Dere som er i et forhold der den ene parten lider av depresjon...

[AnonymBruker]

..hvordan takler dere det?

Kjæresten min lider av depresjon. Vi har snart vært sammen ett år, men det er først de siste to månedene jeg har merket noe nevneverdig til dette. Han går til psykolog, noe som jeg føler at her og nå nesten gjør ting tusen ting verre, men som på sikt forhåpentligvis vil løse opp i ting. Dagene han er hos psykolog er tunge fordi han da blir tvunget til å hente frem "ting" (vonde minner, traumer osv...) Disse dagene trekker han seg veldig unna meg. Han beklager det, og jeg sier til han at jeg forstår og at det går fint. I starten gjorde det det. Men nå gjør det ikke det lenger. Vi er i et avstandsforhold, så eneste måten vi kan kommunisere på er via telefonen. Han er ikke særlig villig, og jeg føler vi sklir unna hverandre. Jeg vil ikke gå fra han, for da vet jeg at han i hvertfall mister fullstendig troen på seg selv. Dessuten elsker jeg ham. Samtidig føler jeg meg nesten mer som en støttekontakt for ham - jeg gir, men får svært lite tilbake. Noen som kan gi meg noen tips for å "holde ut" og ikke gi opp forholdet vårt? Merker jeg selv trekker meg tilbake, noe som er veldig dumt...

Anonymous poster hash: 2439f...810

[AnonymBruker]

"Lider av" var et dårlig uttrykk, "sliter med depresjon" er vel mer passende.

-Ts

Anonymous poster hash: 2439f...810

[Jon_Edvard_Longs]

Trener vedkommende?

[AnonymBruker]

Trener vedkommende?

Nei, ikke annet enn en joggetur i ny og ne...

Anonymous poster hash: 2439f...810

[Jon_Edvard_Longs]

Da burde han hive seg rundt.

[AnonymBruker]

Da burde han hive seg rundt.

Jobber du med å "sunnifisere" Norge, eller er det en spesiell grunn til at han bør trene? Snakker du av erfaring? Begrunn gjerne utspillet ditt.

Anonymous poster hash: 2439f...810

[AnonymBruker]

Fra ett litt annet synspungt. Jeg selv er deprimert, og jeg tar mer og mer avstand fra andre. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på menneskene rundt meg, for det gjør jeg, men når man har det veldig vanskelig med seg selv, så er det svært vanskelig å skulle ta hånd om ett annet menneske også.

Dette har jeg merket med meg selv. Jeg selv blir deprimert og irritabel om noen andre "whiner" til meg om problemet som er "barnemat" i mine øyne. Man er rett og slett så sliten selv, at det å skulle belaster for enda mer, vil gjøre det værre. Å ha kontakt med mennesker, er jo bare sunt, men å måtte gi masse tilbake kan være slitsomt, som deprimert.

Jeg ønsker å hjelpe andre, men klarer det bare ikke like godt som før. At du er kjæresten å han trekker seg unna deg er ganske trist, da jeg selv er helt avhengig av min bedre halvdel, mens alle andre, mamma, venner og familie generelt er noe jeg trekker meg unna.

Jeg synes ikke du burde forvente så mye av han, og jeg synes du burde prøve så godt du kan, å støtte han. Prøv og ikke vær "egoistisk". (Du er ikke det, men du skjønner sikkert hva jeg mener). Tenk at han har mye å slite med for tiden, og han trenger noen å støtte seg på. Det værste er folk som gir deg opp. Selvom deprimerte tar avstand, så vil de fortsatt (hvertfall for min del) kjenne at andre bryr seg om meg. Jeg selv får dårlig samvittighet da jeg føler jeg ikke gir like mye tilbake (som jeg gjorde før), men jeg klarer bare ikke. Har ikke overskudd til å gi så mye tilbake akkurat nå, og alt jeg ønsker er noen som kan støtte meg, å holde ut.

Du må nesten bare være talmodig.. Jeg skjønner at det er vanskelig, men depresjon er svært vanskelig for den som er i det, og for pårørende. Men om du er mentalt frisk, så vil det være lettere for deg å forholde deg til situasjonen med litt slit på en god måte, en det vil være for den deprimerte. Man trenger gjerne litt veileding og igjen, støtte, bare ikke forvent å få så mye tilbake. Man er rett og slett så nedbrutt selv, at det ER vanskelig og være den man engang var, vise at man bryr seg, ta vare på andre medmennesker, men det betyr ikke at man ikke bryr seg innerst inne. Det er bare depresjonen.

