Moren min trenger hjelp

[AnonymBruker]

For en uke siden tok mamma og hev meg ut av huset. Nå bor jeg hos tanta mi på farsiden, men hun bor veldig langt unna venner, jobb og treningssenter. Da snakker jeg om 40 min med buss.

Jeg fylte 20 år forrige helg og hadde avtalt med moren min tre uker før at jeg skulle feire hjemme, og at hun og broren min skulle ut av huset mens jeg hadde gjester. Dagen før bursdagen min har hun tydeligvis glemt dette, og begynner å planlegge å komme hjem klokka ti på kvelden, og broren min hadde store planer om å sitte hjemme og spise gradis og game... Dette hadde vært greit om vi hadde hatt et stort hus, men det har vi slett ikke! Vi bor nesten oppå hverandre i en liten leilighet, og man hører ALT gjennom veggene. I tillegg skulle jeg ha 15 gjester! Jeg ble selvfølgelig opprørt over dette, men moren min begynte å kalle meg egoistisk og at jeg er en jævla drittunge som gir faen i familien sin. Da ble jeg så sint at jeg løp inn på rommet og slang igjen døra etter meg, jeg ville ha tid alene for meg selv. Men så bråsint som moren min er, løp hun etter meg og begynte å prøve å bryte opp døren (som jeg holdt igjen med all den styrken jeg hadde) og ropte at hun kom til å drepe meg om jeg ikke åpnet døren for henne. Hun har slått meg så lenge som jeg kan huske, så selvfølgelig åpnet jeg ikke døren. I to timer stod jeg og holdte igjen døren mens hun begynte å pakke klærne mine i gangen og på badet slik at hun kunne kaste dem på meg når pappa kom for å hente meg. Han bor 1,5 time unna med bil...

Greia er at moren min har blitt verre og verre med årene. Hun sier hele tiden at familien hennes og vennene hennes konspirerer mot henne for å gjøre livet hennes jævlig (lol?), hun har beskyldt meg for å være med på det, og hun snakker dritt om pappa og vennene mine hele tiden. Da mener jeg 24/7. Jeg kan ikke engang gå til bestevenninna mi uten at moren min kommer med en kommentar om at jeg kommer til å bli en "dopavhengig hippiehore" av å henge for mye med henne. Greit nok om hun hadde holdt på slik om jeg hadde vært en skikkelig ufyselig tenåring og aldri kommet hjem etter fest og slikt, men jeg har vært ordentlig, fått toppkarakterer og alltid vært venn med folk som gjør meg glade. Vennene mine er også ordentlige folk som studerer og har jobbet hardt for å komme dit de er nå... Jeg hater at moren min baksnakker vennene mine, jeg hater at hun truer meg med ALT, og jeg hater at hun klikker for hver minste ting og skal drepe meg/kaste meg ut/slå meg til jeg blir en grønnsak. Hun er også utrolig kontrollerende, tenker det verste om meg og mobber meg for det meste egentlig. Ja, hun er egentlig grunnen til 90 % av helvetet som har skjedd med meg.

Likevel har jeg dårlig samvittighet. Hun har livmorshalskreft og attpåtil veldig vondt i det ene øyet. Broren min er 15 år og kan f.eks. ikke kjøre henne til sykehuset. Hun har også mistet jobben sin og sitter for det meste hjemme og sjefer. Jeg vet jeg overreagerer ofte og kan være brå med det jeg sier, men ingenting av det jeg har gjort/sagt har egentlig vært grunn nok til å gi meg blåmerker som 10 åring og et liv med angst.

(Grunnen til min reaksjon forrige helg er jo nettopp at jeg ikke klarer å være meg selv med henne rundt meg og vennene mine, og at hun alltid skal finne noe dritt å si om dem etterpå. Dessuten vil jeg ikke at hun skal sitte og lytte til alt det vi snakker om etter å ha drukket... Og det var faktisk det ENESTE kravet jeg hadde til 20-årsdagen min.)

