör meg irritert, småsaker han gjör, eller ikke gjör, kommentarer han slenger ut av seg, det er virkelig av og til hans personlighet som irriterer meg.

Jeg vet jo selvfölgelig at det er normalt at forhold går opp og ned, men jeg bekymrer meg litt for at jeg ikke ser på han med like blide öyne lengre...

Det skal jo også sies at jeg har flyttet til et annet land for hans skyld, jeg har skaffet meg et liv her som jeg trives godt med og kanskje det som skremmer meg mest: om jeg flytter hjem igjen nå så har jeg absolutt ingen ting. Ingen jobb, ingen penger, inget liv!

Det kjennes litt som att dette MÅ gå, jeg har liksom et press på meg, konsekvensene blir for store om det ikke fungerer.

Men er det kanskje derfor jeg blir urolig over disse fölelsene? Er dette bare en vanlig bölgedal som kjennes vanskligere enn det egentlig er fordi et oppbrudd skulle innebäre så store forandringer?

Jeg er jo faktisk veldig glad i han, og greien er at han er helt fantastisk og at jeg derfor burde väre overlykkelig for å väre sammen med han...

Hmm, når jeg leser dette virker det jo bare som om det er en liten bölgedal....eller :-? ?

[~Viva~]

Om det er en krise eller bare en liten bølgedal kommer vel an på hvor fort det går over. Det er jo ikke noe gøy å gå rundt og irritere seg over den du bor sammen med til daglig, og jeg tror at selv om det bare skyldes en liten nedtur så tærer slike ting på følelsene over tid. Er dere for mye sammen kanskje? Det er viktig å passe på at man ikke går for mye oppå hverandre, da blir det ofte slik at man blir litt "lei" og begynner å henge seg opp i negative fremfor positive ting.

[Mona]

Det skal jo også sies at jeg har flyttet til et annet land for hans skyld, jeg har skaffet meg et liv her som jeg trives godt med og kanskje det som skremmer meg mest: om jeg flytter hjem igjen nå så har jeg absolutt ingen ting. Ingen jobb, ingen penger, inget liv!

Det kjennes litt som att dette MÅ gå, jeg har liksom et press på meg, konsekvensene blir for store om det ikke fungerer.

Ikke at jeg vil oppfordre deg til å bryte ut, men disse tankene du nevner her skjønner jeg veldig godt. Jeg hadde riktignok ikke flyttet utenlands da jeg flyttet med min eks. Men disse tankene skremte meg da det ble slutt og jeg flyttet tilbake til min hjemby. De årene jeg var borte var nok til at det kun var et par kjente hjemme jeg hadde kontakt med. Men det gikk så utrolig bra etterhvert. Nå har jeg flyttet igjen og lengter faktisk litt tilbake i blant! Det var bare en liten støtte hvis du en gang kommer i situasjonen. Hva du skal gjøre nå kan jeg ikke råde deg til.

[Christer]

Du skriver at du ikke har snakket med ham om det du føler. Mitt råd er at du gjør nettopp dette. Det er mye bedre at du tar opp de tingene som irriterer deg med ham enn at du en dag får nok og slipper bomben i hodet på ham. Har selv vært på den siden som typen din er på nå og det kom som et sjokk på meg når kjæresten ville slå opp. Den ene dagen var alt ok, og neste dag var det slutt. Helt uvirkelig. Forholdene kan sikkert ikke sammenlignes, men det er bedre at du snakker med ham og prøver å få det bedre, enn at du bare lar ting surre og gå helt til følelsense råtner opp.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner godt hvordan du har det.

Presset du føler ved at nå MÅ det fungere, kan bli slitsomt.

Vanskelig å si om dette bare er en bølgedal eller om dette kommer til å vedvare.

Jeg syns du bør ta dette opp med samboeren din.

[Gjest Anonymous]

Hei igjen, det var jeg som startet denne tråden....

Så sprakk boblen da.... vi var på fest sammen i helgen, og da kom alt opp. Vi begynnte å diskutere en ting, og så sa jeg bare alt jeg fölte, ingen direkte bra måte å gjöre det på, ganske fulle begge to og det var ikke veldig morsomt å våkne dagen etter, men men.

Vi snakket ganske lenge sammen den morgenen, han ville selvfölgelig vite hva jeg egentlig mente og fölte, og ettersom jeg ikke helt vet selv var det litt vanskelig å forklare. Men etter at vi hadde prövd å få litt klarhet i alt kjentes det plutselig mye bedre - og jeg ble så glad i ham! Jeg oppförte meg så dårlig, og han ville ikke engang la meg ta alt ansvaret for det, snille gutten min!

Så selv om ingenting egentlig er blitt annerledes så kjennes alt mye, mye bedre. Det hele bygget jo på en fölelse jeg hadde, og når jeg fikk luftet den litt så forsvant liksom hele min uro.

Takk for gode råd !

[Gjest lilletroll]

Se det.....tenk hvis alle andre også bare kunne snakke sammen!! Ville nok skilsmissestatistikken vært litt mindre deprimerende lesning tror jeg... :-)

Så BRA fo dere at det ordnet seg til det beste!!! (selv om selvsagt fylla kanskje ikke er det beste forum )

[Mitzi]

tenk hvis alle andre også bare kunne snakke sammen!!

Akkurat! Kommunkasjon er undervurdert i dag. Utrolig hvor mye det hjelper å bare lytte og prate.

Godt at det ordnet seg for dere!

[Nordlys]

:-) Ja å snakke sammen er et must. Mange brudd kunne nok vært unngått hadde man bare snakket litt sammen.

Lykke til videre.