konstant sliten og dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en tobarnsmor som har slitt med depresjon i mange år. Jeg har prøvd det meste, og vet ikke helt hva jeg skal Gjøre lenger.

Motløsheten og den dårlige samvittigheten for alt jeg skulle og ville ha gjort blir altoppslukende om dagen.

Under depresjonen og utmatt elsen er jeg en pliktoppfyllende og aktiv person som har det meste på stell.

Depresjonen gjør blant annet at jeg nesten aldri har overskudd til det husarbeidet jeg vil.jeg har flyttet til et nytt hus, men har aldri overskudd til å ordne det ordentlig fint på barnerommene eller ellers. Jeg makter ikke å leke lenge med barne alene.

Alt er et ork. Til og med det å pusse sine egne tenner er utfordrende noen dager.

Dette er noe av det jeg strever med, jeg lurer på om noen har samme erfaringer og tips til ting som kan Gjøre situasjonen bedre? Nå er jeg redd at utfallet kan bli at jeg går glipp av mye i barnas oppvekst og ikke klarer å gi dem den oppveksten jeg ønsket. Det skal sies at mannen min er kjempeflink med barna og at jeg har skyhøye forventninger til meg selv når det gjelder barneoppdragelse, i likhet med "alt" annet jeg gjør.

Jeg har hatt perioder hvor jeg har trent en del, og det har hjulpet på energinivået. Men, akkurat nå er det meste tungt og jeg kommer ikke i gang.

Det var litt. Håper noen vil hjelpe med råd og tips:) Tusen takk.

Anonymous poster hash: 86575...030

[AnonymBruker]

Har det på samme viset selv. Ikke noe særlig med depressive tanker og utmattelse. Jeg prøver hele tiden å snu de negative tankene til positive. Og sier til meg selv hele tiden: " dette klarer du". Kjenner meg også igjen å ha høye forventninger til seg selv. Si til deg selv at du er bra nok. Og trening hjelper ja. Har selv kjørt meg i et spor der jeg ikke trener, men skal tvinge meg selv å komme i gang i kveld. Ble faktisk inspirert av det du skrev, siden jeg føler vi har det ganske så likt.

Vet ikke om dette var til noe hjelp, men håper du klarer å se litt lysere på ting fremover.

Klem

Anonymous poster hash: 1277c...9be

[AnonymBruker]

Har litt av samme problemstilling som deg med tanke på barn, husarbeid og dårlig samvittighet. Har en kronisk sykdom som gjør at energien aldri er på topp, og trener jeg så blir det enda værre. Husarbeidet er så som så og leke med barna orker jeg skjelden. Jeg har jobbet med meg selv i mange år for å redusere den dårlige samvittigheten. Og til en viss grad klarer jeg å se realistisk på situasjonen. I unn og grunn er det BRA at vi har litt dårlig samvittighet, det viser bare at i bryr oss og strekker oss etter å gjøre det beste for barna. Hadde vi latt det skure og gått hadde det vært mye værre.

Hybelkaniner og ferdigmiddager klarer de fleste ungene seg fint med. At klesvask og oppvask hoper seg opp i perioder er også helt greit. Og at ungene må leke selv, men kanskje mamma kan sitte i sofaen og se på, med en kopp kaffe, og barna kan komme og vise ting de hoder på med? Så lenge du er KLAR over situasjonen, og gjør noe med den når du kan, så går det bra.

Senk forventningene til deg selv, vis mannen at du setter pris på alt han gjør, og gjør en innsats når du orker. Og om du ser at trening virker for din del, avtal med en venninne m å dra deg litt med på en gåtur, start med en dag i uka, og øk litt - dersom det hjelper

Anonymous poster hash: 793b9...26a

[AnonymBruker]

Har det på samme viset selv. Ikke noe særlig med depressive tanker og utmattelse. Jeg prøver hele tiden å snu de negative tankene til positive. Og sier til meg selv hele tiden: " dette klarer du". Kjenner meg også igjen å ha høye forventninger til seg selv. Si til deg selv at du er bra nok. Og trening hjelper ja. Har selv kjørt meg i et spor der jeg ikke trener, men skal tvinge meg selv å komme i gang i kveld. Ble faktisk inspirert av det du skrev, siden jeg føler vi har det ganske så likt.

