Singel og ensom

[Marjam83]

Sitter her og tenker på at jeg har ikke en eneste fortrolig person i livet mitt lenger. Ingen å ringe til, ingen å dele mine innerste tanker og følelser med. Og jeg har kommet til et punkt i livet der jeg virkelig ikke vet hvordan fremtiden blir.

Jeg har aldri hatt lett for å bli kjent med folk. Vokst opp med psykisk syk mor som var mest opptatt av å holde seg hjemme og synes stort sett sosialt liv er et ork og noe hun ikke mestrer. Er det noe jeg ikke vil her i livet så er det å bli som min mor men føler at det er nettopp det jeg har blitt....mer eller mindre isolert bortsett fra nærmeste familie.

Er 31 år og har mange år med aktivitet innen forskjellige hobbyer, studier, jobb og reiser...er vel på en måte såkalt ressurssterk...men det jeg sitter igjen med er noen få bekjente jeg kan veksle noen ord med på face eller sende en melding...kanskje treffes et par ganger i året. Jeg føler at slik sjelden og overfladisk kommunikasjon ikke gir meg noe...og det er ingen i mitt nettverk jeg er følelsesmessig knyttet til lenger. Føler jeg må starte helt på nytt-og tenker på alle de gangene jeg har startet på nytt før, prøvd å knytte meg til folk, komme ut av ensomheten.

Jeg er utdannet innen jobb med mennesker og har mestret arbeidslivet stort sett fint selv om jeg sliter med en følsom personlighet og stort behov for å beskytte meg selv. Jeg har et "jobb meg" som fungerer bra. Jeg liker å ha en rolle (som leder, omsorgsperson, kollega) og når det er klare definisjoner på hva som skal skje. Gjerne når jeg har regien selv, da slapper jeg ofte av og kan fremstå som ganske utadvendt selv om jeg er introvert som type.

Men jeg misliker mer flytende situasjoner som fester med mange mennesker, kurs osv der det er mer åpent hva jeg kan gjøre og ikke gjøre. Som introvert tappes jeg fort for energi med mange mennesker og misliker det overfladiske gruppesamværet. Jeg kan knapt huske sist jeg hadde en ordentlig dyp og lang samtale med noen om noe som helst. Jeg trives forsåvidt ganske godt alene og vil si jeg er en selvstendig type. Har reist mye utenlands alene, hatt mye jobbansvar osv. Men ettersom årene går og jeg ikke blir mindre men mer ensom føler jeg at livsgnisten forsvinner. Jeg har ofte en følelse av å ikke passe inn noen steder.

Har nå et friår for fokusere på et kunstprosjekt og masse tid til å føle på hvor jeg er i livet. Og nå da jeg ikke omgir meg med mennesker på jobb og også har sluttet å date ser jeg godt hvor utrolig alene jeg er. Har greit forhold til nærmeste familie, har god kontakt med mine søsken , ellers hadde jeg vel møtt veggen forlengst. Men helt nære er de ikke og jeg har en rolle som den sterke og voksne- og er på flere måter den mest voksne i min nærmeste familie. Og ingen av dem jeg føler jeg kan fortelle alt om meg selv til, dessuten er de veldig travelt opptatt med sitt. Jeg savner veldig noen å betro meg til.

Aller mest savner jeg en kjæreste. Men jeg har vestibulitt og vet ikke om jeg blir frisk noengang så jeg føler meg ikke så attraktiv som kjæreste...før jeg ble syk var sexdating og utforskning en stor del av livet mitt. Du kan si jeg fylte opp tomheten i hverdagen pga få venner med sexpartnere...og jeg ser jo resultatet nå. Alle de mannfolka er borte forlengst og jeg burde heller ha nyttet tiden til å forsøke å få ordentlige relasjoner til andre...

Jeg foretrekker menn som kamerater men de vil som regel ligge med meg...drømmen er vel en homofil bestekompis, det hadde vært noe. Er bare det at det er så forbasket lett å få oppmerksomhet og selskap om man som jente frister med sex....vennskap er vanskelig og tar tid og mange ser ut til å ha alle de vennene de trenger pluss at jeg ikke "faller" for hvem som helst. Er noen få personer i livet jeg har blitt knyttet til og glad i...og en god del av dem har såret meg så jeg er nok veldig var på å bli avvist. Og en ganske stolt person, liker ikke å ta offerrollen...ikke en sånn jente som lett gråter, viser følelser og må ha følge på do, hvis dere skjønner.

Jeg har en drøm om å bytte yrke og starte for meg selv som massør...men har nå fått problemer med armene som jeg prøver å finne behandling for og vet ikke om dette er noe å satse på. Prøver å ikke bli bitter av å tenke på at jeg tok feil yrkesvalg, har ødelagt kroppen min både her og der, mistet kontakten med de fleste folk...det er ikke alltid så lett.

Og ensomheten og følelsen av meningsløshet er desidert verre enn de fysiske plagene og de økonomiske bekymringene jeg har

Noen som kjenner seg igjen?

[Anders42]

Jeg syns du har opparbeidet deg mye erkjennelse og innsikt, det er aldri for sent å endre på ting. Jeg tror det er mange som kunne tenke seg å bli kjent med deg også, og det behøver slett ikke handle om sex.

Jeg har flere kvinnelige venner som jeg omgås , vi drar på turer, snakker om alt mulig ,har ikke sex med noen av de .

