vil, vil ikke......

[Gjest Anonymous]

jeg er i et forhold som jeg vet at ingen setter noe særlig pris på pga denne personens bakgrunn.. nå har det seg slik at jeg elsker dette mennesket og når vi er sammen og ikke krangler eller har våre dårlige dager så ser jeg en fremtid med han, de andre får heller bare sitte der med skjegget i postkassa.. men senest i går hadde vi en kjempe krangel, og jeg truet med å gå fra kjæresten.... jeg tenkte " ingen vil jo ha oss sammen, alle ser helst at jeg finner meg en annen, hvorfor fortsette" så går det selvføgelig ut over feil menneske, jeg kjefter og sier mye dumt og vil derogda bort, så blir vi venner igjen, og jeg angrer og tenker; "hvorfor skal jeg bry meg om alle andre jeg vil jo fortsette å være i dette forholdet"....

hva skjer oppe i hopdet mitt egentlig? blir helt frustrert jeg...

[Gjest gjest1]

Jeg hadde nå ikke vært sikker på om jeg elsket noen, kunne jeg ikke godta han, og vurderte å forlate han, men meg om det.

Bestevenninna mi har og slikt problem for tida, hun trives ikke i typens selskap og blir irritert når de treffes/han ringer, men klarer ikke gå fra han. Jeg gir deg samme råd jeg har gitt til henne og det er å bli ferdig med det. Muligens en snill fyr, men ingen bør være i et forhold de ikke er lykkelige i. Bare for å være sammen, mener jeg.

[Mona]

Det var mange som ikke likte Mette Marits bakgrunn også... Det gikk da fint. Men kan selvsagt ikke sammenligne det. Du vet jo selv best, i mine øre høres det litt skurrende ut: "når vi ikke krangler..." høres ikke bra ut. Du kjenner vel mannen best, og vet om hans fortid er fortid eller om det kan komme "tilbakefall." Det virker som du vakler, hvorfor det hvis du elsker han? Elske er et sterkt ord.