Vet ikke om dette var til noe hjelp, men håper du klarer å se litt lysere på ting fremover.

Klem

Anonymous poster hash: 1277c...9be

Da er vi tre i samme båt. Lykke til med trening. Må komme i gang jeg også.

Anonymous poster hash: b6725...d49

[needinspiration]

Jeg melder meg på dette uten å være anonym. Sliter med depresjon i årevis, og i fjor hadde jeg akkurat begynt hos en psykiater for behandling da jeg ble gravid sensommeren. Jeg prøver å være aktiv, men når jeg har bekkenløsning, og slitsomme dager uten søvn så er det vanskelig for meg å holde humøret oppe. Sliter med angst, og kan bli motløs noen dager. Å få til ting er et ork, det går veldig mye på selvtilliten her. Spm om hvorfor jeg forble gravid? Jo, fordi jeg tror jeg hadde fått en skikkelig psykisk knekk om jeg hadde tatt abort. Og nå gleder jeg meg til at dette slitsomme svangerskapet snat er over, og at jeg har positive forventninger om barseltiden. Les nøye. Jeg tør ikke å tenke på fødselen en gang, hehe...

[AnonymBruker]

Samme her.. 3 barnsmor. Akkurat nå er det så ille. Sover dårlig, det går utover hodet mitt. Hodepine,dårlig humør, sliten og utmattet. Føler meg ubrukelig og føler andre syns det også. Nok er nok...går for mye utover familielivet. Jeg trekker meg unna øvrig familie, har kun energi så vidt til å ta meg av jobb(presser meg pga dårlig samvittighet) og barna. Prøver så godt jeg kan å ta meg av de, men det er så mye mer jeg skulle hatt energi til å gjøre med de. De har heldigvis en flink pappa!

Gikk til legen i går ang depresjonen++, det var et stort skritt å ta for meg. Fikk innsovings tabletter. Det var forferdelig å våkne idag. Dundrende hodepine. Presset meg igjennom arbeidsdagen med migrene tabletter. Ødelagt resten av dagen. Tør ikke ta de innsovings tablettene igjen..

Kanskje rotete forklart, men er øremerket i hodet. 😕

Anonymous poster hash: adfb7...c03

[AnonymBruker]

Øremerket = ØR

Anonymous poster hash: adfb7...c03

[AnonymBruker]

Dere som sliter med depresjoner, vet der hva depresjonene kommer av? Hva er årsaken?

Jeg sliter med dette litt i perioder, og er dessverre inne i en slik litt dårlig periode nå. Men jeg er heldig, for det kan gå år mellom hver gang det kommer skikkelig. Ofte klarer jeg snu det når jeg kjenner det kommer snikende. For meg er det gjerne jobben som er utløsende, også denne gangen. Det kan være en periode hvor alt går på tverke på jobb og jeg mister selvtiliten, eller at man på en annen måte misstrives. Eller perioder med mye stress. Siden jeg har vært gjennom det før så vet jeg jo at jeg må ta tak selv for å endre dette. Nå har jeg feks skiftet jobb, men det er fortsatt en del usikkerhet som holder meg litt nede da. (en gang tidliggere meldte jeg meg på etterutdanning/kurs for å få flere ben å stå på, flere muligheter)