Vær så snill å gjør deg selv og han en tjeneste å hold ut. Ikke gi han opp. Jeg tror det handler mer om at han er på tur å gi opp. Når man tar avstand fra andre, så begynner det å bli relativt alvorlig, da det forværrer seg fort. Ikke gi han opp også, når han holder på å gi seg selv opp.

Dette er bare fra en deprimert persons synspungt. Det er ikke barebare å være deprimert, å prøve å være en god venn/kjæreste. Jeg er desperat etter å ha noen å snakke me hele tiden jeg blir trist, men klarer ikke alltid stille opp på samme måte når det kommer til de som vil ha hjelp hos meg. Jeg har alltid vært en person som bryr meg mye, og vil hjelpe på den måten jeg kan hjelpe, men akkurat nå klarer jeg bare ikke. Man mister interessen for ting, men skal få interessen tilbake. Det kommer seg, men du må holde ut. Men det er såklart ikke sakt at du selv skal bli deprimert eller noe pga det, men hold ut så lenge du kan. Du er tross alt kjæresten, og selvom ikke dette er ett ekteskap, så står man sammen i tykkt og tynt? Sant?

Hold ut kjære deg, ikke gi han opp!

Vel, lykke til, håper det ordner seg for deg/dere..

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

Jobber du med å "sunnifisere" Norge, eller er det en spesiell grunn til at han bør trene? Snakker du av erfaring? Begrunn gjerne utspillet ditt.

Anonymous poster hash: 2439f...810

Trening hjelper mot depresjon, det er ingen hemmelighet. Så jo, han burde faktisk hive seg rundt. Trenger ikke være spydig bare pga du ikke har peiling på hvordan man kan forebygge å behandle depresjon.

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

Da burde han hive seg rundt.

wow! en som sitter på fasiten! hvordan kan noen være deprimerte når du faktisk har fasiten!!

uvitende

Anonymous poster hash: 859c6...488

[AnonymBruker]

wow! en som sitter på fasiten! hvordan kan noen være deprimerte når du faktisk har fasiten!!

uvitende

Anonymous poster hash: 859c6...488

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

wow! en som sitter på fasiten! hvordan kan noen være deprimerte når du faktisk har fasiten!!

uvitende

Anonymous poster hash: 859c6...488

Hvordan er det uvitende? Det var kansje ett veldig enkelt svar, men uvitende er det da ikke. Det er slik at trening hjelper mot depresjon. Man får bedre selvtillit, og utløser endorfiner (Som gjør deg glad) og er generelt løsningen på mye. En sunn livstil = ett sunt og friskt sinn.

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

Du kan jo foreslå trening for han, for ja, det kan hjelpe veldig. Foreslå ett enkelt treningsprogram, sunt kosthold men enkelt å få til.

Kan jeg forsten spørre om han har en rutine å følge?

Foreslå å skrive en ukeplan, med ting som må gjøres hver dag. Skriv det omså for han, få han til å printe det ut, eller noe. Han vil vel komme seg ut av dette? Spør om han har gjort det han skal gjøre hver dag. Minn han på det, men ikke mas så mye at man blir irritert.

Vanlige gjøremål som må gjøres hver dag (Så framt han ikke allerede gjør det)

Forklar han at du ønsker at han skal bli bedre, men han må faktisk hjelpe seg selv også.

Man må gi egen innsatts, slik er det med alt, men det er jo lettere sakt en gjort.

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[Neutral90]

Ja jeg gjør det TS, og noen ganger kan det være både slitsom, tungt, vanskelig og så ufattelig frustrerende. Samtidig så går jo din partner til psykolog, så han jobber seg jo gjennom det. Mitt tips er at du må få kunne koble ut du også, hvor du ikke skal tenke på alt det som skjer med han. Samtidig må du være tålmodig, og ikke minst ha trua på at det blir bedre. For det blir det jo, du må ikke gi opp Er han verdt å "vente" på?

[Gjest Gia_]

Jobber du med å "sunnifisere" Norge, eller er det en spesiell grunn til at han bør trene? Snakker du av erfaring? Begrunn gjerne utspillet ditt.

Anonymous poster hash: 2439f...810

Er sammen med en som har bipolar lidelse og flere andre psysiske diagnoser. og JO trening hjelper!

Vi har vært sammen i 3 år nå, i starten trente vi ikke, og da fikk han flere perioder med deperasjon.. Nå trener vi begge fast minst 4 ganger i uka, og på 2år har han hatt en periode, og det var pga vi var på juleferie, og trente lite itillegg til at det var kaldere og ble fortere mørkt enn her hvor vi bor.

