I gode og onde dager, til døden skiller....

[snexi]

Her hvor jeg bor var det en jente i begynnelsen av 20 årene som møtte en gutt som var noen år eldre, de var utrolig forelsket, det kunne alle se. Men gutten hadde en sykdom som innebar en operasjon som ikke var 100% ville gå bra.

De giftet seg og kort tid før han skulle opereres.

Det gikk nok ikke helt som ønsket, og i dag er han 100% pleietrengende.

Hun har kjøpt seg ny bil for å frakte han og rullestol. Tror ikke han sitter oppreist alene, han ser ikke ut til å være klar, men har hørt enkelte si han er det likevel.

Jeg beundrer jenten som har innstilt seg på å vie hele livet sitt på mannen hun elsker.(Han bor hjemme )

Hun håper selvsagt på mirakler (som har skjedd før)

Men jeg må si jeg får litt vondt inni meg når jeg tenker hvilke vei som er staket ut for henne.

Jeg tenker ekstra mye på hvor heldig jeg er og hvor uforutsigbart livet kan vær.

[Gjest Anonymous]

Beundringsverdig! At noen vil "ta på seg" en slik situasjon. Hun håper nok kanskje på et mirakel, ja..

Eller kanskje situasjonen er et resultat av kjærlighet gjør blind. Eller ungdommelig overmot. Kanskje hun ikke vet hva hun egentlig har tatt på seg..

Tøff jente uansett..

[Carrot]

Ville jeg klart det? Å pleie husbonden dersom han ble fullstendig trengende mener jeg?? - jeg skulle nok gått under i forsøket, han gir meg av seg selv hver eneste dag - gjør livet mitt lettere i medgang som motgang og det ekteskapsløftet jeg gav står jeg fast ved.

Men - selv har jeg og sjefen snakket mye om dette og begge er enige om at dersom vi noen gang skal komme i den situasjon at maskiner holder oss i live - eller den sikre utgang er å være pleietrengende grønnska - så skal det ikke settes inn forsøk på livredning, da skal det slippes taket for å ta sorgen og livet videre som det kommer.....

Jeg beundrer de mennesker som pleier andre, det er en utaknemlig og uselvisk handling som burde verdsettes i langt større grad....

[Gjest gjest1]

Stakkars jente ja. Hun visste nok ikke hva hun gikk til, og det kan vel være hardt for kjærligheten og overleve også under sånne forhold vil jeg tro....

Jeg ville nok også prøvd i det lengste å ta meg av kjæresten min selv, men jeg vet at jeg etter hvert sannsynligvis ville følt hat mot ham fordi livet mitt utviklet seg til et evig slit. Selv om det ikke var hans skyld. Men samvittigheten min ville ikke tillatt meg å sende ham på institusjon før jeg hadde møtt veggen tror jeg.

[Gjest GreenSky]

Jeg ville nok også prøvd i det lengste å ta meg av kjæresten min selv, men jeg vet at jeg etter hvert sannsynligvis ville følt hat mot ham fordi livet mitt utviklet seg til et evig slit. Selv om det ikke var hans skyld. Men samvittigheten min ville ikke tillatt meg å sende ham på institusjon før jeg hadde møtt veggen tror jeg.

Samme her.