Man kommer til et punkt i livet når man har opplevd kriser eller vanskelige perioder der man begynner å se hva som virkelig teller, hva som er viktig for å ha et bra liv , det er hva man må styre etter.

Hva er vestibulitt?

Du er fortsatt ung og det er mange muligheter for å finne det som gir mening i livet.

[Marjam83]

Jeg syns du har opparbeidet deg mye erkjennelse og innsikt, det er aldri for sent å endre på ting. Jeg tror det er mange som kunne tenke seg å bli kjent med deg også, og det behøver slett ikke handle om sex.

Jeg har flere kvinnelige venner som jeg omgås , vi drar på turer, snakker om alt mulig ,har ikke sex med noen av de .

Man kommer til et punkt i livet når man har opplevd kriser eller vanskelige perioder der man begynner å se hva som virkelig teller, hva som er viktig for å ha et bra liv , det er hva man må styre etter.

Hva er vestibulitt?

Du er fortsatt ung og det er mange muligheter for å finne det som gir mening i livet.

Takk for svar Vestibulitt er en smertetilstand i underlivet som gjør det umulig å ha samleie.

[Summers]

Når du ikke får mer enn overflatisk kommunikasjon er det fordi de ikke vil noe mer eller fordi du ikke prøver på noe mer? Samme med kontakt, avviser de deg eller er det bare du som venter på at de skal ta kontakt?

Og er kanskje lettere å få jentevenner enn guttevenner om du ikke vil spille på sex. Kanskje lettere å ha dyp samtale med i tillegg så er min erfaring at de fleste menn liker bedre å være med menn enn kvinner.

Endret 24. januar 2015 av Summers

[Gjest Gjest_Michelet]

Hei Marjam! Hvor i landet holder du til?

[kjøttkaker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre selv, så har dessverre ingen gode råd. Kjenner også på slitsomheten av og gang på gang måtte hive seg ut i ukomfortable situasjoner for å få seg nye venner og bekjente. Gitt dette litt opp, selv om det er dumt. Det er en side som heter aktivitetsvenner.no, hvor det er mennesker som er ensomme eller som bare trenger flere venner og bekjente. Det er ikke en datingside

[Marjam83]

Hei Marjam! Hvor i landet holder du til?

Øvre Romerike

[Marjam83]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre selv, så har dessverre ingen gode råd. Kjenner også på slitsomheten av og gang på gang måtte hive seg ut i ukomfortable situasjoner for å få seg nye venner og bekjente. Gitt dette litt opp, selv om det er dumt. Det er en side som heter aktivitetsvenner.no, hvor det er mennesker som er ensomme eller som bare trenger flere venner og bekjente. Det er ikke en datingside

Godt å høre at vi er flere da...jeg har faktisk truffet en del folk gjennom den siden uten at det har ført til noe særlig...møtte greie folk forsåvidt men kontakten døde liksom naturlig ut av seg selv ....ikke så lett å finne noen man har kjemi med synes jeg. Det blir sånn, de fleste folk kan man jo ha en ok samtale med, eller fungert som arbeidskollega med , men det er ikke noe mer der og så blir det ikke noe ut av det. Også litt kunstig eller hva jeg skal si å danne et vennskap når man ikke har et felles utgangspunkt som jobb, trening, medlem av samme klubb/forening, felles bekjente...men joda, jeg har prøvd. Har du? Noen positive erfaringer fra den siden? Må også si jeg opplevde å prate med endel folk som virket som de var helt i sin egen verden og jeg kunne på en måte skjønne at de ikke hadde så lett for å få venner....ikke for å være slem men jeg liker å tro at jeg er relativt sosialt intelligent ellers hadde jeg vel neppe greid å jobbe med mennesker. Og jeg gidder som sagt ikke bruke tida mi på hvem som helst lenger, vil ha relasjoner med folk jeg føler meg på nett med og som gir meg noe, eller så er jeg heller alene.

[Marjam83]

Når du ikke får mer enn overflatisk kommunikasjon er det fordi de ikke vil noe mer eller fordi du ikke prøver på noe mer? Samme med kontakt, avviser de deg eller er det bare du som venter på at de skal ta kontakt?

Og er kanskje lettere å få jentevenner enn guttevenner om du ikke vil spille på sex. Kanskje lettere å ha dyp samtale med i tillegg så er min erfaring at de fleste menn liker bedre å være med menn enn kvinner.

Det varierer vel men har ofte opplevd at de jeg forsøker å bli venner med er folk med store nettverk fra før av og lite tid/interesse til å få flere venner...så jeg kommer ikke noe nærmere innpå de. Jeg kan gjerne ta initiativ, er ikke direkte redd for å snakke med nye mennesker...synes det er mye lettere å komme i kontakt med folk i utlandet, f.eks har jeg møtt endel amerikanere og briter på reise og da går praten gjerne av seg selv...jeg skjønner hvorfor utlendinger synes nordmenn kan være vanskelige å komme innpå...får av å til følelsen av å gjøre noe feil eller rart om jeg tar initiativ til en samtale med fremmede på et arrangement der folk ikke er drita fulle

Jeg føler meg mer vel med menn, ikke bare med tanke på sex men generelt. Savner kamerater mer enn venninner.

[AnonymBruker]

Øvre Romerike

Du skriver at det er lett å få selskap om du som jente frister med sex. Hvordan akkurat frister du med sex? Altså hvordan går du frem?

Anonymous poster hash: c94e1...8bb