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det virker ikke som hun angrer da hun kalte meg horeunge og hele pakka når jeg dro dit for å hente klærne mine. Hun har tatt fra meg nøkkel og slettet meg som venn på Facebook. Broren min tar hennes parti fordi han er gullungen hennes, og vi har egentlig aldri vært gode venner pga. henne og forskjellsbehandlingen.

Det kan da ikke være vanlig for en mor å reagere på den måten? Jeg tenker hele tiden at hun må snakke med noen, for det virker som hun sliter med noe skikkelig stort, og alt går utover meg! Jeg kan heller ikke bo hos tanta mi for alltid, og det å kjøpe et eget sted er uaktuelt da jeg ikke har råd for å betale da jeg har friår og sparer til studier i utlandet til neste år... Hva skal jeg gjøre?

Hilsen fortvilet og redd jente.

Anonymous poster hash: c49d5...91e

[AnonymBruker]

Helt klart ikke normal oppførsel, nei. Jeg har selv en datter rundt din alder, og for meg virker det helt fjernt å skulle snakke til henne på en sånn måte. Hun ville heller selvfølgelig aldri skreket til meg, eller kalt meg ting.

For meg virker det åpenbart at hun trenger hjelp. og at dere trenger hjelp med forholdet dere imellom. Det er ikke ditt ansvar å sørge for den hjelpen, og nå som du er såpass voksen som 20 er det ikke noe du kan regne med hjelp til fra noen i det offentlige heller.

Hva med faren din, kan du bo hos ham? Du sier du har friår og sparer til studier i utlandet, så da regner jeg med at du jobber for å tjene de pengene? Kan du snakke med NAV, og høre om de f.eks kan hjelpe deg med depositum på en leilighet? Vet ikke hvordan du bor, men er det mulig å komme seg inn i et bofellesskap? Da trenger det ikke bli så dyrt..

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

[AnonymBruker]

Det du beskriver er jo år med systematisk fysisk (siden du nevner blåmerker) og emosjonell vold mot deg fra moren din. Nei, dette er ikke normalt, og moren din høres ikke psykisk frisk ut. Det kan være en personlighetsforstyrrelse (paranoid, narsissistisk, antisosial, emsojonelt ustabil), psykoselidelse eller mye annet (jeg bare nevner det, og kommer sikkert til å få masse kritikk for å nevne mulige diagnoser, men kanskje kan du ha nytte av å google det og se om noe av det lyder kjent). Om hun ikke selv innser at hun har et problem, så blir det avært vanskelig å få henne til å oppsøke behandling. Jeg fikk skikkelig vondt av deg da jeg leste dette.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg søkt hjelp hos Bufetat (familievernkontor), eller forklart problemstillingen til en lege eller helsesøster. De kan hjelpe deg videre. Det er også viktig at broren din får hjelp. Noen urde sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det er svært skadelig med en ustabil forelder. Hvor er forresten faren deres i alt dette? Kan dere få hjelp fra han?

Ikke gå med dette alene! Håper du får hjelp.

Anonymous poster hash: 9adc5...9b0

[AnonymBruker]

Helt klart ikke normal oppførsel, nei. Jeg har selv en datter rundt din alder, og for meg virker det helt fjernt å skulle snakke til henne på en sånn måte. Hun ville heller selvfølgelig aldri skreket til meg, eller kalt meg ting.

For meg virker det åpenbart at hun trenger hjelp. og at dere trenger hjelp med forholdet dere imellom. Det er ikke ditt ansvar å sørge for den hjelpen, og nå som du er såpass voksen som 20 er det ikke noe du kan regne med hjelp til fra noen i det offentlige heller.

Hva med faren din, kan du bo hos ham? Du sier du har friår og sparer til studier i utlandet, så da regner jeg med at du jobber for å tjene de pengene? Kan du snakke med NAV, og høre om de f.eks kan hjelpe deg med depositum på en leilighet? Vet ikke hvordan du bor, men er det mulig å komme seg inn i et bofellesskap? Da trenger det ikke bli så dyrt..

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

Takk for svar!

