Jeg har fullstendig angst for livet og økonomi og generelt.

[AnonymBruker]

Jeg har helt angst nå ... føler jeg ikke har kontroll på noenting!

Jeg klarer ikke helt dette å leve og får helt angst mtp det å jobbe, studere, tjene penger, få meg et liv, kjøpe bolig, å klare meg selv.

Jeg klarer meg jo selv, men føler meg så uselvstendig og redd hele tiden.

Jeg er 34 år og bor hjemme, og tør ikke møte livet ...

Noen som har det slik?

Anonymous poster hash: c07ff...cef

[AnonymBruker]

Jeg har helt angst nå ... føler jeg ikke har kontroll på noenting!

Jeg klarer ikke helt dette å leve og får helt angst mtp det å jobbe, studere, tjene penger, få meg et liv, kjøpe bolig, å klare meg selv.

Jeg klarer meg jo selv, men føler meg så uselvstendig og redd hele tiden.

Jeg er 34 år og bor hjemme, og tør ikke møte livet ...

Noen som har det slik?

Anonymous poster hash: c07ff...cef

Alltid skummelt med nye ukjente ting (flytting, ny utdanning etc.), men kunne jo likevel ikke la det hindre meg. Kanskje det kan være godt for deg å snakke med disse tingene med en psykolog som kan endre tankemønstrene dine? Prøv også å utfordre deg selv med små skritt om gangen; det bygger sjøltilliten!

Anonymous poster hash: d76eb...75f

[AnonymBruker]

Alltid skummelt med nye ukjente ting (flytting, ny utdanning etc.), men kunne jo likevel ikke la det hindre meg. Kanskje det kan være godt for deg å snakke med disse tingene med en psykolog som kan endre tankemønstrene dine? Prøv også å utfordre deg selv med små skritt om gangen; det bygger sjøltilliten!

Anonymous poster hash: d76eb...75f

Ja, jeg går til en psykiater nå, men klarer sjelden å sette ord på ting da jeg blir litt redd for å fortelle hvordan jeg egentlig har det ... føler det knyter seg i magen.

For å si det sånn, så blir jeg jo ikke yngre med årene, og føler jeg ikke kommer til å ende opp med det vanlige A4 livet folk flest streber etter ...

Anonymous poster hash: c07ff...cef

[AnonymBruker]

Ja, jeg går til en psykiater nå, men klarer sjelden å sette ord på ting da jeg blir litt redd for å fortelle hvordan jeg egentlig har det ... føler det knyter seg i magen.

For å si det sånn, så blir jeg jo ikke yngre med årene, og føler jeg ikke kommer til å ende opp med det vanlige A4 livet folk flest streber etter ...

Anonymous poster hash: c07ff...cef

Gå til psykiater, og fortell alt slik det virkelig er. Jeg har vært hos to psykologer i mitt liv: en når jeg var 17 , og da turte jeg ikke fortelle noenting, bare satt og nikket og gråt. Så, når jeg kom til psykolog #2 i en alder av 21 år brast jeg helt. Men det hjalp, han hjalp, og nå har jeg det mye bedre med meg selv og med livet. Anbefaler deg å være så ærlig som mulig med psykologer; hvis ikke kan de ikke hjelpe deg.

Anonymous poster hash: aa6f5...04d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, bare at jeg er litt over 20
Jeg har jobb, men bare deltid så jeg har angst for at kontoen skal synke. har studielån fra før som jeg betaler på + husleie, telefonregning osv. Og jeg må forbedre snittet for å å fler høyere studier å velge mellom, da stedene jeg vil inn krever høyere enn det jeg har og jeg ikke er av dem som kan lese selv.
Men jeg har den angsten for å bruke penger på sånne ting! og så livredd for at alle vennene mine skal se ned på meg, av en eller annen grunn. siden de tar høyere studier selv og har høyt snitt. herregud..

Anonymous poster hash: 69006...cf6

[AnonymBruker]

Har en venninne som er litt likens. Hun har mer kontroll på ting og tang enn jeg har, men har likevel så utrolig liten tro på at hun klarer disse tingene. JEG vet hun klarer dem, har ikke tvil i min sjel en gang, men hun tviler så det hjelper jo fint lite hva jeg tror. Og om hun så IKKE hadde gjort det hadde jeg ikke vært noe mindre glad i henne, sett ned på henne eller noe sånt. Jeg skulle ønske hun kunne se seg selv slik jeg ser henne, og jeg tror nok det er sant for veldig, veldig mange. Man er snar å kritisere seg selv, mens de rundt deg lurer på hva du babler om:P

Anonymous poster hash: 6bf22...9bc

[Gjest gjestvest]

Ja, jeg går til en psykiater nå, men klarer sjelden å sette ord på ting da jeg blir litt redd for å fortelle hvordan jeg egentlig har det ... føler det knyter seg i magen.

For å si det sånn, så blir jeg jo ikke yngre med årene, og føler jeg ikke kommer til å ende opp med det vanlige A4 livet folk flest streber etter ...

Anonymous poster hash: c07ff...cef

Jeg hadde en venninne på VGS. Jeg og søstra hennes satt i skolegården på gresset en dag og ventet på henne. Jeg la merke til at hun bare drev og lagde noen sirkler i en bok. Jeg spurte hva det var hun holdt på med. Hun sa hun la ned sine følelser. Det var hennes måte å uttrykte seg på istedenfor ord: på samme måte som andre skriver ord i en dagbok.

Du trenger ikke å sette ord på det du sliter med. Du kan snakke om andre ting til å begynne med: for å løsne opp det som knyter seg i magen litt. Og etterhvert vil du føle deg tryggere. Etterhvert vil du kunne snakke om det som ligger nærmest hjertet, og det som bekymrer deg.

Yngre? Hva skal du med det når du kan bli klokere. Husk at menn blir kjekkere med åra, så ta ikke den

Endret 22. januar 2015 av gjestvest