Langsint til tider - er jeg sær?

[Gjest gjest1]

I tråden hvor vi blir spurt om vi er langsinte, svarte jeg ja. Det kan jeg være.

Nå vil jeg fortelle om min langsinte episode som jeg nevner der, for jeg er litt nysgjerrig på hva dere tenker om saken.

Altså; da jeg fylte 40 hadde jeg stort selskap med familie og venner. Min venninne var der også. Jeg ser ikke på det å bli førti som noe forferdelig, men heller en slags milepæl - endelig voksen liksom.

Et par måneder etterpå fylte min venninne førti. Hun skulle ikke ha noe selskap, og det er jo greit nok. Jeg sendte henne en stor fin bukett på dagen hennes, men hørte aldri noe. Jeg ville ikke ringe å spørre om hun hadde fått den heller, for jeg liker ikke at folk ber om å bli takket, det er noe man bør gjøre av seg selv. Men jeg lurte jo litt da...

Enda et par måneder senere, fylte enda en venninne av meg førti, og der var også venninne nr1 invitert. Hun ringte min venninne nr 2 og takket nei, fordi hun hadde andre ting den datoen, og så spurte hun venninne2 om hun ikke ble veldig forbannet på meg innimellom, fordi jeg var så sløv og lite oppmerksom. Venninne2 sa at sånn er jo mysan, nå har jeg kjent henne i x antall år, så det har jeg vent meg til. Venninne1 har kjent med enda lenger. Venninne1 klaget videre: - Nå visste hun at jeg fylte førti, men hun ringte meg ikke på dagen engang, hun bare sendte en lusen blomsterkvast!

Da venninne2 fortalte meg dette bestemte jeg meg for at det var så teit at jeg rett og slett slettet henne fra livet mitt. Og nå er det altså fem år siden.

Vi har kjent hverandre siden vi var ti år. Kunne hun ikke bare ha ringt og sagt: takk for blomstene, men jeg ble litt skuffet over at du ikke ringte meg på dagen. Så kunne jeg bedt om unnskyldning. I stedet klager hun til venninne2...? Sånt gidder ikke jeg.

Hun mistet en del poeng noen få år i forkant av denne episoden, da vi var på ferie sammen. Hun og jeg våre tilsammen seks barn. i to uker. Det var ikke noe problem og feriere sammen, men jeg likte ikke måten hun snakket til ungene sine på. De er lange og tynne, akkurat som hun selv var i ungdommen, og hun mobbet dem for det! Litt sånn; haha, ja sånt beinrangel som du er så er jo ikke det så rart..... osv... Jentene var da fjorten og femten eller noe sånt. Og den yngste av dem slet også med angst og nerver, og gikk alltid rundt på tå, bokstavelig talt. Hun hadde gått på tå så lenge at hælsenene hennes var blitt for korte. Og det var nerver.

Selvfølgelig burde jeg ha tatt henne for det der og da, men det er jo ikke så lett og kritisere folk for hvordan de oppfører seg overfor ungene sine da...

Så altså, hun mistet noen poeng i løpet av den sommerferien, og de siste poengene forsvant da hun heller klaget til venninne2 i stedet for å si det til meg direkte. Det hadde jeg jo fint tålt.....

Er jeg sær? Er det meg??

[Gjest Poirot]

Jeg ville også blitt sur.

Jeg er en konfliksky person som aldri krangler med venninder. Om jeg hadde vært deg hadde jeg:

1. latt det ligge en stund, og så opptatt kontakten som vanlig.

2. Eller jeg hadde sagt til henne at jeg i ettertid har tenkt det var dumt jeg ikke ringte og fortsatt som før.

Men det skal ikke bare 1 person til for å kutte kontakt, det må vel ha skjedd noe fra hennes side også her? Og om du ikke trivdes med henne lenger, så skjer det jo at venner går fra hverandre. Trenger ikke bety at man er langsint, selv om det bunner i konkrete episoder.

[nat26]

Hadde det vært meg så hadde jeg snakket med henne før jeg"slettet" henne fra livet mitt.Jeg synes det er bedre å snakke med den personen det gjelder enn å bare bli sur pga noe en annen vennine forteller meg.Men det spiller vel ingen rolle lenger hvis ikke dere har snakket sammen på 5 år?

[Gjest Hillary..]

Jeg må jo si at jeg synes det er ekstremt utakknemlig og uhøflig og ikke ringe og takke for blomster.

Men jeg synes kanskje du er litt streng mot henne også. Kanskje du har mer å tjene på å være raus. Hvis du får noe ut av vennskapet.

Jeg mistenker at det ligger en del mer bak her. Mer irritasjon. Siden du nevner det med oppførselen mot ungene. (Som jeg skjønner at du reagerer på!)

[Gjest gjest1]

For ei gås! Jeg har dritmange venneforhold som har blitt lagt på is til den dag i dag, rett og slett fordi de får så utrolige personlighetsforandringer, eller er falske, og da er det bedre med få og nære venner, enn en gjeng baksnakkende hønemorkjerringer HUSJ VEKK!

[Gjest gjest1]

Vi hadde nok mer eller mindre sklidd vekk fra hverandre uansett, og selv om vi har endel felles interesser så er vi veldig forskjellige, og har kanskje holdt sammen av gammel vane fordi vi var bestevenninner i så mange år. Derfor har det ikke vært noe savn for meg å ikke ha kontakt med henne lenger. Jeg kan vel ikke egentlig si at jeg er sur på henne heller, men jeg ble lettere sjokkert over å høre at hun hadde klaget på meg til en annen i stedet for å fortelle meg at hun var skuffet.

Og så er det jo det med at jeg har mistet respekten for henne etter at jeg så hvordan hun snakker til ungene sine, og at hun faktisk ikke kan være alene, men for andre gang har gått inn i et forhold til en mann hun i utgangspunktet ikke likte, bare fordi han likte henne. Det blir så patetisk for meg, og jeg har ingen respekt for folk jeg ser som patetiske. (Sikkert fordi jeg kan være temmelig patetisk selv til tider..... som når jeg hiver meg i bilen midt på natta for å reise til til-og-fra-elskeren min når jeg heller burde krype under dyna.... hehe - men det er jo en helt annen historie)