Greia er at faren min bor 40 min unna, og det er veldig dumt med tanke på at jobben min befinner seg 5 min gange unna der moren min bor.... Og ja, jeg jobber, men det varierer veldig hvor mye jeg tjener. Jeg tar også opp fag og kan derfor ikke jobbe hver eneste dag. Dessuten trives jeg veldig på arbeidsplassen min, har verdens beste kolleger. Det å måtte betale 5000-6000 kr pr. måned for leie er veldig store penger for meg, og jeg kommer ikke til å rekke å spare i samme slengen... Veldig trist situasjon og jeg føler at angsten min blir bare større og sluker all energi.

Anonymous poster hash: c49d5...91e

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Greia er at faren min bor 40 min unna, og det er veldig dumt med tanke på at jobben min befinner seg 5 min gange unna der moren min bor.... Og ja, jeg jobber, men det varierer veldig hvor mye jeg tjener. Jeg tar også opp fag og kan derfor ikke jobbe hver eneste dag. Dessuten trives jeg veldig på arbeidsplassen min, har verdens beste kolleger. Det å måtte betale 5000-6000 kr pr. måned for leie er veldig store penger for meg, og jeg kommer ikke til å rekke å spare i samme slengen... Veldig trist situasjon og jeg føler at angsten min blir bare større og sluker all energi.

Anonymous poster hash: c49d5...91e

Oi, så nå at jeg skrev feil. Tanta mi bor 40 min unna jobben og der jeg bodde før, og faren min bor 1,5 time unna. Dette er grunnen til at jeg bor hos tante atm.

Det du beskriver er jo år med systematisk fysisk (siden du nevner blåmerker) og emosjonell vold mot deg fra moren din. Nei, dette er ikke normalt, og moren din høres ikke psykisk frisk ut. Det kan være en personlighetsforstyrrelse (paranoid, narsissistisk, antisosial, emsojonelt ustabil), psykoselidelse eller mye annet (jeg bare nevner det, og kommer sikkert til å få masse kritikk for å nevne mulige diagnoser, men kanskje kan du ha nytte av å google det og se om noe av det lyder kjent). Om hun ikke selv innser at hun har et problem, så blir det avært vanskelig å få henne til å oppsøke behandling. Jeg fikk skikkelig vondt av deg da jeg leste dette.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg søkt hjelp hos Bufetat (familievernkontor), eller forklart problemstillingen til en lege eller helsesøster. De kan hjelpe deg videre. Det er også viktig at broren din får hjelp. Noen urde sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det er svært skadelig med en ustabil forelder. Hvor er forresten faren deres i alt dette? Kan dere få hjelp fra han?

Ikke gå med dette alene! Håper du får hjelp.

Anonymous poster hash: 9adc5...9b0

Ja, kan vel prøve... Jeg vil ikke ødelegge livet til broren min, og jeg vil ikke at mamma skal stresse seg til døden heller om jeg skulle gått så langt at barnevernet anmelder moren min.

Faren min støtter meg og bor hos tanta mi for tiden også. Han jobber og bor i et lite tettsted 1,5 time utenfor, og jeg klarer ikke å se for meg et liv der uten vennene mine og ingen jeg kjenner. Faren min mener at jeg burde ordne opp med moren min, men sier selv at hun trenger hjelp. Hun har ringt han mange ganger i løpet av henne uka for å gi han skylda for at jeg er en "drittunge"...

Anonymous poster hash: c49d5...91e

[AnonymBruker]

Hm..kanskje du bare skal legge deg helt flat overfor moren din, og be om unnskyldning, selv om du ikke egentlig har noe å be om unnskyldning for? Å svelge noen kameler kan bety utrolig mye for fremtiden din, slik jeg ser det. Veldig mye løser seg jo for deg om du kan flytte tilbake igjen, og det vil kanskje tross alt være bedre for deg å bite det i deg for dette halvåret?

Hadde du vært mindreårig, og om hun behandlet lillebroren din på samme viset hadde jeg absolutt rådet deg til å kontakte bv, men slik situasjonen er, tror jeg kanskje jeg ville gått for mitt forslag? Et halvår hvor du ligger lavt, og gjør ditt for å unngå konflikt, så er "premien" å kunne reise hjemmefra til høsten?