Utenom det vil jeg bare si at du må prøve å være sterk. Ikke la det gå innpå deg, og pass på å få egentid, der du har det bra også. For oss hjalp dette, slik at jeg ikke ble dratt ned i ''driten'' med han. Viktig at du er der igjen når han er klar for å snakke.

Du bør ikke bli i forholdet dersom du føler det er en plikt, og du kan ikke tenke hvordan han får det dersom dere skiller lag. Tenk på hvordan DU får det dersom du skal holde ut med dette resten av livet ditt.. Avogtil må man være litt egoistisk å tenke på eget beste.

[AnonymBruker]

Ja jeg gjør det TS, og noen ganger kan det være både slitsom, tungt, vanskelig og så ufattelig frustrerende. Samtidig så går jo din partner til psykolog, så han jobber seg jo gjennom det. Mitt tips er at du må få kunne koble ut du også, hvor du ikke skal tenke på alt det som skjer med han. Samtidig må du være tålmodig, og ikke minst ha trua på at det blir bedre. For det blir det jo, du må ikke gi opp Er han verdt å "vente" på?

Han er absolutt verdt å vente på. Vi har som sagt vært sammen i snart ett år, og det er først den siste tiden som depresjonen har blitt sterkere og det har blitt et problem for oss. Jeg vet derfor hvor fantastisk bra vi har det når han er frisk. Han har slitt med depresjon i større eller mindre grad siden han var 16, nå er han 25.

Til dere som gir meg tips om hva jeg kan få han til å gjøre; jeg er egentlig ikke så veldig interessert i det. Han er student og går som sagt til psykolog, så jeg føler han blir "fulgt opp" og ikke ligger inne og råtner. Det er først og fremst hvordan jeg skal kunne forholde meg til at han ikke nødvendigvis gir så mye som kjæreste, som jeg ønsker tips om.

Og til deg som skrev det lange innlegget og som selv sliter med depresjon: Tusen takk! Veldig deilig å lese det fra et slikt perspektiv, og jeg kjenner igjen veldig mye av hva han fortalt meg. Ble helt rørt. Håper det ordner seg for deg også. Klem. <3

Anonymous poster hash: 2439f...810

[AnonymBruker]

Fra ett litt annet synspungt. Jeg selv er deprimert, og jeg tar mer og mer avstand fra andre. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på menneskene rundt meg, for det gjør jeg, men når man har det veldig vanskelig med seg selv, så er det svært vanskelig å skulle ta hånd om ett annet menneske også.

Dette har jeg merket med meg selv. Jeg selv blir deprimert og irritabel om noen andre "whiner" til meg om problemet som er "barnemat" i mine øyne. Man er rett og slett så sliten selv, at det å skulle belaster for enda mer, vil gjøre det værre. Å ha kontakt med mennesker, er jo bare sunt, men å måtte gi masse tilbake kan være slitsomt, som deprimert.

Jeg ønsker å hjelpe andre, men klarer det bare ikke like godt som før. At du er kjæresten å han trekker seg unna deg er ganske trist, da jeg selv er helt avhengig av min bedre halvdel, mens alle andre, mamma, venner og familie generelt er noe jeg trekker meg unna.

Jeg synes ikke du burde forvente så mye av han, og jeg synes du burde prøve så godt du kan, å støtte han. Prøv og ikke vær "egoistisk". (Du er ikke det, men du skjønner sikkert hva jeg mener). Tenk at han har mye å slite med for tiden, og han trenger noen å støtte seg på. Det værste er folk som gir deg opp. Selvom deprimerte tar avstand, så vil de fortsatt (hvertfall for min del) kjenne at andre bryr seg om meg. Jeg selv får dårlig samvittighet da jeg føler jeg ikke gir like mye tilbake (som jeg gjorde før), men jeg klarer bare ikke. Har ikke overskudd til å gi så mye tilbake akkurat nå, og alt jeg ønsker er noen som kan støtte meg, å holde ut.

Du må nesten bare være talmodig.. Jeg skjønner at det er vanskelig, men depresjon er svært vanskelig for den som er i det, og for pårørende. Men om du er mentalt frisk, så vil det være lettere for deg å forholde deg til situasjonen med litt slit på en god måte, en det vil være for den deprimerte. Man trenger gjerne litt veileding og igjen, støtte, bare ikke forvent å få så mye tilbake. Man er rett og slett så nedbrutt selv, at det ER vanskelig og være den man engang var, vise at man bryr seg, ta vare på andre medmennesker, men det betyr ikke at man ikke bryr seg innerst inne. Det er bare depresjonen.

