Mitt livs avgjørelse tror jeg? Hjelp!

[levelivetmitt]

Har aldri før hatt en så dårlig magefølelse som nå for tiden. Jeg er fryktelig i tvil om hva jeg skal gjøre.

Jeg er lykkelig gift med mannen i mitt liv <3 Vi har vært sammen i 12 år. Vi har 2 fantastiske barn sammen + et ekstra barn, som mannen fikk før vi ble sammen.

Saken er dette:

Mannen min har foreldreretten til denne gutten. Har svært lite samvær med mor, nå kun annen vær helg. Slik har det alltid vært. Gutten ønsker selv å være mer hos mor, men pga oppfølging på skole, fritid osv så går ikke dette. Har vært "min" gutt i alle 12 år. Jeg har følget opp på skole, aktiviteter osv. Jeg var 19 og gikk fult og helt inn i rollen som fulltids "stemor"

Alt begynte for snart 2 år siden. Da han ble hentet av barnevernet på skolen. Da hadde han sagt forskjellige ting om far som ikke var sant for å være mer hos mor. Da han så alvoret i det som han hadde stelt i stand og måtte i dommer avhør sa han at ingenting stemte av det som han hadde sagt om far, men la tingene over på meg. Jeg var da den som måtte i politi avhør osv. De gjennomskuet ham og saken ble henlagt. Da sa jeg til meg selv og alle i grunnen at et slikt "spikk" til så går jeg. For her har jeg som "mor" for denne gutten gjort alt jeg kan for at det skal være greit.

Nå har gutten igjen stukket av. Vi måtte tilkalle politiet og etterlyse ham da han ikke kom hjem til avtalt tid og vi ikke fant ham noen plasser. "magen vrengte seg" (håper aldri og oppleve det igjen) De 9 timene han var vekke var grusomme. Da dukket han plutselig opp hos mor. Da hadde han bestemt seg for å bo hos mor for en periode. Å han så heller ikke noe gale i det at han hadde vært vekke i 9 timer å skrudd av tlf og bare forsvunnet. Det var jo bare tåpelig av oss og ta så på vei. ( da tenkte jeg jævelunge) Vi kan jo ikke dra gutten ut av huset til moren for da blir det klatt igjen, for han har ingen hemninger og respekt når han kommer innenfor morens fire vegger. Vi skal i nytt møte til uken for og diskutere. Han må ut derfra, barnevernet sier at de skal skrive ut vedtak på at han ikke kan være der mer en max annen hver helg. Også annbefalt av barnevern,skole bup osv.

Har vært hos mor en uke nå. Vært vekke 2 dager fra skole og ikke oppfølging av skole arbeid. (viktig pga sliter veldig på skolen).

MEN jeg vet ikke om jeg orker en ny runde, eller vet at det blir fler runder. Jeg tenker på de 2 ungene vi har sammen, hvor lenge skal de sitte på "vent" for at ting skal roe seg med storebror. Har jeg virkelig mer og gi. Jeg har det så fryktelig vont inni meg. Har snakket med mannen min om dette jeg føler. Å han ønsker selvfølgelig ikke at jeg skal flytte ut med ungene. Han har til og med sagt at han "velger" oss, men har sagt at det ikke er mulighet for selv om jeg er med ham kan ikke jeg stå på side linjen og se at ting går rett vest. Jeg vet jeg må enten gå 100 % inn for dette eller flytte ut og glemme. Jeg har ikke noen og snakke med dette om, for familien hans sier bli og venninner sier flytt. Nå skulle jeg ønsket at foreldrene mine levde (mistet dem i alder av 22 og 25) Skulle så gjerne ønsket å hatt mamma her. Jeg vil at noen skal være helt upartiske i denne sammenhengen, men føler ikke for å stoppe en ukjent person på gaten.

Så hvis noen bare av dere som leser kunne tenke/kjenne etter å sagt hva dere ville gjort. Tårene triller i denne skrivende stund. Jeg føler meg så tom og alene.

[AnonymBruker]

Huff, dette skjønner jeg er fælt for deg. Og at du føler deg urettferdig behandlet. Men også fælt for samboeren din som fikk falske anklager. Men gutten er jo bare et barn, som savner samvær med mor. Ingen her på KG kan avgjørende hva du skal gjøre, bare du. Hva er det du føler at er riktig? Hvis du velger å flytte, behøver vel ikke forholdet til kjæresten ta slutt? Jeg flyttet fra samboeren min av andre grunner, men vi gjorde det ikke slutt med hverandre, og flyttet sammen igjen ved senere tidspunkt. Hvordan er forholdene ditt til stesønnen din? Og hvordan er forholdet barna deres har til halvbroren sin. Kanskje dere kan gå til familievern kontoret for å få veiledning og hjelp.