Men det jeg vil si er at jeg har nå lært at i disse "dårlige" perioden så må man bare senke kravene et sted. Så hos oss går det hardt utover husarbeidet om dagen. Kun det nødvendigste blir gjort. Og jeg er flinkere til å si nei til ting. Kjenner jeg at jeg innerst inne ikke orker, så sier jeg nei. Må det for å ha overskudd til de 3 barna våre, selv om det også kan gå utover dem innimmellom. Og jeg prøver å prioritere egentid til trening siden det gir overskudd og er noe jeg har lyst til! . Samtidig er det viktig å ikke si nei til ting som kan potensielt hjelpe i lengden. Feks så er sosiale happenings på jobb noe jeg gjerne kan ha lyst til å si nei til, men for å få opp min egen trivsel og selvtilit på jobben så er det viktig for meg å bli bedre kjent med mine kollegaer. Viktigere enn om huset er strøkent eller ungene har et "perfekt" barnerom. Jeg tror alle har behov for å stoppe opp innimellom og tenke over hva som faktisk er viktig her i livet. Jobb kommer man ikke utenom, det må prioriteres, sammen med familien. Men resten? Hva er viktig av det? Og kan man gjøre noen tiltak for å få det bedre? Jeg jobber 90% for å få litt enklere hverdag i forhold til levering og henting av unger. Det hjelper å måtte stresse mindre. Det jeg derimot mener ikke hjelper er å sykmelde seg, for å komme seg ut av huset og tenke på andre ting, møte andre mennesker er veldig viktig. Men om kroppen sier helt stopp så må man selvfølgelig ta hensyn til det.

Anonymous poster hash: 92d57...58d

[mor23]

Tusen takk for mange svar! Det er på en måte støttende å vite at flere har det som meg.

Til du som lurer på hvorfor vi er deprimerte. Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon med angst litt fra og til i ca. 8 år. Da hadde jeg strevd siden barneskolen, men ikke oppsøkt hjelp pga tabufølelsen der jeg bodde og at jeg var redd hva som skulle skje. Grunnen til min depresjon er sammensatt, men kort fortalt pga mobbing og null snakk om følelser hjemme. Der skulle man Gjøre det man skulle uansett.

Jeg har prøvd medisiner og kognitiv behandling med uviss virkning.

Nå har jeg ikke fått i behandling på et år, og merker nå at jeg burde. Ofte håper jeg og tror at det er noe fysisk med meg. Jeg tenker at utmattelsen kan ikke bære så stor pga depresjonen osv.

Nå er jeg inne i en veldig tung periode. Jeg har levert barna u barnehage og lighet resten av dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er kun mannen min som vet ordentlig hvordan jeg har det. Hvordan er det med dere? Hvordan støtter folk rundt dere opp? Jeg skulle i hvertfall ønske og er ofte lei meg for at jeg ikke en gang har foreldre som forstår at jeg har det vondt. Før, når jeg gjorgjorde ett forsøk på å dele litt for mamma, var utfallet at hun spurte mannen min hver gang vi kom på besøk; tar hun medisiner? Går hun til psykolog? Hun har Aldri spurt meg om det det faktisk handler om; hvordan har du det? Hvordan går det med deg om dagen?...

Igjen; Tusen takk for svar! Det hjelper å snakke med noen som faktisk vet hva det handler om. Noen ganger håper jeg som sagt at jeg blir fysisk syk- for da bryr jo folk seg!!? Da er det "ekte"...

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange svar! Det er på en måte støttende å vite at flere har det som meg.

Til du som lurer på hvorfor vi er deprimerte. Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon med angst litt fra og til i ca. 8 år. Da hadde jeg strevd siden barneskolen, men ikke oppsøkt hjelp pga tabufølelsen der jeg bodde og at jeg var redd hva som skulle skje. Grunnen til min depresjon er sammensatt, men kort fortalt pga mobbing og null snakk om følelser hjemme. Der skulle man Gjøre det man skulle uansett.

Jeg har prøvd medisiner og kognitiv behandling med uviss virkning.

Nå har jeg ikke fått i behandling på et år, og merker nå at jeg burde. Ofte håper jeg og tror at det er noe fysisk med meg. Jeg tenker at utmattelsen kan ikke bære så stor pga depresjonen osv.