Vær så snill å gjør deg selv og han en tjeneste å hold ut. Ikke gi han opp. Jeg tror det handler mer om at han er på tur å gi opp. Når man tar avstand fra andre, så begynner det å bli relativt alvorlig, da det forværrer seg fort. Ikke gi han opp også, når han holder på å gi seg selv opp.

Dette er bare fra en deprimert persons synspungt. Det er ikke barebare å være deprimert, å prøve å være en god venn/kjæreste. Jeg er desperat etter å ha noen å snakke me hele tiden jeg blir trist, men klarer ikke alltid stille opp på samme måte når det kommer til de som vil ha hjelp hos meg. Jeg har alltid vært en person som bryr meg mye, og vil hjelpe på den måten jeg kan hjelpe, men akkurat nå klarer jeg bare ikke. Man mister interessen for ting, men skal få interessen tilbake. Det kommer seg, men du må holde ut. Men det er såklart ikke sakt at du selv skal bli deprimert eller noe pga det, men hold ut så lenge du kan. Du er tross alt kjæresten, og selvom ikke dette er ett ekteskap, så står man sammen i tykkt og tynt? Sant?

Hold ut kjære deg, ikke gi han opp!

Vel, lykke til, håper det ordner seg for deg/dere..

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

Morsomt at du skriver at kjæresten må prøve å ikke være så egoistisk til hensyn av den som lider av depresjon når det er kjent at depresjon gjør at man blir veldig egoistisk.

Anonymous poster hash: 06d93...ae4

[AnonymBruker]

Han har forresten vært hos psykolog idag. Jeg sendte ham melding i dag tidlig; spurte om han hadde fått sovet noe i løpet av natten og ba han gi en lyd når han var i humør for det. Jeg har fortsatt ikke hørt noe, og vet at timen er over for en stund siden. Skal jeg sende en melding og høre hvordan det går, eller skal jeg la han få tida?

Anonymous poster hash: 2439f...810

[AnonymBruker]

Morsomt at du skriver at kjæresten må prøve å ikke være så egoistisk til hensyn av den som lider av depresjon når det er kjent at depresjon gjør at man blir veldig egoistisk.

Anonymous poster hash: 06d93...ae4

Hvorfor er det morsomt? Jeg skrev "egoistisk". Når man er i ett forhold, så man gi litt ekstra noen ganger, for den man er glad i. Jeg påsto aldri at å være deprimert ikke gjør en egoistisk. Men det er ikke egoistisk på den måten at man ikke ønsker å gi, det er egoistisk på den måten at man ikke klarer å gi.

Man er forpliktet til å støtte den man er i ett forhold med, og elsker man noen vil man ikke gi opp partneren sin. Det sier seg selv. Jeg sa heller ikke at ts skulle ende med depresjon selv pga dette, så jeg sa heller ikke at hun skulle være der om hun ikke takler det.

Jeg mener med "egoistisk" at hun kan prøve å tenke litt mer på han, enn seg selv. Noen ganger MÅ man gi litt mer, det skjønner du også? Man gir ikke opp sine elskede når den personen har det vanskelig, så framt man selv ikke blir så nedbrutt at begge ender nede i gjørma. Ærlig talt, spar deg for den kommentaren der, for det å være deprimert ikke enkelt i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

Han har forresten vært hos psykolog idag. Jeg sendte ham melding i dag tidlig; spurte om han hadde fått sovet noe i løpet av natten og ba han gi en lyd når han var i humør for det. Jeg har fortsatt ikke hørt noe, og vet at timen er over for en stund siden. Skal jeg sende en melding og høre hvordan det går, eller skal jeg la han få tida?

Anonymous poster hash: 2439f...810

Anbefaler deg å la han få tiden, så framt han ikke svarer i det hele tatt. Det er irriterende og skaper unødig stress om man blir tvingt i hytt og pine.

Anonymous poster hash: 141f7...e8c

[AnonymBruker]

Morsomt at du skriver at kjæresten må prøve å ikke være så egoistisk til hensyn av den som lider av depresjon når det er kjent at depresjon gjør at man blir veldig egoistisk. Anonymous poster hash: 06d93...ae4

Merker at jeg blir mektig irritert over slike kommentarer. Nei, det er ikke lett å være i forhold med en som sliter med depresjon. Ja, det kan fort bli veldig mye fokus på den deprimerte og jeg skulle innimellom ønske jeg fikk mer oppmerksomhet. Men kjære vene - han er syk. Forhåpentligvis er han bare "egoistisk" for en periode. Verre med deg som må leve et liv som så trangsynt.

Anonymous poster hash: 2439f...810