Anonymous poster hash: 79cd8...540

[79kreps]

Hva med å la ham få prøve å bo en periode hos mor og se hvordan det går?

Jeg skjønner jo at dette ikke er noe dere ønsker, men det kan være at det er det som skal til og han selv finner ut at det ikke var så mye bedre hos mor som han trodde.

[levelivetmitt]

Huff, dette skjønner jeg er fælt for deg. Og at du føler deg urettferdig behandlet. Men også fælt for samboeren din som fikk falske anklager. Men gutten er jo bare et barn, som savner samvær med mor. Ingen her på KG kan avgjørende hva du skal gjøre, bare du. Hva er det du føler at er riktig? Hvis du velger å flytte, behøver vel ikke forholdet til kjæresten ta slutt? Jeg flyttet fra samboeren min av andre grunner, men vi gjorde det ikke slutt med hverandre, og flyttet sammen igjen ved senere tidspunkt. Hvordan er forholdene ditt til stesønnen din? Og hvordan er forholdet barna deres har til halvbroren sin. Kanskje dere kan gå til familievern kontoret for å få veiledning og hjelp.

Anonymous poster hash: 79cd8...540

Jeg føler at det riktige er og beskytte mine egne. Forholdet til stesønnen min er veldig greit. Har alltid hatt kjempe forhold. Mine barn er gla i stebroren sin. Jeg føler at hvis vi skal være en "familie" med vært vårt bosted kunne jeg like så godt bodd i samme hus. Jeg kan snakke med mannen om familivern kontoret. Kan være en mulighet. Jeg har alltid sagt at gutten er som en sønn for meg, men allikevel ikke min. Å merker at slik ting er nå at det går utover de andre 2.

[levelivetmitt]

Hva med å la ham få prøve å bo en periode hos mor og se hvordan det går?

Jeg skjønner jo at dette ikke er noe dere ønsker, men det kan være at det er det som skal til og han selv finner ut at det ikke var så mye bedre hos mor som han tror

Å bli meldt for omsorgsvikt?? Neitakk. Han liker seg best hos mor for der er det fri flyt og fri oppdragelse.

[AnonymBruker]

Dette virker som et ganske typisk ungdomsopprør.

Har vært i det selv med hele karusellen av offentlige kontorerer med mer.

Jeg tror det er KJEMPEVIKTIG at du som snarest søker hjelp av familievernkontoret.

Du kan gå alene og også sammen med mannen din.

Søskenene må leve igjennom dette, slik søsken må.... Det er ingen løsning å flytte fra en familie du elsker.

Jeg vet hvor tøft og vanskelig det er. I noen år var det eneste jeg hadde å gripe fatt kat "det går over". Lenge trodde jeg at jeg hadde mistet min sønn helt; at ting var umulig å reparere.

han bodde på institusjon noen måneder og så ble han seg selv igjen.

Husk at dette skyldes et sammensurium av hormoner, umodenhet, trass, savn etter mor, opposisjon.

Du tror det nok ikke, men det går faktisk over en dag.

Da gjelder det å stå støtt som foreldre skal; med åpne armer og kjærlighet. Du kan ikke velge han i 12 år for nå å forkaste ham....

Du må orke det og jeg tror du vet det....men, tøft er det. Drittøft!!!!!

Anonymous poster hash: 5bf52...a7b

[AnonymBruker]

Når gutten begynner å utvikle adferdsproblemer bør gutten få hjelp, da tenker jeg fra BUP i form av støttesamtaler. Tydelig at han sliter med savnet etter mor og at han ikke skjønner hvorfor han ikke kan vre hos mor. Selv om mor ikke er bra for ham så vil de fleste barn allatid være lojale og savne foreldrene sine, særlig den foreldren barnet ikke bor oss. "Gresset er alltid grønnere....."

BUP kan også tilby foreldreveiledning til dere.

Gå inn i en dialog med barnevernet eller helsesøster / fastlege vedr. dette. De kan henvise gutten. At han får hjelp betyr at dere som familie får hjelp. Det vil også gagne de mindre barna i huset.