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

[AnonymBruker]

Hm..kanskje du bare skal legge deg helt flat overfor moren din, og be om unnskyldning, selv om du ikke egentlig har noe å be om unnskyldning for? Å svelge noen kameler kan bety utrolig mye for fremtiden din, slik jeg ser det. Veldig mye løser seg jo for deg om du kan flytte tilbake igjen, og det vil kanskje tross alt være bedre for deg å bite det i deg for dette halvåret? Hadde du vært mindreårig, og om hun behandlet lillebroren din på samme viset hadde jeg absolutt rådet deg til å kontakte bv, men slik situasjonen er, tror jeg kanskje jeg ville gått for mitt forslag? Et halvår hvor du ligger lavt, og gjør ditt for å unngå konflikt, så er "premien" å kunne reise hjemmefra til høsten? Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

Så ts skal be om unnskyldning for at moren emosjonelt mishandler datteren? Det er moren som burde be om unnskyldning. Ville heller kontaktet lege og også fått inn nav i bildet. Få mest mulig avstand fra denne moren, bli minst mulig avhengig av hennes bistand. Slike giftige mennesker må man få på avstand.

Jeg vil absolutt anbefale å kontakte noen profesjonelle for din egen del. Og nei, du ødelegger ikke livet til broren din ved å kontakte barnevernet, de er der nettopp for barn som han.

Anbefaler også boken "Ut av dine foreldres grep" ( Toxic Parents) av Susan Forward.

Man får den på biblioteket. Den hjalp meg, da jeg hadde en giftig forelder også.

Anonymous poster hash: 9adc5...9b0

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du hos moren din som 20-åring? Hvorfor leier du ikke ditt eget sted? Du trenger ikke kjøpe et.

Anonymous poster hash: f8a90...071

[Tvist]

Hm..kanskje du bare skal legge deg helt flat overfor moren din, og be om unnskyldning, selv om du ikke egentlig har noe å be om unnskyldning for? Å svelge noen kameler kan bety utrolig mye for fremtiden din, slik jeg ser det. Veldig mye løser seg jo for deg om du kan flytte tilbake igjen, og det vil kanskje tross alt være bedre for deg å bite det i deg for dette halvåret?

Hadde du vært mindreårig, og om hun behandlet lillebroren din på samme viset hadde jeg absolutt rådet deg til å kontakte bv, men slik situasjonen er, tror jeg kanskje jeg ville gått for mitt forslag? Et halvår hvor du ligger lavt, og gjør ditt for å unngå konflikt, så er "premien" å kunne reise hjemmefra til høsten?

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

Moren slår henne.

Synes ikke TS bør flytte hjem igjen noen sinne.

[Andreas_B]

Send bekymringsmelding til barnevernet. hun har jo mishandlet deg fysisk og psykisk. broren din kan jo selvfølgelig ikke bo med henne.

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde høre med nav om de kan hjelpe deg ei lita stund, i tillegg kan du ha rett på bostøtte. Som nevnt over her kan du også få depositums garanti fra nav. Det finnes mange muligheter, og det skader hvertfall ikke å ta seg en prat med dem hvertfall Den moren din skal du hvertfall ikke legge deg langflat for. Du har blitt såpass gammel at du trenger avstand fra henne for å kunne fungere normalt videre i livet. Jeg har selv en slik mor som du beskriver, og sliter fremdeles med å "rive meg løs" fra henne, selv etter jeg flyttet ut da jeg var 19 år.

Anonymous poster hash: 18bf2...6f3

[AnonymBruker]

Så ts skal be om unnskyldning for at moren emosjonelt mishandler datteren? Det er moren som burde be om unnskyldning. Ville heller kontaktet lege og også fått inn nav i bildet. Få mest mulig avstand fra denne moren, bli minst mulig avhengig av hennes bistand. Slike giftige mennesker må man få på avstand.

Jeg vil absolutt anbefale å kontakte noen profesjonelle for din egen del. Og nei, du ødelegger ikke livet til broren din ved å kontakte barnevernet, de er der nettopp for barn som han.

Anbefaler også boken "Ut av dine foreldres grep" ( Toxic Parents) av Susan Forward.

Man får den på biblioteket. Den hjalp meg, da jeg hadde en giftig forelder også.

