Overgangen til skikkelig voksen, det å bli litt oppvekt av virkeligheten

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye opp gjennom årene. Både hjemme og på skolen, men hadde trygg oppvekst.. kanskje litt for trygg. Jeg lære ikke å klare meg økonomisk. Vel..hadde ingen ansvarsfølelse. Faren gjorde liksom alt for meg..når jeg spurte hvordan ting fungerte, gjorde han det alltid selv, selv om jeg sa at jeg ville lære det. Så først når det ble slutt mellom han og mamma, ble det andre vaner.
Jeg festet bort depresjonen.. jeg hadde et mål på videregående, jeg ville ta høyere studier, og jobbet knallhardt for å få karakterene som skulle til..vel, jeg har ikke høyt nok snitt i det hele tatt. Og orker nesten ikke tanken på å begynne med fag igjen, men, tiden går, og jeg burde begynne. men det koster penger, da jeg ikke klarer å lese helt selv. skal jeg klare et fag, må jeg gå et annet sted enn å være hjemme, og få undervisning. i tillegg betaler jeg husleie, og er bare deltidsansatt, så det er ikke bare bare. men heldigvis, har jeg gode tilbakemeldinger fra sjefen, og de vil ha meg til å jobbe mer :D. men det er ikke et sted jeg ser en fremtid med.
Tilbake til tiden på vgs.. som sagt, jeg ville leve livet og, og jeg var også temmelig lykkelig, fikk stipend, hadde venner på besøk som jeg fikk et godt forhold til. Men jeg strøk i et fag, og måtte ta opp igjen det..så det ble ikke høyere studier med det første. men jobbet rævva av meg, og klarte det. men jeg innså at det var på tide å oppsøke hjelp, og jeg var veldig uheldig med tillitsperson, så det ble avsluttet i fjor. Det som gjør meg så deppa nå, er at jeg føler at jeg ligger etter vennene mine. De har klart å jobbe seg opp i snitt, og kommet inn på studiet de ønsket. Og jeg flyttet hit som jeg så lenge hadde drømt om, også i nærheten av disse vennene. og vi treffes av og til..men pga masse studering og jobb, har vi dessverre ikke så mye tid til hverandre som vi hadde før. og jeg får igjen angsten av å miste. vi kommer til og spre oss, pga studiesteder, jobb osv. og når vi er ferdig utdannet, har vi sikkert et annet livssyn enn vi har nå..da er vi enda voksnere. noen har dratt tilbake der de kom fra, og jobber, med sin lavere utdannelse. men så har vi den personligheten min da, jeg finner ikke noe yrke jeg kan trives i innen lavere utdannelse. jeg har helse og sosial utdannelse, har ikke tatt lærling da. og føler at jeg vil bli sett ned på fordi jeg ikke har like stor lønn som mange andre osv osv. Jeg blir deprimert av tidspress og presset fra samfunnet om at en skal være så vellykket!! føler jo ikke at jeg kommer til å nå mål. jeg bruker ellers tiden på trening, det beroliger meg litt i det minste. men jeg er så sliten i hodet!! skal snart i en samtale heldigvis, og snart treffe igjen noen venner. dessuten har jeg forelsket meg i en god kompis, som er veldig opptatt med sitt igjen, selv om vi noen ganger treffes. åååh.. x( dessverre lever vi i et samfunn, der penger har alt for mye og si!

Anonymous poster hash: cbc2d...d36

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye opp gjennom årene. Både hjemme og på skolen, men hadde trygg oppvekst.. kanskje litt for trygg. Jeg lære ikke å klare meg økonomisk. Vel..hadde ingen ansvarsfølelse. Faren gjorde liksom alt for meg..når jeg spurte hvordan ting fungerte, gjorde han det alltid selv, selv om jeg sa at jeg ville lære det. Så først når det ble slutt mellom han og mamma, ble det andre vaner.

Jeg festet bort depresjonen.. jeg hadde et mål på videregående, jeg ville ta høyere studier, og jobbet knallhardt for å få karakterene som skulle til..vel, jeg har ikke høyt nok snitt i det hele tatt. Og orker nesten ikke tanken på å begynne med fag igjen, men, tiden går, og jeg burde begynne. men det koster penger, da jeg ikke klarer å lese helt selv. skal jeg klare et fag, må jeg gå et annet sted enn å være hjemme, og få undervisning. i tillegg betaler jeg husleie, og er bare deltidsansatt, så det er ikke bare bare. men heldigvis, har jeg gode tilbakemeldinger fra sjefen, og de vil ha meg til å jobbe mer :D. men det er ikke et sted jeg ser en fremtid med.

Tilbake til tiden på vgs.. som sagt, jeg ville leve livet og, og jeg var også temmelig lykkelig, fikk stipend, hadde venner på besøk som jeg fikk et godt forhold til. Men jeg strøk i et fag, og måtte ta opp igjen det..så det ble ikke høyere studier med det første. men jobbet rævva av meg, og klarte det. men jeg innså at det var på tide å oppsøke hjelp, og jeg var veldig uheldig med tillitsperson, så det ble avsluttet i fjor. Det som gjør meg så deppa nå, er at jeg føler at jeg ligger etter vennene mine. De har klart å jobbe seg opp i snitt, og kommet inn på studiet de ønsket. Og jeg flyttet hit som jeg så lenge hadde drømt om, også i nærheten av disse vennene. og vi treffes av og til..men pga masse studering og jobb, har vi dessverre ikke så mye tid til hverandre som vi hadde før. og jeg får igjen angsten av å miste. vi kommer til og spre oss, pga studiesteder, jobb osv. og når vi er ferdig utdannet, har vi sikkert et annet livssyn enn vi har nå..da er vi enda voksnere. noen har dratt tilbake der de kom fra, og jobber, med sin lavere utdannelse. men så har vi den personligheten min da, jeg finner ikke noe yrke jeg kan trives i innen lavere utdannelse. jeg har helse og sosial utdannelse, har ikke tatt lærling da. og føler at jeg vil bli sett ned på fordi jeg ikke har like stor lønn som mange andre osv osv. Jeg blir deprimert av tidspress og presset fra samfunnet om at en skal være så vellykket!! føler jo ikke at jeg kommer til å nå mål. jeg bruker ellers tiden på trening, det beroliger meg litt i det minste. men jeg er så sliten i hodet!! skal snart i en samtale heldigvis, og snart treffe igjen noen venner. dessuten har jeg forelsket meg i en god kompis, som er veldig opptatt med sitt igjen, selv om vi noen ganger treffes. åååh.. x( dessverre lever vi i et samfunn, der penger har alt for mye og si!

Anonymous poster hash: cbc2d...d36

er foresten snart 24 år

Anonymous poster hash: cbc2d...d36

[AnonymBruker]

Det er bare å sette i gang!

Anonymous poster hash: 4d29c...492