Anonymous poster hash: 2c7ab...0ce

[AnonymBruker]

Når gutten begynner å utvikle adferdsproblemer bør gutten få hjelp, da tenker jeg fra BUP i form av støttesamtaler. Tydelig at han sliter med savnet etter mor og at han ikke skjønner hvorfor han ikke kan vre hos mor. Selv om mor ikke er bra for ham så vil de fleste barn allatid være lojale og savne foreldrene sine, særlig den foreldren barnet ikke bor oss. "Gresset er alltid grønnere....."

BUP kan også tilby foreldreveiledning til dere.

Gå inn i en dialog med barnevernet eller helsesøster / fastlege vedr. dette. De kan henvise gutten. At han får hjelp betyr at dere som familie får hjelp. Det vil også gagne de mindre barna i huset.

Anonymous poster hash: 2c7ab...0ce

Beklager alle skrivefeilene. Håper det ble leselig likevel

Anonymous poster hash: 2c7ab...0ce

[AnonymBruker]

Har aldri før hatt en så dårlig magefølelse som nå for tiden. Jeg er fryktelig i tvil om hva jeg skal gjøre.

Jeg er lykkelig gift med mannen i mitt liv <3 Vi har vært sammen i 12 år. Vi har 2 fantastiske barn sammen + et ekstra barn, som mannen fikk før vi ble sammen.

Saken er dette:

Mannen min har foreldreretten til denne gutten. Har svært lite samvær med mor, nå kun annen vær helg. Slik har det alltid vært. Gutten ønsker selv å være mer hos mor, men pga oppfølging på skole, fritid osv så går ikke dette. Har vært "min" gutt i alle 12 år. Jeg har følget opp på skole, aktiviteter osv. Jeg var 19 og gikk fult og helt inn i rollen som fulltids "stemor"

Alt begynte for snart 2 år siden. Da han ble hentet av barnevernet på skolen. Da hadde han sagt forskjellige ting om far som ikke var sant for å være mer hos mor. Da han så alvoret i det som han hadde stelt i stand og måtte i dommer avhør sa han at ingenting stemte av det som han hadde sagt om far, men la tingene over på meg. Jeg var da den som måtte i politi avhør osv. De gjennomskuet ham og saken ble henlagt. Da sa jeg til meg selv og alle i grunnen at et slikt "spikk" til så går jeg. For her har jeg som "mor" for denne gutten gjort alt jeg kan for at det skal være greit.

Nå har gutten igjen stukket av. Vi måtte tilkalle politiet og etterlyse ham da han ikke kom hjem til avtalt tid og vi ikke fant ham noen plasser. "magen vrengte seg" (håper aldri og oppleve det igjen) De 9 timene han var vekke var grusomme. Da dukket han plutselig opp hos mor. Da hadde han bestemt seg for å bo hos mor for en periode. Å han så heller ikke noe gale i det at han hadde vært vekke i 9 timer å skrudd av tlf og bare forsvunnet. Det var jo bare tåpelig av oss og ta så på vei. ( da tenkte jeg jævelunge) Vi kan jo ikke dra gutten ut av huset til moren for da blir det klatt igjen, for han har ingen hemninger og respekt når han kommer innenfor morens fire vegger. Vi skal i nytt møte til uken for og diskutere. Han må ut derfra, barnevernet sier at de skal skrive ut vedtak på at han ikke kan være der mer en max annen hver helg. Også annbefalt av barnevern,skole bup osv.

Har vært hos mor en uke nå. Vært vekke 2 dager fra skole og ikke oppfølging av skole arbeid. (viktig pga sliter veldig på skolen).

MEN jeg vet ikke om jeg orker en ny runde, eller vet at det blir fler runder. Jeg tenker på de 2 ungene vi har sammen, hvor lenge skal de sitte på "vent" for at ting skal roe seg med storebror. Har jeg virkelig mer og gi. Jeg har det så fryktelig vont inni meg. Har snakket med mannen min om dette jeg føler. Å han ønsker selvfølgelig ikke at jeg skal flytte ut med ungene. Han har til og med sagt at han "velger" oss, men har sagt at det ikke er mulighet for selv om jeg er med ham kan ikke jeg stå på side linjen og se at ting går rett vest. Jeg vet jeg må enten gå 100 % inn for dette eller flytte ut og glemme. Jeg har ikke noen og snakke med dette om, for familien hans sier bli og venninner sier flytt. Nå skulle jeg ønsket at foreldrene mine levde (mistet dem i alder av 22 og 25) Skulle så gjerne ønsket å hatt mamma her. Jeg vil at noen skal være helt upartiske i denne sammenhengen, men føler ikke for å stoppe en ukjent person på gaten.