Anonymous poster hash: 9adc5...9b0

Jeg vet det ikke høres rettferdig ut, men ut i fra TS sin situasjon, så tror jeg det er det som gagner henne mest. Slik denne moren oppfører seg, og har oppført seg mot henne i mange år, tror jeg dessverre det er for sent å "oppdra" henne. Hun og TS har tydeligvis hatt et dårlig forhold i mange, mange år, og det kommer neppe til å endre seg før de får avstand til hverandre, dvs når TS flytter ut, og de slipper å måtte forholde seg til hverandre daglig.

Jeg mener selvsagt ikke at unnskyldningen TS serverer skal være ektefølt, den er bare et middel for å få ro, og for å få lagt forholdene til rette for henne selv, slik at hun kan fortsette å bo hjemme denne våren så hun får spart opp nok penger til å reise utenlands og studere.

Nei, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å koble inn bv. TS sier jo at moren og lillebroren har et helt annet forhold, og at moren oppfører seg ok mot ham. Det er TS som har hatt problemer med moren gjennom mange år, nå er hun 20, og bv kan ikke lenger gjøre noe for henne.

Mulig dette kan virke kynisk på andre, men jeg har selv vokst opp med foreldre som aldri burde hatt barn, og måtte tidlig ta konsekvensene av det. Vi har et ok forhold i dag, men det er avmålt, og langt fra hjertelig. Jeg har gjennom årene måttet innse at av og til må man bare tenke på seg selv, og gjøre det beste ut av det man har. For TS å "gå til krig" mot mor nå, ved å koble inn bv osv, vil bare gjøre hennes egen situasjon verre. Livet er for kort. Du er voksen, TS, og på vei ut. Gjør den veien kortest og behageligst mulig for deg selv.

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

[TrickyCicci]

Altså hallo?? Moren din truer med å DREPE deg, og du gjør alt for å holde henne utenfor rommet ditt fordi du vet at du får juling hvis hun slipper inn? Og hun har mishadnlet deg siden du var 10? Det eneste du burde gjøre her er å politianmelde henne! Og under ingen omstendigheter flytte tilbake, selv om det virker mest praktisk mtp avstand til jobb. Jeg blir helt matt av at du i det hele tatt ikke vil ta dette videre fordi hun er syk. At hun er syk er absolutt INGEN unnskyldning, og at faren din i det hele tatt sier at du bør prøve å bli venner med din mor igjen gjør at jeg stiller meg tvilende til om han egentlig bryr seg nok.

Seriøst, jeg blir helt provosert over at denne moren får holde på! Selv om hun tilsynelatende er snill med din bror, betyr det IKKE at du skal finne deg i det, og hun har gjort noe strengt ulovlig gjentatte ganger, og burde straffes for det.

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Din mor er alvorlig syk psykisk, og du har ikke ansvar for henne.

Du trenger ikke kjøpe bolig, og du er nå voksen nok til at du kan og bør klare deg selv på egne ben.

Det blir alltid en mye hardere start på voksenlivet når man ikke har noen former for støtte hjemmefra, men sånn er realitetene for deg.

Jeg måtte flytte hjemmefra på videregående, og jobbet ved siden av skolen for å klare det økonomisk.

Det gikk akkurat rundt, og det beste med det var å slippe konfliktene hjemme.

Det var trist å føle at jeg ikke hadde noe hjem, og at ingen brydde seg- men som deg hadde jeg jo venner og etterhvert kjæreste.

Nå er jeg voksen med eget barn, ekteskap, bolig og alle de tingene der- sånt kommer etterhvert, og du trenger ikke ha alt på plass.

Kan du bo en periode hos din far, eksempelvis dette halvåret? Eller hos tante?

40 min med buss går faktisk helt OK, jeg bruker det samme til og fra jobb i Oslo selv om jeg både bor og jobber sentralt.

Har du venninner du kan overnatte hos i noen helger/dager som dere skal finne på ting? Så kan du være hos far/tante i ukene?

Ja, det er kjipt- men du er voksen nå. Du bør kontakte barnevernet angående din bror forøvrig.