Nå er jeg inne i en veldig tung periode. Jeg har levert barna u barnehage og lighet resten av dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er kun mannen min som vet ordentlig hvordan jeg har det. Hvordan er det med dere? Hvordan støtter folk rundt dere opp? Jeg skulle i hvertfall ønske og er ofte lei meg for at jeg ikke en gang har foreldre som forstår at jeg har det vondt. Før, når jeg gjorgjorde ett forsøk på å dele litt for mamma, var utfallet at hun spurte mannen min hver gang vi kom på besøk; tar hun medisiner? Går hun til psykolog? Hun har Aldri spurt meg om det det faktisk handler om; hvordan har du det? Hvordan går det med deg om dagen?...

Igjen; Tusen takk for svar! Det hjelper å snakke med noen som faktisk vet hva det handler om. Noen ganger håper jeg som sagt at jeg blir fysisk syk- for da bryr jo folk seg!!? Da er det "ekte"...

Det der er som å lese om meg selv.

Jeg har ikke fortalt mine foreldre noe i denne runden, fordi jeg ikke orker. Det som er bra for meg nå er yoga og Zumba. Jeg har tidligere beskrevet voldsomme magesmerter/ utmattelse til mine foreldre, da jeg faktisk blir både forstoppet og dausliten av årets være deprimert.Finnes det noe du blir ekte glad av? Hvis du kjenner til noe som får "gnisten" frem i deg, så gjør mye av det. Og å trene skikkelig er noe som krever overskudd fra start... Vent med det!

Anonymous poster hash: daf4a...f8e

[mor23]

Dytter

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange svar! Det er på en måte støttende å vite at flere har det som meg.

Til du som lurer på hvorfor vi er deprimerte. Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon med angst litt fra og til i ca. 8 år. Da hadde jeg strevd siden barneskolen, men ikke oppsøkt hjelp pga tabufølelsen der jeg bodde og at jeg var redd hva som skulle skje. Grunnen til min depresjon er sammensatt, men kort fortalt pga mobbing og null snakk om følelser hjemme. Der skulle man Gjøre det man skulle uansett.

Jeg har prøvd medisiner og kognitiv behandling med uviss virkning.

Nå har jeg ikke fått i behandling på et år, og merker nå at jeg burde. Ofte håper jeg og tror at det er noe fysisk med meg. Jeg tenker at utmattelsen kan ikke bære så stor pga depresjonen osv.

Nå er jeg inne i en veldig tung periode. Jeg har levert barna u barnehage og lighet resten av dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er kun mannen min som vet ordentlig hvordan jeg har det. Hvordan er det med dere? Hvordan støtter folk rundt dere opp? Jeg skulle i hvertfall ønske og er ofte lei meg for at jeg ikke en gang har foreldre som forstår at jeg har det vondt. Før, når jeg gjorgjorde ett forsøk på å dele litt for mamma, var utfallet at hun spurte mannen min hver gang vi kom på besøk; tar hun medisiner? Går hun til psykolog? Hun har Aldri spurt meg om det det faktisk handler om; hvordan har du det? Hvordan går det med deg om dagen?...

Igjen; Tusen takk for svar! Det hjelper å snakke med noen som faktisk vet hva det handler om. Noen ganger håper jeg som sagt at jeg blir fysisk syk- for da bryr jo folk seg!!? Da er det "ekte"...

Deler disse erfaringene med deg. Har slit med mobbing i tenårene, og depresjon i følge av dette, dårlig forhold til min egen far, nærmest 0 med venner, ingen snakk om hvordan jeg hadde det heller... Jeg var bare til. Og fremdeles kjenner jeg det på meg at jeg blir behandlet sånn. Det er rett og slett umulig å få noe svar fordi alle er opptatt med sitt. Jeg er yngst i rekka, og får ikke det helt til enda jeg er voksen. Bare å ha den tanken som om jeg var liten gir meg følelse av å være mislykka. Jeg takker min mor og min far som ikke kunne gjøre noe bedre for meg. analfabeter hele gjengen. Nå sliter jeg psykisk i forhold til mine egne barn og hvordan takle de forskjellige fasene. Jeg har heller ikke noe nettverk, og det sliter på. Den eneste jeg egentlig føler at jeg kan prate med er min yngste tante, og hun får meg i godt humør i tillegg. Selv min egen mor har jeg problemer å forholde meg til. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg skal skal takle henne etter så mye skuffelse.