Så hvis noen bare av dere som leser kunne tenke/kjenne etter å sagt hva dere ville gjort. Tårene triller i denne skrivende stund. Jeg føler meg så tom og alene.

Forstår godt at dette er en vanskelig situasjon. Men jeg klarer ikke helt å gripe tak i hvorfor du føler du må flytte, og hva du mener det løser.

Og hvor kommer setningen, han har til og med sagt at han( far) velger oss i fra?

Hvorfor og hvordan skal han velge, jeg forstår ikke helt.

Dette er selvfølgelig veldig vondt for dere alle, og på den måten forstår jeg trangen din til å rømme vekk i fra alt sammen og skape stabilitet i livet ditt.

Men denne gutten har jo vært og er som ditt eget barn, og han er en del av familien, som ungene dine også er veldig glad i.

Men hadde han vært barnet ditt, hadde du ikke tenkt tanken på å flytte vekk.

Du sier at han ikke kan være mer hos mor på grunn av praktiske ting som skole, etterpå sier du noe som tyder på at huset til moren ikke er bra for ham.

Som sagt, jeg får ikke helt tak i dette.

Hvis han da ikke kan bo hos mor som ser ut til å være det gutten ønsker for en periode, trenger han jo dere.

Jeg synes dere skal snakke med noen, du trenger kanskje å snakke med noen alene også. Kontakt familievernkontoret.

Føler med deg/dere og håper dette ordner seg.

Anonymous poster hash: ef256...95c

[tingeling]

Jeg tror det lureste du kan gjøre nå er å skaffe time hos parterapeut eller lignende. Både dere som par og du alene bør ha noen å snakke med som ikke er venninner eller familie.

Masse lykke til.

[AnonymBruker]

Det dummeste far kan gjøre i denne situasjonen, er å velge bort eldstemann. Det kan fort være triggeren som dytter han utfor stupet.

Uansett om du flytter eller ei, så klarer du ikke å skjerme dine barn fra situasjonen, med mindre far nektes samvær.

Anonymous poster hash: ee45c...5c7

[AnonymBruker]

Som mor kan du jo ikke bare rømme fra situasjonen? Tenk om det var ditt eget barn, da hadde du måttet finne en løsning. Synes denne gutten som du har vært mor for så lenge fortjener samme respekt.

Anonymous poster hash: a933e...707

[Gjest Gjest_Idja]

Hvorfor i all verden vurderer du å gå? Skjønte ikke helt sammenhengen? Skal barna dine ikke få lov å bo med begge foreldrene sine fordi stesønnen din er litt vanskelig (ja, jeg sier litt...)?

[Gjest AryaKillie]

Jeg er i nesten samme situasjon...

[AnonymBruker]

Jeg føler at det riktige er og beskytte mine egne. Forholdet til stesønnen min er veldig greit. Har alltid hatt kjempe forhold. Mine barn er gla i stebroren sin. Jeg føler at hvis vi skal være en "familie" med vært vårt bosted kunne jeg like så godt bodd i samme hus. Jeg kan snakke med mannen om familivern kontoret. Kan være en mulighet. Jeg har alltid sagt at gutten er som en sønn for meg, men allikevel ikke min. Å merker at slik ting er nå at det går utover de andre 2.

Han er ikke stebroren til dine barn hvis de har felles far. Da er han halvbroren!

Anonymous poster hash: ff31b...f3a

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden vurderer du å gå? Skjønte ikke helt sammenhengen? Skal barna dine ikke få lov å bo med begge foreldrene sine fordi stesønnen din er litt vanskelig (ja, jeg sier litt...)?

Anonymous poster hash: 4519e...bf8

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 4519e...bf8

Ja jeg sier litt?? Hun føler vel at hun Bør flytte pga situasjonen. Her virker det som hun står på og så får hun bare pepper igjen. Hun har blitt meldt til politi og bv av ham, vært I avhør hos politiet. Hvis han gjør det igjen og de tar de andre barna hennes feks. På en måte forstår jeg panikken hennes.

Anonymous poster hash: 4519e...bf8