Anonymous poster hash: ac8c0...3d2

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Din mor er alvorlig syk psykisk, og du har ikke ansvar for henne.

Du trenger ikke kjøpe bolig, og du er nå voksen nok til at du kan og bør klare deg selv på egne ben.

Det blir alltid en mye hardere start på voksenlivet når man ikke har noen former for støtte hjemmefra, men sånn er realitetene for deg.

Jeg måtte flytte hjemmefra på videregående, og jobbet ved siden av skolen for å klare det økonomisk.

Det gikk akkurat rundt, og det beste med det var å slippe konfliktene hjemme.

Det var trist å føle at jeg ikke hadde noe hjem, og at ingen brydde seg- men som deg hadde jeg jo venner og etterhvert kjæreste.

Nå er jeg voksen med eget barn, ekteskap, bolig og alle de tingene der- sånt kommer etterhvert, og du trenger ikke ha alt på plass.

Kan du bo en periode hos din far, eksempelvis dette halvåret? Eller hos tante?

40 min med buss går faktisk helt OK, jeg bruker det samme til og fra jobb i Oslo selv om jeg både bor og jobber sentralt.

Har du venninner du kan overnatte hos i noen helger/dager som dere skal finne på ting? Så kan du være hos far/tante i ukene?

Ja, det er kjipt- men du er voksen nå. Du bør kontakte barnevernet angående din bror forøvrig.

Anonymous poster hash: ac8c0...3d2

Veldig enig i dette, men for TS er det vel utgiftene forbundet med å bo såpass langt fra jobb som stanser henne. Derfor jeg mener hun bør gjøre det hun kan for å kunne bo hos moren dette siste halvåret hun trenger å spare opp penger for å studere utenlands.

Ellers går det vel an å ta opp studielån til høsten, TS, hvis det å bo hos moren din nå blir altfor vanskelig å gjennomføre?

Anonymous poster hash: 68d4f...8d2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Denne uken har vært veldig hard, jeg har grått flere ganger på jobb og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er lei av angst og jeg savner livet mitt. Hvis jeg skal flytte hjemmeifra, så vil jeg gjerne ha et barndomshjem å komme hjem til i feriene. Nå virker det som jeg aldri får gjort det heller...

Jeg vil ikke bo hos tanta mi i ett halvt fordi jeg må sove på sofaen, noe som er ubehagelig i lengden. Hos faren min må jeg også bo i stua siden han kun har ett soverom...

Vet jeg må be mamma om unnskyldning, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Det er så kjedelig og vondt å lyge og si at alt er min feil når det ikke er det. Jeg er kanskje egoistisk i hennes øyne, men jeg gjør det jeg kan for å overleve.

-ts

Anonymous poster hash: c49d5...91e

[AnonymBruker]

TS, dette mener jeg:

1. Hør med venner eller kjente om du kan få dele leilighet med dem/flytte inn i et halvt år imor at du betaler en fast sum i mnd. Kanskje du har flere kjente med dårlig råd, så kan dette bli en vinn-vinn-situasjon? Inntil da ville jeg bodd hos tante. 40 min er ikke unormalt å pendle, selv om jeg skjønner at det ikke er ideelt. Kanskje din tante vet om noen som bor nærmere jobben din, som kunne tenke seg å ha en betalende gjest i noen mnd? Noen eldre i familien som har et ekstra soverom mot at du betaler litt, og gjør ærend for dem (snømåking, husvask, innkjøp el.l.?)

2. Du kan ikke bære ansvaret for din mor lenger. Hun er en voksen dame. Hun må klare seg selv. Så kan du heller møte henne på kafé i ny og ne, hvis du ikke føler for å kutte kontakten. Få et avstandsforhold til henne. Meld fra om situasjonen hjemme (og din bror) til noen - kanskje familievernkontoret? For å få råd? Så har du i allefall gjort det du kan.

3. Konsentrer deg om DIN framtid. Jobben din, fagene som du skal ta opp. Du KAN ikke la dette ødelegge for deg slik at du ikke får konsentrert deg om fagene dine og mister sjansen til studiet.

Anonymous poster hash: f8d9d...911