Anonymous poster hash: 63a14...b1b

[AnonymBruker]

Det der er som å lese om meg selv.

Jeg har ikke fortalt mine foreldre noe i denne runden, fordi jeg ikke orker. Det som er bra for meg nå er yoga og Zumba. Jeg har tidligere beskrevet voldsomme magesmerter/ utmattelse til mine foreldre, da jeg faktisk blir både forstoppet og dausliten av årets være deprimert.Finnes det noe du blir ekte glad av? Hvis du kjenner til noe som får "gnisten" frem i deg, så gjør mye av det. Og å trene skikkelig er noe som krever overskudd fra start... Vent med det!

Anonymous poster hash: daf4a...f8e

Huff, jeg synes det er veldig trist at mange flere enn meg har det sånn.

Det er stusselig, men jeg har veldig lite som gjør meg ekte glad lenger. Ja, jeg tenker iallefall at jeg må komme meg litt opp fle jeg makter tanken på trening. hvilke tanker er det som holder dere oppe når det er som verst? Jeg mister totalt troen på det meste og klarer ikke å komme meg ut av det. Det eneste som hjelper er hvis jeg har sovet og plutselig fått litt overskudd til "gladere" tanker..

Anonymous poster hash: 86575...030

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange svar! Det er på en måte støttende å vite at flere har det som meg.

Til du som lurer på hvorfor vi er deprimerte. Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon med angst litt fra og til i ca. 8 år. Da hadde jeg strevd siden barneskolen, men ikke oppsøkt hjelp pga tabufølelsen der jeg bodde og at jeg var redd hva som skulle skje. Grunnen til min depresjon er sammensatt, men kort fortalt pga mobbing og null snakk om følelser hjemme. Der skulle man Gjøre det man skulle uansett.

Jeg har prøvd medisiner og kognitiv behandling med uviss virkning.

Nå har jeg ikke fått i behandling på et år, og merker nå at jeg burde. Ofte håper jeg og tror at det er noe fysisk med meg. Jeg tenker at utmattelsen kan ikke bære så stor pga depresjonen osv.

Nå er jeg inne i en veldig tung periode. Jeg har levert barna u barnehage og lighet resten av dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er kun mannen min som vet ordentlig hvordan jeg har det. Hvordan er det med dere? Hvordan støtter folk rundt dere opp? Jeg skulle i hvertfall ønske og er ofte lei meg for at jeg ikke en gang har foreldre som forstår at jeg har det vondt. Før, når jeg gjorgjorde ett forsøk på å dele litt for mamma, var utfallet at hun spurte mannen min hver gang vi kom på besøk; tar hun medisiner? Går hun til psykolog? Hun har Aldri spurt meg om det det faktisk handler om; hvordan har du det? Hvordan går det med deg om dagen?...

Igjen; Tusen takk for svar! Det hjelper å snakke med noen som faktisk vet hva det handler om. Noen ganger håper jeg som sagt at jeg blir fysisk syk- for da bryr jo folk seg!!? Da er det "ekte"...

Det er godt å vite at man ikke er alene om å ha det sånn, samtidig trist, for jeg unner jo ingen dette. Jeg også ble mobbet på skolen. Men har heldigvis en mor som støtter meg. Og ellers et stort nettverk som jeg er åpen om min angst, utmattelse og til tider depresjon. Men føler meg mindreverdig som ikke klarer det "normale" mennesker klarer. Jeg har også opplevd å miste en av mine tidligere beste venner pga. angst. Hadde en så fæl periode i høst at jeg ikke klarte å snakke i telefonen med noen utenom samboer og min mor. Jeg skrev melding til min venninne om dette(noe som var veldig vanskelig). Men hun droppet meg siden jeg ikke var " tilgjengelig" da hun hadde behov for å prate med meg. Hun skulle også være min forlover i bryllupet til sommeren, men hun trakk seg siden det ble for stor oppgave siden jeg var sånn. Dette var utrolig vondt for meg. Men nå har jeg 2 utrolig bra venninner som skal være forlovere. De har vært til stor støtte. Så nå er jeg egentlig bare glad til at det ble sånn. Vil ikke ha mennesker i livet mitt som hele tiden gir meg dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 1277c...9be

[AnonymBruker]

Huff, jeg synes det er veldig trist at mange flere enn meg har det sånn.

Det er stusselig, men jeg har veldig lite som gjør meg ekte glad lenger. Ja, jeg tenker iallefall at jeg må komme meg litt opp fle jeg makter tanken på trening. hvilke tanker er det som holder dere oppe når det er som verst? Jeg mister totalt troen på det meste og klarer ikke å komme meg ut av det. Det eneste som hjelper er hvis jeg har sovet og plutselig fått litt overskudd til "gladere" tanker..

Anonymous poster hash: 86575...030

Søvn, Remeron (antidepressiv), prat med ekte venner, rolig tv-serie / drama. Lese bøker, se dokumentar... Det er det som hjelper meg.

Anonymous poster hash: daf4a...f8e

[AnonymBruker]

Hei!
Melder meg på her. Nå er jeg helt på bunnen og pappaen til barna er bortreist. Jeg har veldig dårlig forhold til både foreldre og svigerforeldre når det gjelder tilstanden min. Ingen forstår. Mamma tar alle med psykiske problemer under en kam, uansett hva de har er de "gale". Jeg strever VELDIG med å komme meg gjennom disse dagene alene med barna. Jeg kommer meg såvidt gjennom og gjør kun det jeg MÅ med barna. Men, det viktigste for meg er at de har det bra, og all min energi går til det. Hvis det er "krise" med meg og jeg ikke klarer må jeg finne en annen unnskyldning hvis jeg skal få litt hjelp fra foreldre/svigerforeldre med barna.

Hvordan gjør dere dette? Har dere total åpenhet for alle, inkludert barna, skolen, besteforeldre, venner? Hvordan hjelp får dere? Hvilke reaksjoner fikk dere da dere åpnet dere om dette osv....?

Mvh
Anonym

Anonymous poster hash: 86575...030

[AnonymBruker]

Hei!Melder meg på her. Nå er jeg helt på bunnen og pappaen til barna er bortreist. Jeg har veldig dårlig forhold til både foreldre og svigerforeldre når det gjelder tilstanden min. Ingen forstår. Mamma tar alle med psykiske problemer under en kam, uansett hva de har er de "gale". Jeg strever VELDIG med å komme meg gjennom disse dagene alene med barna. Jeg kommer meg såvidt gjennom og gjør kun det jeg MÅ med barna. Men, det viktigste for meg er at de har det bra, og all min energi går til det. Hvis det er "krise" med meg og jeg ikke klarer må jeg finne en annen unnskyldning hvis jeg skal få litt hjelp fra foreldre/svigerforeldre med barna. Hvordan gjør dere dette? Har dere total åpenhet for alle, inkludert barna, skolen, besteforeldre, venner? Hvordan hjelp får dere? Hvilke reaksjoner fikk dere da dere åpnet dere om dette osv....?Mvh Anonym Anonymous poster hash: 86575...030

Huff, ikke lett å ikke bli møtt med forståelse. Jeg er så heldig at jeg har en mor som prøver å først så godt hun kan, også mange venner. Har kun opplevd å miste ei pga. Psykedelisk min. Barna vet ikke at jeg er psykisk syk. Sier bare at jeg er syk de gangene jeg er mye sliten og trøtt. Skolen, helsestasjon og foreldre ellers vet det ikke. Og jeg ønsker heller ikke at de skal vite det, for blir det "prat", vil jeg kunne få mer angst.

Anonymous poster hash: 1277c...9be

[AnonymBruker]

Er dere i full jobb? Klarer dere å jobbe det dere skal?

Hvordan er det hvis barnefar må reise bort i flere dager?

Anonymous poster hash: 86575...030